Stavangermannen Nils
Bjørnsson (1915-95) var
krigsseiler under annen verdenskrig. I boken "Å være eller ikke være -
Under Orlogsflagget i Den annen verdenskrig" (Sjømilitære Samfund ved
Norsk Tidsskrift for Sjøvesen, 1994) skildrer han jævelskapen på
krigshavet, hjemkomsten til et fritt Norge - og senskadene, det såkalte
krigsseilersyndromet. Etter en arbeidsulykke i 1955 fikk Bjørnsson
begge armene kuttet ved albuen, og hans nye arbeidsredskap ble en
elektrisk skrivemaskin. Med proteser og to stålklør - noen ganger med
en munnpinne når armstumpene verket - klakket han ned sin historie og
fant slik en vei ut av etterkrigshelvetet. Det tok 20 samfulle år og
ble til 240 sider med sjøkrigshistorie. Det hører også med til
historien at han søkte om støtte til PC og skriver, men fikk blankt
avslag fra trygdebyråkratene. De dekker ikke "utgifter til hobbyutstyr
og fritidsaktiviteter".
Nils Bjørnsson reiste til sjøs som
14-åring i 1929. Meningen var å gå i
land etter avtjent verneplikt i Marinen i 1936. Han ville bli gartner.
Begivenhetene i Europa kastet imidlertid planene hans om kull. Han ble
innkalt til nøytralitetsvakt i 1939 og tjenestegjorde på torpedojageren
"Draug" til 1941. Han tjenestegjorde senere på flere fartøy før han i
1944 mønstret på jageren "Arendal", som var med i flåtestyrken som i
mai 1945 førte kronprins Olav til Oslo. I 1946 dimitterte han fra
Marinen, etter syv års sammenhengende tjeneste. Bjørnsson fikk en rekke
norske og britiske krigsdekorasjoner. Den gamle krigsseileren gikk bort
etter frigjøringsjubileet i 1995.
Og
hver var satt til sin bestemte oppgave Av Michael Holmboe
Nils Bjørnsson var 27 år gammel da "Montbretia" gikk ned. Han var
skytter på KNM "Acanthus", en av de fem norske korvettene i
"blomsterklassen". "Acanthus" lå ved verksted i Liverpool da meldingen
kom om 47 omkomne krigskamerater på søsterskipet "Montbretia", og Nils
visste hva som hadde skjedd. Det står å lese i boken hans "Å være eller
ikke være - Under Orlogsflagget i Den annen verdenskrig", en bok det
tok ham 20 år å skrive:
"Gud hjelpe dem som får en torpedo i skutesiden. De har ikke store
muligheter for å overleve. Med storm, kulde og snødrev fryser de i hjel
i løpet av noen minutter i vannet. Skulle noen være så heldig (uheldig)
å komme opp på en flåte eller noe vrakgods, innhenter døden sitt bytte
enda fortere. Gjennomvåt på en flåte i storm og 20 minusgrader, er
det ingen som kan overleve."
Jeg møtte Nils Bjørnsson første gang i 1974. Det var en meget rolig og
sympatisk mann som min far hadde invitert hjem. Min far tjenestegjorde
med Bjørnsson om bord i jageren "Draug". Min fars og Nils Bjørnssons
veier skulle krysse hverandre flere ganger under krigen. I øvelser hvor
"Acanthus" og ubåten "B1" deltok, ved senkningen av "Scharnhorst" hvor
min far var om bord i "Stord" og fyrte torpedoer mot "Scharnhorst".
Nils Bjørnsson var om bord i "Acanthus" ikke så langt unna. Også under
landgangen i Normandie krysset deres veier hverandre.
"Men
livet er kjært," skriver Bjørnsson, en kjemper for det. Klamrer seg
fast til ethvert objekt som kan holde en flytende. Men isglatte flåter
er heller ikke greie å komme opp på. Stivfrosne, numne fingrer griper
etter feste. Om en finner noe, klarer ikke en utmattet kropp å kravle
seg om bord i en flåte.
Når så sjø og rokk vasker over i ett sett, blir det ingen mulighet for
å komme om bord. Stivfrosne, blodige fingrer slipper taket, og så
driver enda et lik på måfå rundt i ishavet. Bølgene dunker lik mot
flåten, men det har ingen mening mer. Ingen har bruk for hjelpen
lenger, og snart blir den forulykkede slengt rundt i vær og vind. Når
det har gått en tid og vannet har trengt inn i klær og redningsvesten,
som gjør at bæreevnen blir overskredet, da trekkes liket ned i dypet og
forsvinner for alltid."
Nils Bjørnsson visste hva han skrev om. Han hadde sett batterisjefen på
den norske jageren KNM "Bath" stå og pisse reint blod i en pøs, før han
sloknet noen timer senere. Etter torpederingen av "Bath" 19. august
1941 havnet batterisjefen i sjøen der synkeminene eksploderte og knuste
nyrene hans.
"En ganske ung gutt rett og slett bare døde. Han hadde ikke vondt noe
sted, og en som satt og holdt rundt ham, som en mor holder sitt syke
barn, merket bare at han sluttet å puste."
70 av skipskameratene hans mistet livet da den norske jageren "Bath"
gikk ned. Nils Bjørnsson overlevde så vidt det var.
Nils Bjørnsson var med i NRKs fjernsynsserie "Evig heder", og
programlederen Magne Misje ville gjerne gi seerne et håndfast dømme på
hvorledes den nyrike oljenasjonen i Norge hedrer sine krigsseilere og
takker dem for bergingen. Derfor drog Misje med staben sin til den 79
år gamle Nils Bjørnsson i Sandnes. I en krok i stuen stod en elektrisk
skrivemaskin. Redningsvesten og våpenet hans de siste 20 årene. På den
hadde han skrevet det meste av de 240 tettskrevne sidene til boken han
hadde brukt to titalls år på å gjøre ferdig.
En skrivemaskin kan saktens være god nok for den som har hender å
skrive med. Det hadde ikke Nils Bjørnsson. Med to stålklør festet til
armproteser skriver en ikke særlig fort på en vanlig skrivemaskin, om
aldri så elektrisk.
Nils Bjørnsson orket ikke å dra til sjøs igjen etter seks blodige år på
krigshavet, orket rett og slett ikke. Han ville leve som folk flest,
stifte familie og nyte friheten i det fedrelandet han hadde kjempet så
bittert for. Han kjøpte et lite småbruk ved Lyngdal, giftet seg, fikk
barn og kjente seg frisk og sterk den første tiden. Arbeidet sent og
tidlig og tok ekstrajobb på et sagbruk i nærheten for å spe på en ikke
altfor feit familieinntekt.
Men enda en gang skulle tilværelsen endevendes for Nils Bjørnsson. En
lørdag i 1955 falt han over sagbladet og kuttet begge armene ved
albuen. Det var så vidt han stod over det. Etter et halvt år på
sykehuset satt han tilbake uten hender, men hadde fått seg to klør til
å greie hverdagen med. To stålklør med proteser festet til armstumpene,
og en enkel elektrisk skrivemaskin skulle bli bergingen. For han kjente
at den eneste veien ut av etterkrigshelvetet for sin egen del, det var
å skrive. Veltet ned på de hvite sidene hele sin bunnløse angst og sine
nattsvarte mareritt. Alt dette som tok kvelertak på ham 15-20 år etter
at han seilte inn den solblanke Oslofjorden den 13. mai 1945, som gast
om bord i den norske jageren KNM "Arendal".
Han husket dagen som i går: KNM "Arendal" fikk æren av som eneste
norske krigsfartøy å eskortere forsvarssjefen, Kronprins Olav, hjem til
et fritt Norge.
"Som et maleri fra en kunstners pensel - furet værbitt over vannet med
de tusen hjem - ligger bakom denne barske kysten. Med hus og renn, med
vårgrønne enger og nypløyde åkrer, med nyutsprungne bjørketrær, med myr
og lyngkledd hei, og bakom blåne etter blåne med snødekte fjell.
Gamle mor Norge hadde tatt vårskrudet på. Som i et brudeslør i
lysegrønt fikk du se det stige opp av blå hav. Landet Vårherre gav oss,
som gave for at norske menn det skulle bygge, og nordmenn sette bo.
Fagert lå det der i aftensolen. Og se der inne: som en hilsen, det
norske flagget går til topps." Det bildet skulle snart falme!
"Vi var nokså populære en stund, men det var da vi hadde sigaretter og
tobakk å gi bort. Så kom dagen da vi ikke hadde mer røyk, kaffe eller
sjokolade. Da fikk pipen en annen lyd. Vi ble rett og slett skjelt ut
etter noter. Vi var noen store gniere, som ikke unnet en stakkar en
røyk."
Nils hadde bestemt seg for å skrive alt han husket, enkelt og nøkternt,
uten å trekke fra eller legge til. Det var gu'bedre ikke nødvendig. Og
han skrev om seg selv og for seg selv, skrev for ikke å gå til grunne,
skrev vekselvis med to stålklør og en pinne i munnen:
"Med søvnen kommer de vonde drømmene. Du går i trange, bratte gater.
Mørke gater, høye hus på begge sider. Intet lys. Bare mørke.
Silhuettene av husene bøyer seg fremover. Du føler at de griper etter
deg med lange, benete fingrer. Du kaver oppover den bratte bakken, men
uhyggen tar overhånd. Du er alene. Ikke et menneske å se. Ingen du kan
snakke med. Ingen du kan spørre hvor du er. Ingen du kan spørre hvor
veien fører hen. Ingen."
Det gjorde godt å få det ut. Sette ord på en krig han aldri skulle bli
kvitt. Om og om igjen leste han høyt om seg selv som en annen person.
En stakkars jævel som natt etter natt våkner dyvåt av svette. En
pusling som ikke kan dele seng med sin egen kone. En krigsinvalid som
dag etter dag sjangler på jobben, trøtt og utkjørt, for så å komme hjem
til en ny natt med nye mareritt:
"Et blåaktig intenst lys fyller rommet du står i. Det er ingen
mennesker. Det er stille. Ikke en lyd høres. Tett inntil hverandre.
Karene er fylt med væske. I væsken ligger menneskelik, mer eller mindre
oppløste lik. Tanngarder gliser mot deg fra tomme hodeskaller. Over deg
er mørket. Det intense lyset synes å komme fra karene. Tak og vegger er
mørke. Som de ikke eksisterer. Bare det intense lyset fra karene og
likene .... Du må vandre på kantene og se på glasskarenes groteske
innhold."
Han visste at han husket så mye som han virkelig gjorde, og så
detaljert. Det som kom frem etter hvert som han skrev, og han kjente
hvordan det letnet. Skrivemaskinen ble som en god venn han kunne betro
seg til, og det gjorde godt en gang å få snakke ut. Han ble bare så
håpløst trøtt i armer og tenner, og det var mest som sinnet tok ham når
han med klørne skulle sette nytt papir i skrivemaskinen. En PC hadde
vært rette tingen. Men det ble for få kroner igjen av krigspensjonen
når alle hverdagens små og store regninger var betalt.
(Krigspensjon er "smart nok" regnet ut etter hva veteranene tjente i
1945 eller 1946 - og det var mange som ikke hadde jobb/pensjonspoeng i
årene rett etter krigen.)
"Folk flest forstår ikke. Du får inntrykk av at de ikke vil forstå. Så
tier du. Når ingen forstår deg, får du prøve å klare det alene. Du vil
helst unngå andre mennesker. I hvert fall slippe å snakke med dem.
Isolasjon blir resultatet. Det er farlig, man blir ensom og
selvopptatt. Alle vonde opplevelser under krigen blir det vesentlige
for deg."
Det hendte at arbeidet ved skrivemaskinen ble et så stort fysisk ork,
at det kunne gå dager og uker da han ikke skrev en eneste bokstav. Det
var vonde dager. Irritabel og oppfarende for den minste ting. Et aldri
så lite skjevt ord, så tente han på alle pluggene. Han ble gående for
seg selv med vonde tanker, tok alt som ble sagt opp i verste mening,
var kjemisk fri for humor og endte til slutt opp i depresjon og angst.
Å gå til lege var det lite hjelp i. De fant ingen organiske sykdommer
og erklærte krigshelten for fullstendig frisk og arbeidsfør. Faen
heller, da kunne han like godt ta seg et par stive støyter. Sterkt
brennevin var tingen, det visste han fra krigens dager.
"Tiden gikk og situasjonen begynte å forandre seg, da noen leger og
forskere fattet interesse for krigsseilernes problemer. Til deres store
forundring fant de at disse plagene hadde svært mange likhetspunkter
med KZ-syndromet (KZ av tysk konzentrationslager). Dette var lidelser
som kunne føres tilbake til opphold i de tyske konsentrasjonsleirene.
KZ-syndromet arter seg ved angstplager, søvnproblemer, mareritt,
depresjoner, overreaksjoner ved plutselige lyder eller bråe bevegelser,
anspenthet, irritasjoner, skjelvinger, følelsesladde sinnsbevegelser,
vanskeligheter med konsentrasjonsevnen, svettetokter, hjerteklapp,
mage- og tarmproblemer, tendenser til å isolere seg og menneskeskyhet
(vil ikke snakke med andre om sine vanskeligheter, men ruge over dem
alene). Når minst fem av symptomene var til stede samtidig, ble det
kalt KZ-syndrom. KZ-syndrom har sin årsak i organisk hjerneskade,
fremkalt av svære fysiske og psykiske påkjenninger."
Nils Bjørnsson ble sittende og se på det han med mye strev hadde
klapret ned på det hvite arket. For å være på den sikre siden hadde han
sjekket de medisinske funnene til pionerlegene Adam Egede-Nissen og
Finn Askevold, funn som resulterte i at trygdebyråkratene til slutt
aksepterte et eget "krigsseilersyndrom". Men med sin førstehånds
kjennskap til djevelskapen kunne han like godt ha ramset opp
symptomene, uten først å lese hva legene hadde funnet ut.
Det skulle ta fryktelig lang tid før det gikk opp for nasjonen at ingen
kom hjem fra krigen på havet uten større eller mindre sår på sjelen.
Ingen. I de 23 årene mellom 1945 og 1968 var det så og si ingen
krigsseilere som fikk krigspensjon. For 370 krigspensjonerte sjøfolk på
23 år er så godt som ingen.
"Du fikk stempel på deg. De brukte ordet 'krigsseiler' som et
skjellsord mot deg. Du som hadde seilt på farlig hav og gjort din plikt
mot Konge og Fedreland. De kalte deg for fyllesvin, alkoholiker, og det
som verre var. Men der
var ingen som spurte deg hvorfor du drakk. Hvorfor du hadde så stort
forbruk av alkohol. De bare kritiserte deg. Du hadde bare deg selv og
flasken å stole på, men det forstod de ikke. Du var blitt en parasitt,
en paria i deres øyne. De hadde fått friheten tilbake. Du hadde hjulpet
dem med det. Du hadde tapt din."
Fra Sandnes (hvor Nils Bjørnsson bodde) er det kort vei til dagens Åna
Kretsfengsel, det som tidligere het Opstad tvangsarbeidsanstalt. Han
visste han kunne ta så sterke ord, bokstavelig talt, i sin munn. Til
Opstad, eller "Jedderen" som folk flest sa, ble det i årene like etter
krigen tauet inn likt og ulikt av slike som kom i konflikt med den
beryktede løsgjengerloven.
En tid var hver tiende Opstad-fange krigsseiler. Han hadde sett det med
egne øyne, krigsseilere som satt innesperret bak digre ståldører det
meste av døgnet. Der kunne de sitte i tre lange fengselsår i en trang
celle. Varmt og jævlig om sommeren og tilsvarende kaldt midtvinters.
Der satt de fordi de nektet å delta i det dagligdagse gårdsarbeidet,
nektet medlemskap i "møkkagjengen", for det var sjøfolk de var, ikke
griserøktere. Der satt de med sine fillete kart og streket opp de
sikreste konvoirutene over Nord-Atlanteren. For krigsseilas forstod de
seg på, selv om de var aldri så mye svartelistet fordi de ikke lenger
dugde til sjøs.
Nils husket godt høsten 1946 da Skibsfartens Arbeidsgiverforening
sendte ut en "hvitbok" om "Mannskapsforholdene om bord i norske skip",
en lang lekse om fyll og spetakkel i den norske handelsflåten. Og
Ingvald Haugen med hans mektige Sjømannsforbund fulgte opp:
"Våre skipstillitsmenn og medlemmer må derfor forstå at det er i
høyeste grad misforstått solidaritet å holde hånden over fyllikene og
uroelementene om bord og ta dem i forsvar overfor offiserene. Disse
elementer har rettet et grunnskudd mot våre opparbeidede rettigheter i
sin alminnelighet og mot tørn-systemet i sin særdeleshet." - "Sett
outsiderne på plass ved enhver anledning. I land med de uforbederlige."
Dersom et eller annet forlag skulle bry seg, og det ble bok av alt
dette Nils etter hvert hakket ned på papiret, hadde han da gjort det
tydelig nok for eventuelle lesere at behandlingen av norske
krigsseilere de første tiår etter krigen kom til å bli stående som en
eneste stor og svart skam? Et tragisk kapittel om grov uforstand,
grenseløs likegyldighet og politisk maktarroganse.
Hadde han maktet å kaste lys over det paradoksale faktum at skips- og
sjøfartsnasjonen Norge gjennom alle tider har snudd ryggen til sine
sjøfolk når det ikke lenger var bruk for dem? Eller ville leseren trøtt
legge boken til side og spørre likegyldig om det aldri skal bli slutt
på denne evinnelige krigen, slutt på alle disse selvoppnevnte heltene
som på død og liv skal plage travle nåtidsmennesker med sin private
krigsinnsats? Det fikk stå sin prøve. For sin egen del måtte han
skrive. Få
tungsinnet ut av sjelen. Renske opp i jævelskapen som nesten hadde tatt
knekken på ham. Få det ut, så fikk folk tenke og tro hva de ville.
Det var bare så forbasket tungvint. Så inn i granskogen slitsomt å
sitte med denne fordømte pinnen mellom tennene når armstumpene ikke
orket å løfte klørne lenger. Han visste det eksisterte søknadsskjema
for det han aller mest hadde bruk for, en PC, med tilhørende skriver.
Et teknikkens vidunder, skapt for en som mangler det viktigste en
skrivemaskinist må ha, nemlig ti finger, i alle fall fingrer. Så lenge
kona levde, kunne han be henne om hjelp når det floket seg til
for ham bak skrivemaskinen. Alene i bostedet ved Trones bolig- og
eldresenter kjente han seg dobbelt funksjonshemmet, og det ble enda
viktigere for Nils å få boken ferdigskrevet.
"Tekniske hjelpemidler - Krav om varig utlån" stod det på
folketrygdskjemaet han skaffet seg høsten 1991. Han hadde omsider
bestemt seg for å be om et aldri så lite bidrag av økonomisk art til
innkjøp av en PC for å få ferdigskrevet et unikt kapittel norsk
sjøkrigshistorie. Det han likte minst, var å fylle ut punkt 4 på
skjemaet: "Kort begrunnelse for hjelpemiddelbehovet", men der trødde
assisterende styrer ved Trones bolig- og eldresenter til:
"Nils Bjørnsson har amputert begge armer. Høyre over
albuen, venstre under albuen. Han har proteser på begge armer, men bare
venstre kan brukes til daglige gjøremål. Høyre brukes til å støtte
eller bære ting. Bjørnsson gjør det han kan for å hjelpe seg best mulig
selv. Han ber
ikke om hjelp uten at det er helt nødvendig. Tidligere hadde han sin
ektefelle som hjalp ham med mange praktiske ting. Hun døde for to år
siden. Bjørnsson må bruke skrivemaskin for å skrive ordentlig. Han har
en god
del korrespondanse, både på norsk og engelsk. Han er tidligere
krigsseiler og skriver artikler og liknende vedrørende krigen. Han har
også gjort en del undersøkelser om forskjellige ting fra krigen etter
oppdrag fra formannen i Royal Naval Association. Bjørnsson har
tillitsverv og er med i brukerråd og husråd ved Trones bolig- og
eldresenter. Litt skriving kan dette også medføre. Hittil har Bjørnsson
brukt elektrisk skrivemaskin. Det er noe
problematisk når han skal rette opp feilskriving etter at arket er tatt
ut av maskinen. Han må da skrive alt om igjen. Han har behov for
kopiering og arkivering av det som er skrevet, noe som vil bli mye
enklere med hjelp av PC. Bjørnsson er innstilt på å lære bruk av data.
Han har en sønn som kan lære ham dette. Bjørnssons situasjon fører lett
til depresjon. At han kan mestre
oppgaver og utføre oppdrag som tidligere nevnt, er til stor hjelp for
hans psyke. En PC vil være en stimulans både til arbeid og læring.
Sandnes, 13. november 1991
Charloth Nervick ass. styrer"
Det var litt rart å lese alt dette om seg selv. Han var ikke særlig
lysten på å bli oppfattet som en gråtekone, et ynkelig fattiglem som
stod der med hatten i hånden og bad om noen usle nådeskillinger fra
oljefeite sosialpolitikere og trygdebyråkrater. Var han ærlig, og det
hadde han for vane å være, så sendte han søknaden mest av alt for å
sette det styrtrike og selvgode fedrelandet sitt på en aldri så liten
prøve. Tre måneder senere kom svaret fra Trygdeetatens fylkeskontor i
Rogaland.
"Deres krav om tilskott til datautstyr er avslått, jf.
folketrygdlovens § 5-8 nr 1 bokstav a og § 3 nr. 1 i
Sosialdepartementets forskrifter om stønad til bedring av den
alminnelige funksjonsevne."
Han hadde vel ikke stilt noen som helst "krav", hadde han det?
"Vi har forståelse for at retting av brev er lettere
med en datamaskin. Vi finner imidlertid ikke at dette problemet er av
et slikt omfang at De ikke kan nyttiggjøre bruk av elektrisk
skrivemaskin, eller at problemet er av et slikt omfang at det
nødvendiggjør bruk av datautstyr. Det er med bakgrunn i ovennevnte
vurdering at Deres krav om stønad til datautstyr er avslått.
Med hilsen Trygdeetatens fylkeskontor i Rogaland."
"Med hilsen." Frekkheten lenge leve. Etter at den første aggresjonen
hadde lagt seg, kjente han tungsinnet komme glidende. Han visste at
trygdeetatens "hilsen" kom til å romstere i hodet på ham når han etter
en lang dags klakking på skrivemaskinen aller helst skulle sovet.
"Det ligger utenfor rammen for folketrygden å dekke utgifter til
hobbyutstyr og fritidsaktiviteter." Er det roboter som skriver slike
brev? "HOBBYUTSTYR OG FRITIDSAKTIVITETER", javisst! De kunne komme hjem
til
ham og prøve selv med en pinne i kjeften. Ja, hvorfor kom de ikke?
Hvorfor kom ingen fra trygdekontorets fylkeskontor for med egne øyne å
se at den elektriske skrivemaskinen "... har fungert forholdsvis bra
for Dem".
Gjerne satt de og hånflirte av ham inne på trygdeetatens fylkeskontor.
Dustskallen som trodde at det bare var å skaffe seg et skjema, så kom
PC-en seilende inn døra. Nei takk. Fullt så enkelt var det nok ikke.
Krig og krig, fru Blom. For det første så hadde han hatt både mat og
drikke og vel så det under hele krigen, mens folk her hjemme holdt på å
svelte i hjel. For det andre kan ikke trygdeetaten dele ut datamaskiner
i hytt og vær. Hva skulle da bli igjen til alle sosialklienter i det
kongelige norske velferdssamfunn? Mest av alt angret han på at han
hadde søkt. At han skulle gjøre seg så
liten. Men han hadde trodd så sterkt på verdien av det han holdt på
med. Han regnet skrivingen som en samfunnsnyttig gjerning, faktisk,
oppglødd av det en ung gymnasiast skrev i Aftenposten 4. juli 1975:
"La oss få en realistisk krigshistorie. La oss slå
fast at Hjemmefronten og det norske folks kamp ikke i større grad
bidrog til krigens avslutning i Norge, men at krigen ble vunnet med
blod og kanoner ved El Alamein, Stalingrad, Normandie og i Slaget om
Atlanterhavet. På det siste stedet var vi med så det monnet."
Nils Bjørnsson kom etter hvert inn i roligere farvann og kom til å
tenke på at i grunnen var ikke dette en sak for ham alene. Enn om han
gikk videre og gjorde det hele til en prøvesak på vegne av alle
overlevende krigskamerater fra handelsflåten og marinen? Han trengte
naturligvis ikke utbasunere det for kreti og pleti, men ha det i mente
dersom han nå bestemte seg for å ta kampen opp med trygdeetatens
fylkeskontor.
Da han tok frem det famøse svarbrevet etter et par uker, oppdaget han
det som stod skrevet med svært små bokstaver: "... om Deres muligheter
til å anke vedtaket inn for Trygderetten/TRV." Han bestemte seg for å
ta fighten, nær sagt på vegne av hele den
uteseilende handelsflåte og den kongelige norske krigsmarinen. Denne
gangen trødde Berit Rosenberg, kurator ved Stavanger-kontoret til
Nasjonalhjelpens fond for krigens ofre, til.
"Skrivearbeidet er blitt en livsnødvendighet for ham,
gir livet mening, og han har noe å gjøre hver dag. En PC ville absolutt
gitt ham en 'bedring av den alminnelige funksjonsevnen'. ... Han seilte
ute under krigen i meget hard krigsfart. Dette har preget ham for
resten av livet med depresjoner. Han har arbeidet hardt for å overvinne
depresjonene, en viktig del av hans terapi er skrivearbeidet."
Han mislikte å brette ut sjelen sin enda en gang for trygdeetatens
fylkeskontor. Var glad han ikke trengte å møte dem ansikt til ansikt.
Nå skrev han anken på vegne av tusenvis av krigskamerater. Det var
endatil en onsdag han postet brevet, en kald og fin dag med snø
på bakken, men han kjente tydelig at det var vår i luften. Om tre år
skulle Frigjøringsjubileet feires, 50-årsminnet for freden, - og til
den tid måtte han ha boken ferdigskrevet!
Våren gikk, og sommeren med, og svarbrevet fra trygdeetatens
fylkeskontor lot vente på seg. Han glemte mest hele anken, klakket
videre på den elektriske skrivemaskinen og så at det ble manussider av
innsatsen, en for en, sakte men sikkert. Han kjente sinnet tok ham hver
gang han skrev feil og måtte skrive hele arket på nytt. Tenkte han fikk
like godt kjøpe denne PC`en selv. På en eller annen måte skulle han nok
få til en finansieringspakke, og så kunne de sitte på trygdekontorene
sine inne i den nyrike og feite oljehovedstaden. På den annen side
hadde han god lyst til å gå en avsluttende runde med
det norske trygdevesen, få syn for segn så og si, om fem til seks års
krigsinnsats på havet var verdt et anerkjennende håndslag eller ikke.
Et svar før eller senere var i alle fall det minste han hadde lov å
vente seg. Et halvt år senere lå svarbrevet fra trygdeetatens
fylkeskontor i
postkassen hans, datert 14. september 1992:
"Den ankende part er en vel 77 år gammel enkemann,
alderspensjonist."
Javel ja, så det var det han var, "enkemann og alderspensjonist". Ikke
særlig mye å spandere en PC på. Han bladde fort over den kjente leksen
om paragrafer og bokstaver for eventuelt å finne noe som kunne minne om
en revurdering av hans livssituasjon, et aldri så lite signal om at de
kanskje i første omgang hadde vært litt for kategoriske.
"Da tiltak/hjelpemidler i forbindelse med trening,
sport og hobby faller utenfor stønadsområdet til folketrygdlovens § 5-8
er fylkeskontoret kommet til at vilkårene for rett til stønad ikke er
oppfylt.
Fylkeskontoret nedlegger slik PÅSTAND
Fylkeskontorets vedtak av 18/2-92 stadfestes."
"Med hilsen." Ja takk! Det stod visstnok et eller annet om at han kunne
komme med "merknader" før de sendte brevet til Rikstrygdeverket, men
det trodde han ikke var bryet verdt. Hva for "merknader" skulle det
bli? At saksbehandlerne ved trygdeetatens fylkeskontor i Rogaland ikke
har skjønt et eneste lite mukk av hva det hele dreier seg om?
"Merknader" til et stivbeint, ufølsomt og kynisk trygdevesen? Han
trodde ikke bare, han visste at "merknadene" hans ikke ville være
verdt papiret de var skrevet på. Derfor gikk bunken av brev med
"hilsen" fra trygdekontoret i den dypeste skuffen han kunne finne.
NEVER AGAIN!
Hele høsten utover arbeidet han flittig på boken han så gjerne skulle
hatt ferdig til den store frigjøringsfesten. Og noen sider ble det hver
dag. Trygdeetatens arrogante avslag hadde kvesset ham, gitt ham nye
krefter. Denne seilasen skulle han klare alene! Han hadde nesten glemt
hele anken da han en desemberdag i 1992 hentet
posten og så brevet fra Rikstrygdeverket. Merkelig. Men han var ikke
det minste spent på svaret. Rikstrygdeverket kunne like godt svare ja
som nei, det vedkom ham ikke lenger. Han var kort og godt ferdig med
hele kostebinderiet.
"Ankesak nr. 1019/92." Jøss, var det tusen og nitten
som hadde anket til Rikstrygdeverket i nittenhundreognittito?
"Rikstrygdeverket har overprøvet det påankede vedtak
og vurdert anken. Rikstrygdeverket har ikke avgjørende innvendinger til
det ankemotparten har anført om faktiske forhold og relevante
trygderegler i sitt oversendelsesbrev til ankesaken. Det samme gjelder
begrunnelsen. Rikstrygdeverket er kommet til samme resultat som
fylkeskontoret og finner at vedtaket er i samsvar med lov og praksis.
SLUTNING
Fylkeskontorets vedtak av 18. februar 1992 stadfestes."
Ser man det ja, underskrevet av ikke mindre enn tre byråkrater som
naturligvis bare hadde utført sin embetsplikt, og for å understreke
alvoret hadde de hentet frem Rikstrygdeverkets stempel i midten med
løve og øks og kongekrone og det hele. "Vedtaket er i samsvar med lov
og praksis." Flott, slik skal det være i
en ordnet rettsstat. Han hadde faktisk litt sans for denne
gjennomgående solidariteten i det norske trygdesystemet. Et kameratskap
som minte ham om krigens dager. Han bladde likegyldig gjennom de fem
tettskrevne sidene. Det var nå
svært til skrivearbeid de hadde tatt for denne skarve PC-en. Han så at
"Anke til Trygderetten må i tilfelle fremsettes til trygdekontoret
innen 6 - seks - uker fra den dag De mottok denne melding". Det var
bare å ta turen innom trygdekontoret, så skulle han få all den hjelp
som tenkes kunne til å finne den rette blanketten for anke. Og så
naturligvis: "Med hilsen." Nei takk, nå var det nok. Han hadde
viktigere ting å gjøre. Han hadde
ikke minst en viktig bok å skrive.
Og det var i denne boken, "Å være eller ikke være", Nils Bjørnsson
skrev sin hilsen til meg den åttende mai nittenhundreognittifire. 240
sider skrevet med proteser og munnpinne om krigens grusomheter.
