Waisenhuset er
betegnelse på et
barnehjem. Ordet waisen kommer fra tysk og betyr
foreldreløs.
I
1861 begynte Elisebet Pedersen og "nogen
fromme venner" å arrangere en
årlig basar med formål å finansiere et barnehjem. I 1867 stiftet Olava
Ellingsen en kvinneforening som fikk navnet Tabithaforeningen som
satte seg som oppgave å skaffe klær til "enker og faderløse"
til jul.
Disse to tiltakene var forløpere og bidragsytere til det arbeidet
presten Lars Oftedal satte i gang på Bergeland.
I
1876
ble grunnsteinen lagt for Bethania Waisenhus på Bergeland, den første
av mange byggearbeider under ledelse av den fargerike og sosialt
engasjerte presten Lars Oftedal. I et dokument som ble murt inn i
grunnmuren, sto det blant annet:
"Gud
velsigne Arbeidet! Gud velsigne Stenmændene,
Murerne og Bygningsmændene! Gud velsigne gjerningen i Waisenhuset! Gud
velsigne dem som forestaar denne Opdragelses-Anstalt og Lærerne og
Tjenere! Gud velsigne alle dem som bringer sine Gaver til dette
Waisenhus!"
16.
januar 1877 ble Bethania Waisenhus åpnet, og 50 gutter marsjerte inn
til nye klær og oppredde senger i to sovesaler i Vaisenhusgata 41. I det første huset var
det barnehjem og skole. Året etter ble det bygd et trykkeri og
bokbinderi samt et småbarnshjem. Et par år var det også et hjem for
fattige sjømannsenker her. Senere kom barnehjem for jenter,
spedbarnshjem, skomakerverksted, snekkerverksted, skredderverksted,
pose- og stempelfabrikk, systue og verksted for bastbinding og
kurvmakeri.
Her kunne altså vanskeligstilte og foreldreløse barn få bo,
gå på skole og lære seg et håndverk. En viktig inntektskilde til
stiftelsen ble Waisenhusets trykkeri som ble etablert i 1878. Her ble
Oftedals avis, Vestlandsposten trykket, i tillegg til Bibelbudet, Waisenhus-tidende og Folkets Avis. Oftedals svært populære
salmebok, Basunrøst og Harpetoner ble også trykket i mangfoldige
opplag på Bergeland.
Nils Skaar som var den første forstanderen, laget i samarbeid med Oftedal en timeplan:
kl. 700: "staa op...rede sin Seng, pudse sine Sko"
kl. 800: "spise...Frokost"
kl. 900-1200: "Skole med Frikvarter mellem hver Time"
kl. 1215: "Middag"
til kl. 14: "1 Skoletime"
kl. 1500: "1 a 2 Arbeidstimer paa Værkstederne"
kl. 1700: "Mellemmad"
kl. 1900: "Aftensmåltid"
"Lekselesning før og etter aftens"
"Sengetid": kl. 9 om vinteren, kl. 10 om sommeren. Bordbønn og sang ved
hvert måltid. "Guds Ord" morgen og kveld. "Udflugt", oftest til Emmaus,
hver onsdag og lørdag ettermiddag. Søndager: Morgenandakt i Bethania,
kirkegang. Samvær med foreldre og slekt om ettermiddagen.
I
tillegg til ti hus i Bethaniakvartalet ble Hetlandsgata
4 tatt i bruk
som hjem for "falne kvinner", det såkalte Magdalenahjemmet, men etter
kort tid flyttet spebarnshjemmet hit og deretter ble huset brukt til
sløydundervisning. Også i Stiftelsesgata 9 og i Vaisenhusgata 41 ble
det drevet skolevirksomhet. Det ble med andre ord bygd ut et mangfoldig
omsorgskonsern på Bergeland.
På
Waisenhuset skulle barna - "opfødes i Herrens Tugt og
Formaning til sand Gudsfrygt og Lydighet". I den første tiden
var det en del disiplinproblemer, derfor ble det innført et noe hardere
regime på Bergeland. Likevel var Waisenhuset på mange måter et bedre
alternativ enn offentlige tilbud. Oftedal mente det var bedre med
privat, kristen omsorg enn kommunal forsorg. Formålet med
institusjonene var altså å berge foreldreløse og forsømte barn fra
kriminalitet og undergang, gi sjømannsenker og andre fattige eldre en
trygg alderdom, redde "falne"
kvinner tilbake til et moralsk og
religiøst liv, gi omflakkende fattige husly, gi skolegang til fattige
barn og åpne veien til høyere utdanning for fattige, men evnerike
ungdommer. Det var ikke alle disse tiltakene som ble varige, men
barnehjemmet fikk et langt liv.
I
1887
kjøpte Oftedal Lindøy, og opprettet Lindøen Rædningshjem for gutter
med adferdsvansker. Dit ble de vanskeligste av guttene i
Bethaniakvartalet sendt. Denne institusjonen ble drevet i samarbeid med
Stavanger kommune. Virksomheten på Lindøy ble overtatt av kommunen
alene i 1899.
Lars
Oftedal kjøpte også gårdsbruket Berge i Hetlandsmarken i 1877. Dette
ble gjort i stand på dugnad og fikk navnet Emmaus. Gården ble brukt som
sommersted for barna på Waisenhuset. Senere, i 1927, flyttet hele
institusjonen dit. Da ble barnehjemmet fordelt på åtte vanlige bolighus
med tolv barn i hvert hjem. Her fikk barna bo sammen med en "tante" og
andre voksne som i en familie. Hvert hjem hadde sitt særpreg, og tanken
var å bryte med det gamle anstaltpreget som barnehjem hadde hatt
tidligere. I Emmaus var det også vanlig gårdsdrift, og barna kunne
delta i arbeidet med jorda og med dyrene. Også skredder-, snekker- og
skomakerverkstedet ble flyttet fra Bergeland til Emmaus.
En
viktig inntektskilde i over hundre år, var de årvisse
Waisenhusbasarene, som ble avholdt i bedehuset Bethania helt fram til
1980-årene (i dag holder Stavanger Revy og Kulturscene til her). I
1970-årene gikk imidlertid barnetallet tilbake, og i 1986 opphørte
barnehjemsvirksomheten. Fram til 1994 ble det drevet et senter for
kristent fellesskap rettet mot narkomane. Det ble også etablert en
sjelesorgsvirksomhet, og noen av husene i Emmaus ble brukt til hjem for
ugifte mødre og til aldershjem.
Mange
av Waisenhus-barna ble mishandlet og misbrukt mens de
bodde på barnehjemmet. Historiene de kan fortelle er graverende, og
demonstrerer hvor galt det kan gå med barn som blir tatt hånd om av det
offentlige. Flere av de tidligere barnehjemsbarna har fått økonomisk
erstatning fra Stavanger kommune. 27. mai 2010 kom Bethaniastiftelsen
med en offentlig beklagelse overfor de som ble utsatt for overgrep.
Nå ønsker Stavanger kommune å regulere området til boliger.
Barneårene Skrevet
av Einar Andersen
Waisenhuset
var en
frelse for oss som var små den gangen. Som fire-åring ble jeg sent til
dette barnehjemmet, året var 1924. Her var det åtte barnehjem i alt,
seks for gutter og to for jenter. Jeg for min del ble plassert på hjem
nummer seks.
Det
var en bestyrerinne og en tjenestepike på hvert hjem, og over oss alle
var det en forstander som het O.T. Bjotveit (?). Han var som en far for
oss, med andre ord var vi en stor familieflokk. Grunnen for at vi ble
sendt til dette barnehjemmet var dårlig økonomi innen familien,
arbeidsledighet, alkoholmisbruk og uro innen ekteskapet. Som liten gutt
husker jeg alltid sommerens og vinterens gleder. Det var bading om
sommeren og kjelke om vinteren. Vi var mange barn i sammen og
det gjorde gleden større. Å kjøpe noe den gangen var umulig for de
fleste, vi måtte lage ting selv og finne på noe å leke på beste måte.
Til denne plassen tilhørte en gård, og den var stor etter forholdene.
To hester, 90 griser og 20 kyr. Her var en gårdsbestyrer, en budeie og
en gårdsdreng. Så etter forholdene så var denne plassen en trygg plass
for oss små. Savnet var nok størst da mor og far ble nevnt. Noen så dem
igjen og noen så dem aldri. Som små barn den gangen var nok julen den
største gleden. Jeg husker så godt da vi gikk rundt juletreet og sang
av hjertets lyst "Deilig er Jorden". Senere om kvelden kom julenissen
og delte ut presangene. Som regel fikk jeg vanter eller ragger. Leketøy
så jeg aldri, det laget jeg selv. En måtte være takknemlig for alt en
fikk, spesielt den gangen. Det var en hard skole vi måtte gjennomgå,
det fikk vi snart kjennskap til. Bestyreren skulle følge religionens
plikter og på dette grunnlag fikk han nok å gjøre.
Klærne våre var sydd akkurat likt, det var nokså lett å se hvor vi
kom fra. På den tiden var det ikke så greit for mange som
hadde store familier. Vi hadde det bedre enn mange. Rene klær, mat og
drikke, med andre ord etter forholdene godt. På den tiden hadde skolene
bespisning. Det var anledning for fattige folk å få matlapp å vise frem
når de var sultne. Etter som tiden gikk, ble vi mer og mer kjent med
hverandre.
Da sommeren kom ble vi sendt til forskjellige folk både i syd og nord
som skulle passe på oss, så vi skulle få en god sommerferie. Den som
var heldig fikk komme igjen til neste sommer hvis han hadde oppført seg
pent. En del av disse barna hadde det ikke så bra, men jeg vil ikke
komme nærmere inn på dette.
Ferien varte fra slutten av juni til utgangen av august samme år, da
skulle skolen begynte. Da vi kom tilbake fra sommerferien ble det stas
kan du tro. Hele barneflokken ble samlet i Lille Betania som vi kalte
det den gangen. Det var et lite bedehus som vi brukte til søndagsskole
og lignende. Her fikk vi en pose med kake og varm sjokolade å drikke.
Gleden var stor da vi kunne se våre lekekamerater igjen. Senere om
kvelden ble det stor spenning. Oppførselskarakterene skulle leses opp.
Det var om hun eller han hadde oppført seg bra på den plassen de hadde
vært på landet. Etterpå gikk snakket om løst og fast, om hvordan de
hadde hatt det på landet. Dette gjentok seg år etter år, og vi så frem
til dette, en glede for oss alle.
Da jeg ble syv år gammel begynte jeg på skolen, og det var i 1927. Til
å begynne med hadde vi lærerinne og senere da vi ble eldre, fikk vi
lærer. Mine første skoleår var ikke noe å rope hurra for, men senere da
vi fikk lærer ble det bedre. Noen ganger fikk vi være med til St.
Svithun Skole og bade i bassenget. Det første vi la merke til
var at de andre barna hadde penere undertøy enn oss. Vårt undertøy var
blått, likt dongeritøy, men det gjorde samme nytten. Ellers var det
svømming i utebasseng, som Strømvig ved Godalen.
Vi spilte fotball under altanen på skolen, hoppet bukk og andre ting.
Disiplinen var streng, det var mange ting som jeg gjorde galt ifølge
reglementet. Jeg lurte meg ut fra området og ned til Breivik, en
bossplass, hvor vi samlet kobber og messing og bein. Dette solgte vi
igjen til en skraphandler som het Anda som holdt til i enden av
Breigata. Det var ikke alltid jeg var ærlig, av og til la jeg en sten
med i mellom beina så det skulle veie mer. Senere i livet når vi traff
hverandre, snakkte vi alltid om dette og hadde en god latter. Vi hadde
en håndkjerre som vi brukte til dette formålet, og i den tiden var det
bare brosten, så alle kunne høre oss når vi kom kjørende gjennom
Ryfylkegata i Stavanger.
Inne på Waisenhusets barnehjem gikk alt sin vante gang. Da jeg ble ti
år gammel ble barna fordelt rundt omkring på forskjellige aktiviteter,
så som skredderlære, jordbruk, skomakeri og snekkerlære. Det siste var
mitt læreomfang. Det var snekkerlærer Sandvoll som var mester. Far til
sangeren Gunnar Sandvoll. Innimellom alt dette var vi med og vaske det
store Betania i byen. Dette tilhørte den samme misjonen. Her tjente vi
to kroner og det ble spart for oss så vi kunne kjøpe noe utenom det
vanlige. Dette fortsatte frem til jeg ble konfirmert. Konfirmasjonen
sto i Johanneskirken i 1934.
Sogneprest Bjørk Amundsen og Pastor Kobro stod for dette. Vi sto
oppstilt langs gangveien i kirken og her ble vi forespurt om en del
innhold i bibelen, og dette måtte vi svare på. Etter seremonien gikk
turen tilbake til Waisenhuset hvor salen i Lille Betania var dekket til
middag. Her ble det holdt formaning på vår videre ferd gjennom
livet. Vi fikk utlevert en bibel og en salmebok som jeg har den dag i
dag i mitt hjem. Det ble også en del andre ting som lommebok og andre
småting.
Historien er gjengitt med tillatelse fra Einar
Andersens familie.
