Radesyken
«Paa dette Skib havde det været endel ryggesløst Mandskab, som søgte Conversation med de norske Quindekjøn der i Havnen og omgrænsede Gaarde"Til hovedsiden
Radesyken var særlig utbredt i den sørvestlige delen av Norge mellom 1790 og 1850. I 1709 skal smitten angivelig ha kommet til Stavangerområdet med et russisk orlogsskip som overvintret i en havn i nærheten av Stavanger. "Paa dette Skib havde det været endel ryggesløst Mandskab, som søgte Conversation med de norske Quindekjøn der i Havnen og omgrænsede Gaarde". Omtrent samtidig skal det ha ligget en dansk østindiafarer i nærheten av Egersund, og som brakte sykdommen med seg dit. Den ble derfor også kalt Egersundsyken.
Mest utbredt blant fattigfolk på landet
Av samtidens medisinere ble radesyken betraktet som en venerisk lidelse. Den ble av noen betraktet som en form for lepra (spedalskhet), av andre en venerisk sykdom komplisert med skjørbuk.
Moralsk skambelagt
De fleste med radesyke hadde ondartede sår på kroppen, knuter på armer og bein, innsynkning av neseroten, gjennombrudd av ganen, deformasjoner av ledd og nesens ytre deler samt kjønnsorganer kunne bli "oppspist" av sårdannelser.
Behandlingen
En vanlig oppfattning var at kvikksølv var nødvendig for å bekjempe sykdommen, gjerne brukt utvendig som smøring eller innvendig i form av piller eller pulver. Etter noen dagers behandling med smørekuren fikk pasienten kraftig spyttproduksjon, som i teorien skulle tømme kroppen for sykdommen. Det var slett ikke uvanlig at dosene ble for høye, spesielt ved innvortes bruk. Da fikk pasientene lammelser, opphovnet tunge og smertefulle munnsår.
En mer utfyllende artikkel om Radesyken er skrevet i Himaro nr. 1 2012. Mer info finner man her.
Radesykehuset i Stavanger
Radesykehuset lå i Kiellandshagen ved Breiavatnet. Les mer om Radesykehuset her.
2011©Erling Jensen
Innholdet og designet på disse sidene er beskyttet i henhold til norsk lov om opphavsrett.
E-post: erlingpost@gmail.com
W e b d e s i g n: E r l i n g J e n s e n
