Knud
Knudsen
ble født 24. februar i 1867 i Stavanger.
Han gikk i sine fars fotspor og ble støperiarbeider ved Stavanger Støberi &
Dok. Knudsen deltok aktivt i fagforeningsarbeid
og politikk, men fremfor alt ivret han for samvirke og selvhjelp. På
hans initiativ ble Forbruksforeningen Økonom etablert i 1900.
"Skulde foreningen bli til noget gavn, maatte den faa
medlemmene bort fra afhængighetsforholdet til handelsmændene. Man
maatte faa dem til at spare, saa de hadde noget at falde tilbake paa
under sygdom eller arbeidsløshet." skrev han.
I starten tok han seg av kassererarbeidet etter en 10-12 timers
arbeidsdag på støperiet. Sammen med de andre styremedlemmene var han i
tillegg med å veie opp varer, rydde og sette på plass på lageret og i
butikkhyllene. Alt uten betaling. Felles innkjøp og mye dugnad førte
til stort utbytte. Det gav gjenlyd i avisene og blant handelsmennene i
distriktet da Økonom til jul i 1903 tilbakebetalte 20 prosent
kjøpeutbytte. På årsmøtet reiste jernarbeiderne seg i ærbødighet for
samvirket sitt. Nå var det ingen tvil om at det svarte seg å organisere
seg som forbrukere. Tilslutningen vokste sterkt.
Knudsen selv gikk ned i lønn da han i 1909 sluttet på støperiet og ble
ansatt på heltid som forretningsfører. Da Økonom seinere måtte begrense
tilgangen på nye medlemmer, ble vanskeligstilte familier foretrukket.
Den populære presten i St.
Johannes kirke, Johan Lunde, fikk i første
omgang ikke bli
medlem fordi han tjente for godt. Men seinere, da Økonom fikk lov å
opprette flere filialutsalg, fikk både han og mange andre bedrestilte
bli med i "folkets egen butikk". Knud Knudsen var også drivkraften ved
dannelsen av Produksjonslaget Samhold i 1911. Også Bikuben og
Nordkronen er virksomheter som senere er knyttet til hans navn.
I 1915 var Knudsen syk, utslitt og nedbrutt. Et par år senere var han
tilbake igjen og kastet seg inn i arbeidet som forretningsfører med
full tyngde. I 1923 ble han syk igjen, nå så alvorlig at han ble
arbeidsufør og
delvis sengeliggende. Økonom-styret ga ham en liten ærespensjon. Men
typisk for Knudsen var det at da foreningen og medlemmene senere gikk
inn i de harde trettiåra med stor arbeidsløshet, ga han pensjonen
tilbake. Han skrev: "Jeg
tillater mig herved at frasi mig den pensjon
som så elskverdig blev bevilget mig av foreningen. Jeg mener imidlertid
nu, da tidene er så vanskelige, og mange medlemmer går ledige og har
det vondt, at det er min plikt at frasi mig pensjonen."
Knud Knudsen døde fem år senere, i 1936. I 1980-årene lyktes det
endelig å gi Knudsen et varig minne. Da fikk en liten, beskjeden
veistubb på Mariero navnet Knud Knudsens vei.
