Bekhuskaien
Tekst: Erling Jensen
Bekhuskaien ligger i Stavanger mellom Fiskepiren og Verksalmenningen. Bekhuset ble bygget
rundt 1860 på Indre steinkar ved Banavigå.
I bekhuset kokte man tjære som ble brukt til å impregnerte skutene med. Tjære ble produsert i tidlig middelalder og sannsynligvis også før den tid. Magnus Lagabøters Landslov fra 1276 og Gulatings-loven fastslår begrensninger for leilendingers rett til å brenne tjære. Tiende i form av tjære omtales også. Av disse eldste norske lovene går det fram at tjæreproduksjonene var omfattende i Norge i tidlig middelalder, og tjæring av både skuter og kirker var lovregulert.
Man kjølhalte skutene for å stoffe og tette bordkledningen med drev og bek, såkalt kalfatring. Arbeidet foregikk ved at skutene ble krenget over ved hjelp av kraftige taljer, tauverk og gangspill, slik at bunn og kjøl kom over vannlinjen.
Bekhusene var små bygninger som oftest lå i god avstand fra de andre havnebygningene på grunn av brannfaren. Det var ofte forbudt med åpen ild ombord i skutene, særlig når de lå i havn, side ved side. I enkelte havner ble bekhuset derfor også brukt av skipskokkene til koking av mat, mens det i andre havner ble satt opp egne kokehus for dette formålet.
Bekhuset i Stavanger ble bygd omkring 1860 på Indre steinkar ved Banavigå. Indre Steinkar ble bygget på et grunt skjær som ble steinsatt i 1787 og brukt til fortøyningsplass. I 1816 anla Johan Adam Köhler, Helmich Gabrielsen og Johan Knivsberg kjølhalingsplass på steinkaret.
I 1975 lå Indre Steinkar som en holme for lagring av skrot og feste for lektere. Steindekket som var 69 meter langt og 11 meter bredt, var noenlunde intakt, og det var også pollertene og bekhuset. Planer for rasering og innebygging i havneanlegget for østre havn var godkjent, og utfylling var allerede i gang, da det ble fremmet forslag om bevaring av dette sjeldne minne fra seilskutetiden.
Havnevesenet var fra første stund positive, og pengene til restaureringsarbeidet ble bevilget. Kultur-rådet støttet også tiltaket økonomisk og den gamle kjølhalingsplassen med fem store pollerter i stein og det gamle bekhuset ble restaurert. Anlegget fungerer i dag som småbåthavn. Tidligere arkitekt og byantikvar Einar Hedén foreslo å kalle området for Indre steinkar, men Gatenavnkommiteen landet på navnet Bekhuskaien. I 1980 ble det kunngjort i avisene at den nye kaien fra Fiskepiren til Verksalmen-ningen skulle få navnet Bekhuskaien.
I 2018 kjempet ulike krefter for å få bygge på den attraktive tomten ved Bekhuskaien. Både Lervig Aktiebryggeri, Rogaland Teater og det nye tinghuset ble nevnt i kampen om sjøutsikten.
Kilde: Diverse aviser og publikasjoner hos Nasjonalbiblioteket.