I
den øvre middelklassen i Stavanger,
var
det svært vanlig å ansette tjenestepiker. Det var
overflødig kvinnelig arbeidskraft fra landsbygda som
søkte inn til byen for å skaffe seg arbeid og et
sted å bo. De fleste var svært unge, 75 %
var under 30 år. Mange giftet seg og stiftet familie
når de passerte 30 år, eller de utvandret.
Stillingene som tjenestepike, eller tyende, som
de ble kalt - kan deles inn i flere kategorier etter rang. Det fantes
barnepiker, stuepiker, kokker, enepiker, husjomfruer og husholdersker.
Lønnen var gjerne en tredel av den mannlige tjenere fikk, og
omtrent halvparten av lønnen til andre kvinnelige
arbeidstakere i byene med et noe mer selvstendig arbeid, for eksempel
sydamer.
Tjenestepikene hadde svært usikre arbeidsplasser. Skulle de
ha barn, ble de oppsagt. Det samme gjaldt ved høy alder
eller uførhet. Husfruen eller husets herre kunne uten videre
sende tjenestepiken på dør dersom hun sa dem imot,
var utro eller beruset. Var hun ute om natten, ble hun ilagt bot. Fram
til 1891 gjaldt Kristian V`s lov av 1687, kapittel 5 om hustukt.
Denne loven ga husets herre eller husfruen rett til å
straffe «sine Børn og Tyende med Kæp og
Vond, men ei med Vaaben».
To dager i året, de såkalte faredagene, 14. april
og 14. oktober, kunne tjenestepikene selv si opp stillingen, men med
tre måneders varsel.
I 1895 og 1898 ble det reist krav om endring av
«tyendeloven», ikke fra tjenestepikenes side, men
fra husfruenes. De krevde at tjenestepikene ved ansettelse skulle vise
fram en skriftlig uttalelse fra forrige arbeidsgiver, et
skussmål. Tjenestepikenes fagforening krevde på sin
side regulert arbeidstid og lovfestet fritid og kortere oppsigelsestid.
Loven ble imidlertid ikke endret før i 1948, og da var
det svært få representanter for denne yrkesgruppen
igjen.
Josephinestiftelsen
hadde egen skole for foreldreløse og fattige piker fra 1834
til 1893. Fra 1840 holdt skolen til i stiftelsens lokaler i Kongsgata
48. Målet for undervisningen var å lære
elevene opp til å bli "duelige Tjenestepiger".
