Bøkkerfaget
Tekst: Erling Jensen
Bøkkerfaget var vanlig fra 1400-tallet og frem til 1930-årene. Bøkkeren produserte alle slags beholdere og andre gjenstander av vertikale staver holdt sammen av bånd.
De lagde sildetønner, skjeppemål, trau, butter og mange typer trekar. Det viktigste produktet var imidlertid tønnene som ble brukt som emballasje for fiskeeksport. Tidligere var betegnelsen bødker som stammer fra det middelnedertyske bodiker, et ord dannet av bodik som betyr kar. Cooper har (via middeltysk) sin opprinnelse i latin, cupa, som betyr tønne. På 1700-tallet finner man også beteg-nelsen kipper.
I Rogaland fikk faget et enormt oppsving på 1800-tallet. Antallet bøkkere økte i takt med utviklingen av sildefisket og sildehandelen. Silden skulle legges i tønner og saltes klar til eksport, og næringen var avhengig av bøkkernes produksjon. Tønnene var ofte engangsemballasje og behovet var stort. Dette ga også gode inntekter til skogseiere og bønder i bygdene.
I 1845 var det 45 bøkkere i Stavanger, og i 1880 var antallet mer enn firedoblet. Flere av bøkkerne hadde mange ansatte. I 1882 fikk Bøkkersmauet sitt navn, en gate i Storhaug bydel, som ble oppkalt etter yrkesgruppen. På Buøy finner man navnet Bødkervigen.
