Udyret på Bru

Tekst: Erling Jensen - september 2012.
Ein dag fant eg ud at sko ta meg ein tur te Bru. Det blei ein skrekkslagen opplevelse, og ein kamp på liv og død. 

For å komma te Bru må du øve ei bru. Det står kje någe skilt ka bruå hette, så eg regne me at ann hette Bru bru. E det ikkje ein sang som hette Bru, bru, brille? Nei, ikkje vett eg. Men uansett, eg sko te Bru for å finna Bru kultursti. Dette va någe som blei anlagt i forbindelse med kulturåret 2008, i den tiå når halla Rogaland krelte av kreative mennesker som hadde kunstneriske evner udøve det normala.

Å finna fram va ganske enkelt, stien va merka me skilt. Og te å ver så seint på ittemiddagen i slutten av september så va temperaturen fine, selv om skyene lå ganske lavt øve terrenget. Det va me store for-ventningar eg labba avgårde for å bivåna den store kunsten. Ganske snart fant eg et skilt kor det sto Lukk porten. Ja ja, det e jo ikkje så lett å forstå denne nymotens kunst, tenkte eg. Eg gjekk nå inn denne porten, og kom så te et langt gult gjerde me ei dør.

På dørå sto det og Lukk porten, selv om det va ei dør. Så gjekk eg inn dørå, og der va det fint kan dok-kor tro! Blomster, masse blomster. Og midt i mellom blomstene så va det ein firkanta stein kor det sto Grunnstein, og oppå den igjen lå der ein liden stein. Hekkan for et kunstverk!

Grunnsteinen.
Grunnsteinen.

Eg sto å funderte ei stond på koffor eg ikkje blei lamslådde av beundring over kunstverket, men det ga eg opp og vandra videre. Eg kom inn på ein mørke sti, og der fekk eg ein løyen følelse, eg blei litt nerv-øse kan du sei. Plutseligt forsto eg koffor eg fekk den løgne følelsen. For rett foran meg, midt på stien, lå der ein svære drid! Ja du leste rektigt, ein svæære drid fra et stort dyr. Aha Jensen, nå må du pigede passa deg, få nevane opp av lommane, tenkte eg.

Driden.
Driden.

Blodet bru...ste i årene, og forsvarsmekanismen va i høygir då eg trossa frykten og fortsatte innøve den mørke stien. Plutseligt sto det sværa dyret rett foran meg! Eg bråsnudde bare for å oppdaga at eg va omringa av di svære dyrå. Svetten pipla på pannen, og eg kjente at redselen steig i meg. Heldigvis så hadde eg mobilen med, så eg ringte te ein venn.

Riiing...
– Hallo?
– Hei det e Erling her, du må hjelpa meg. Ka e redsel?
– Vent litt, så ska eg sjekka på Wikipedia...

Og mens han kompisen min holdt på å surfa på nettet, så sto eg der me di svære dyrå rondt meg og holdt på å drida i bokså av redsel.

– E du der? hørrte eg i andre enden.
– Jaaaa, fort deg å svar for faen!
– Jo nå ska du hørra; Redsel er et veldig fundamentalt instinkt, og er mye koblet til amygdale neuron-ene i hjernen. Så la han på røyret. Og der sto eg med tredve-førti dyr rondt meg med hoggtennene ude!

Det komme periodar i livet kor du må ta någen vanskelige valg, og her sto valget mellom å ta hensyn te di der amygdale neuronene eller å slåss for livet. Eg valgte det sista. A Man must do what a Man must do. Kort prosess, ta ledaren, då stikke di andre.

Nå ska kje eg sidda her å skrøyda, så eg går kje inn i detaljer. Men eg kan sei såpass at det blei ein lange og harde kamp. Og kem tror dokkor seierherren blei? Joda, det va meg det...

Kort prosess, ta ledaren.
Kort prosess, ta ledaren.

Kunstverkå va glemte, redselen va gjemte, og eg børsta av meg støvet og vandra inn i solnedgangen på vei hjem. Men du å du, eg komme aldri te å glemma Bru...

Til hovedsiden