Stavanger Rockeklubb
Historien
om Stavanger Rockeklubb 1980-1983
Av
Svein Arne Tinnesand
Det er sommer, året er 1983. Det er
friluftskonsert i Stavanger bypark. På plenen sitter Thorbjørn
Grønning, i utkanten står William Hellvik, i en større gjeng med skins
og punkere sitter byens eneste mods, Erik Hauge (Mellen), i samme
gjengen kan du også se Tødden og Sibbaen. I denne parken på denne
konserten samles for første (og skal det vise seg for siste) gang mange
av de som hadde og noen som fortsatt har innflytelse på den musikalske
undergrunnen i Stavanger.
Konserten er arrangert av Stavanger Rockeklubb,
et kulturelt undergrunnsfenomen som ved inngangen til 80-tallet linket
Stavanger til lignende fenomener over hele den vestlige verden.
For å finne røttene til Stavanger rockeklubb må
vi bevege oss bakover i tid, til 1979. Eller ennå lenger, til 1977.
Anarchy in UK. Punken var den musikalske og sosiale kraften som rystet
Storbritannia under dronningjubileet. I Norge forsøkte SVs
ungdomsorganisasjon SU, å bruke punkmusikken til å mobilisere ungdom
mot rasisme og høyrekrefter. Det skjedde på ved at organisasjonen
arrangerte den til da mest omfattende Norgesturneen noen gang med
punkbandet ”Crisis” og reggaebandet ”Cygnus”. Over hele landet
opptrådte de sammen med lokale band. Mange steder var dette begynnelsen
på de lokale rockeklubbene.
Samling i Stavanger
I løpet av høsten 1979 begynte de første
punkerne
å dukke opp i Stavanger. Våren 1980 tok noen et initiativ til å samle
punkerne. Da hang det en lapp rundt på byen med følgende budskap:
”Punkere møt fram med det gamle lokomotivet på jernbanestasjonen
lørdager kl.13.00”. Ingen vet lenger hvem som sto bak oppfordringen,
men faktum er at store deler av kjernen i det som skulle bli Stavanger
Rockeklubb, møttes nettopp på grunn av disse lappene.
At punkerne samlet seg i byen på lørdagene
skapte likevel ingen rockeklubb. De aller fleste var ungdomsskoleelever
og hadde liten eller ingen erfaring med organisering av verken
rockeklubber eller annet. Det var først da punkemiljøet begynte å bli
fast inventar på den SV-drevne Våland bokkafe i Rosenkrantzgate tingene
begynte å utvikle seg. Bokkafeen som hadde spesialisert seg på radikal
litteratur av alle slag, hadde også byens beste (eneste?) utvalg i
skandinavisk punk og fanziner. Det var rundt bordet på bokkafeen
punkerne møtte organisatorene av SUs ”Rock mot rasisme” turné og sagaen
om Stavanger Rockeklubb kunne begynne.
Første konsert ble arrangert på Rosenkildehuset
ved Torget. På plakaten sto Bergensbandet ”Krampe” og de lokale ”Mops”
og ”Det Pene Bæn”. Plakaten var forresten et kapittel for seg selv,
bokstaver klippet ut av Stavanger Aftenblad limt opp på et A4 ark og
kopiert opp i 20 eksemplarer, som ble hengt opp rundt om i byen.
Konserten ble legendarisk, over 300 ungdommer forsøkte å komme inn på Rosenkildehuset i løpet av kvelden. De fleste for å oppleve byens
første ekte ”punkkonsert”. Men ikke alle, noen mente dette var rette
anledning til å "ta" punkerne. Også Aftenbladet var på plass og
kvitterte med en artikkel om ”Punkrock på lokalet”. Rockeklubben var i
gang.
Etter at klubben hadde skapt furore på Rosenkildehuset nektet studentsamskipnaden som eide huset å leie ut til
Rockeklubben igjen. Klubben begynte sin vandring rundt i byen på evig
jakt etter spillelokaler. Konserten med The Aller Værste ble arrangert
på Køhlerkjelleren og Slips og Blister opptrådte på Bekkefaret
bydelshus. I hele det første året var klubben utestengt fra det eneste
stedet i sentrum der ungdom under 18 år kunne komme inn.
Vi er ingen punkklubb
I løpet av det første året var det over 150
betalende medlemmer i Stavanger Rockeklubb. Verving av nye medlemmer
foregikk ikke bare på konsertene, der medlemmene slapp inn for halv
pris, men også med direkte verveaksjoner med stand ved Romsøgården der
Rockeklubben sto oppstilt på lik linje med Klassekampselgere og
politiske ungdomsorganisasjoner. De fleste av de som ble medlemmer
definerte seg ikke som punkere, men som ”vanlig” musikkinteresserte
ungdom. Derfor ble det snart viktig for Stavanger Rockeklubb å definere
seg breiere enn punken. De aller fleste banda som opptrådte på klubben
var heller ikke punkband. Det var ikke bare ”streitingene” som ville
definere klubben vekk fra punken, også punkerne ønsket at klubben
skulle favne videre. Tidlig på 1980-tallet var også det første trøkket
i
punken allrede i ferd med å dø ut. Sex Pistols og Clash hadde vært
samlingsmerker for punkerne. Crass og Madness fungerte heller som
musikalske markeringsmerker mot hverandre. At folk utenfor miljøet ikke
klarte å se forskjell på en heavyrocker, en punker eller en skinhead
gjorde likevel ikke de motsetningene innad i klubben mindre.
Sett i ettertid kan diskusjonen om punk eller
ikke-punk virke både patetisk og barnslig, den gang var det blodig
alvor. I dag kan det slås fast helt uten tvil, at hvis ikke
punkbevegelsen hadde spredd seg fra England til vårt hjemlige
ungdomsmiljø hadde aldri Stavanger Rockeklubb sett dagens lys.
Vår verden!
Stavanger Rockeklubb var mye mer enn en
medlemsorganisasjon som arrangerte konserter. Først og fremst var det
banda og musikerne. Gjennom hele perioden var Det Pene Bæn sentrale. De
opptrådte på den første konserten høsten 1980 og fortsatte å spille
fram til klubben gikk i oppløsning. I tillegg kom lokale storheter som
Vindsug, Oppspist og Kortslutning. Når de to siste gikk i oppløsning
dannet medlemmene ett nytt band under navnet Oppslutning. Pest, senere
Vonde Minner var også fast inventar på konsertene. Dessuten fantes
outsiderne som Thorbjørn Grønning og Bertram leif&gaffel. I det
hele tatt en salig blanding av streit rock via punk til eksperimentell
musikk i rockens yttergrense.
Medlemmene spilte heller ikke bare i band, i
rockeklubbmiljøet var det også et marked for fanzineproduksjon og salg.
Fanziner med navn som Konkurs, Likvidering, Sus over Stavanger og ikke
minst X (Norges mest usmakelige fanzine for og av perverse folk)
omtalte konsertene og anmeldte plater og band.
Våland Bokkafe var et samlingsted i starten,
etterhvert var det platebutikken Råkk&Rålls som ble stedet for
rockeklubbfolket. Butikken, som ble drevet av William Hellvik, holdt i
starten til i Valberggata, men flyttet etter hvert opp i Breigata. Selv
om butikken skulle favne breiere enn Rockeklubbmiljøet er det ingen
tvil om at mange knyttet den til klubben. Det samme kan sies om
plateselskapet Rille Records som opprinnelig ble starta for å gi ut
Medium på kassett, men som senere også gav ut den første Det Pene
Bæn-singelen og singelen med Thorbjørn Grønning.
Det siste elementet som må nevnes er den
politiske virksomheten. Da den engelske dronningen var på offisielt
besøk i Stavanger våren 1981 var det rockeklubbfolk som organiserte
demonstrasjon til støtte for de sultestreikende IRA-fangene i
Nord-Irland. Det var også folk fra dette miljøet som spraya ned hver
eneste butikk i Nygata når handelstanden der bestemte
seg for å
arrangere Israel-uke midt under okkupasjonen av Libanon.
Kampen for
aktivitetshuset
Den største politiske kampen som Rockeklubben
stod for var likevel kampen for aktivitetshuset. Allrede før klubben
ble starta, ble noen av stifterne tatt inn av politiet i det de var i
ferd med å rekognosere inne i et tomt hus, som etter planen skulle
okkuperes. Etter at klubben blei kasta ut av Rosenkildehuset var det
åpenbart at kampen for å få til et sjølstyrt ungdomshus i Stavanger var
den viktigste politiske oppgaven for Rockeklubben. Inspirert av
husokkupasjoner i Oslo, Tromsø og Bergen kastet også stavangerungdommen
seg ut i gateslag mot politiet. Vinteren 1982 forsøkte de å okkupere
det gamle ungdomsdiskoteket Ten-max på Skagen. Over 50 ungdommer ble
tauet av politiet og militærarrestene på Vatneleiren ble tatt i bruk
for å få plassert alle arrestantene. Like etter ble UNG-MOB dannet, men
fordi politiet trakk tilbake bøtene og huset så ut til å vente på seg,
var det bare Stavanger Rockeklubb som fortsette kampen for et sjølstyrt
ungdomshus. Gjennom konserter, markeringer og grafittiaksjoner holdt de
kravet varmt overfor politikerne. Høsten 1983 ble kravet om
aktivitetshus innfridd. Stavanger kommune kjøpte Høyres hus på
Løkkeveien og ungdommen flyttet inn. Aktivitetshuset hadde en kort
hektisk og opprivende historie og ble lagt ned etter mindre enn ett år.
Det hører ikke hjemme i denne fortellingen. Den dagen
Allaktivitetshuset på Løkkeveien åpnet, døde Stavanger Rockeklubb.
Ved veis ende
Rockeklubbens sommerkonsert i byparken sommeren
1983 med ”Rock for hus” som tittel, skulle bli klubbens siste. I løpet
av høsten skulle huset komme og i Stavanger som andre deler av verden
var punkbølgen strandet. Uten felles prosjekter gikk miljøet i
oppløsning av seg selv. 1970-åra var definitivt slutt og 1980-åra kunne
begynne. En opposisjonell ungdomskultur hadde i en kort periode vært et
levende kultulerelt undergrunnsmiljø i Stavanger. Uten et øre i
offentlig støtte hadde deltagerne selv skapt sitt eget kulturelle rom.
Stavanger Rockeklubb setter neppe dype spor etter seg i byens
kulturhistorie. Stavanger Rockeklubb var likevel et signal om at ny
global og urban ungdomskultur også kunne skape bølger i småbyen ved
Breiavatnet.
Artikkelen
ble opprinnlig skrevet med
tanke på
tidskriftet Localmotives nr. 8 som handler om musikk og musikkmiljøet i
Stavanger.
