Storhaug bydel

Bildet ble tatt 16. april 2005. Foto: Erling Jensen.
Bildet ble tatt 16. april 2005. Foto: Erling Jensen.

Dette er historien om Storhaug bydel i Stavanger. Allerede i yngre jernalder, for over 3000 år siden, bodde det folk på Storhaug. Gravhaugen som har gitt bydelen navn er imidlertid langt yngre. Grav-leggingen på den store haugen skjedde trolig for 1200–1500 år siden. Da Stavanger ble by i 1120-årene, tilhørte Storhaug trolig Eiganesgården ved Breiavatnet.

Storhaug bydel omfatter tidligere Østre bydel, deler av Stavanger sentrum og øyene Egerøy, Hellesøy, Kalvøy, Langøy, Lindøy, Litle og Store Marøy, Sandøy, Tunsøy og Vassøy.

En del av Stavanger sentrum ligger innenfor bydelens grenser. I nordvest går grensen fra Skagenkaien over Domkirkeplassen til Klubbgata og videre langs Kongsgata og riksvei 44. Den krysser deretter Kirkegårdsveien. I sørvest ligger den østlige delen av Hillevågsvatnet innenfor det territorium som til-hører bydelen. Varden som ligger 57 meter over havet er er bydelens høyeste punkt. Selve Storhaug-navnet har sitt opphav i et høydedrag med en gammel gravhaug som ligger sentralt i bydelen.

Ved inngangen til vår nasjonale selvstendighet i 1814 var Stavanger nærmest et lite strandsted med om lag 2500 innbyggere. Byen var utpreget sjøvent. Næringsgrunnlaget var silden, som var kommet tilbake i 1808 etter mange års fravær, og sjøhusrekken var byens viktigste ansikt utad. Byen var lite påaktet av riksmyndighetene. Den var i utpreget grad selvgrodd, uten noen byplan. Bebyggelsen var småfallen uten representative bygg, bortsett fra noen få større kjøpmannshus. Bare Stavanger domkirke og Kongsgård sto som symboler på at byen en gang hadde vært etlet til noe større.

Etter innlemmelsen i byen i 1848 ble Storhaug byens industrielle tyngdepunkt. En tid lå det åtte skips-verft mellom Verket og Lervig. Befolkningen økte sterkt, og trehusbebyggelsen fra denne perioden preger fremdeles området rundt Pedersgata.

Frue kirke, Metodistkirken, St. Petri kirkeSt. Johannes kirke og Varden kirke ligger i bydelen. Hetland gravlund har tilknytning til Frue kirke. Den største gravlunden er Lagård gravlund som ble anlagt i 1834. Vennenes samfunn gravlund (kvekergravstedet), ligger i Øvre Haukeligata 75. 

Storhaug skole. Foto: Erling Jensen.
Storhaug skole. Foto: Erling Jensen.

Bydelen har åtte skoler: Vassøy skole, Storhaug skole, Nylund skole, St. Svithun skole, Ramsvik skole, Johannes læringssenter, Bergeland videregående skole og Godalen videregående skole. På Midjord finner man Storhaug idrettshall og Midjord bydelshus.

Storhaug er den mest utbygde bydelen i Stavanger. Etter at det siste store boligområdet ved Godalen og Rosenli sto ferdig i 1970-årene, gikk befolkningstallet nedover. Men i 1990-årene startet boligbyggin-gen på gamle industritomter i østre bydel, og i 2000 hadde folketallet økt med ni prosent til 10 571. Fra 2000 til 2008 økte folketallet med over 20 prosent til 12 707 (øyene ikke medregnet). Pr. 1. januar 2008 var det 13 328 innbyggere i bydelen, inkludert de bebodde øyene, og pr. 1. januar 2017 var antallet ste-get til 16 789 innbyggere. 1. januar 2021 var innbyggertallet 17 597.

Storhaug bydel har størst folketetthet, færre eneboliger, rekkehus og store boliger enn gjennomsnittet i Stavanger. Bydelen har derimot flere horisontaldelte tomannsboliger, blokker og 1-2 roms boliger enn gjennomsnittet. 

Etter at Stavanger Bybru ble åpnet 30. desember 1977, økte biltrafikken til Storhaug sterkt. For å spare boliggatene for trafikkbelastning ble det bygd to tunneler: Bergelandstunnelen i nord og Storhaugtun-nelen i sør.

Hermetikkbydelen 1880–2002
Hermetikkindustrien fikk i begynnelsen av 1900-tallet sitt tyngdepunkt i kystsonen fra Banavigå til Lervig. I dette området ble det innredet over 50 fabrikker i eldre sjøhus, eller i nye 2-3 etasjers murbygninger. Dette satte sitt arkitektoniske preg på dette området av bydelen. Industripreget ble ytterligere forsterket med de mange bedrifter som produserte varer og maskiner til hermetikkindustrien. Dette omfatter blant annet blikkemballasje, sardinnøkler, gummipakninger, etiketter og trekasser.

Fram til 1910 ble de fleste ledige arealer og sjøhus ved Strømsteinen tatt i bruk til hermetikkformål. I by-delen var det til sammen 18 fabrikker i drift på dette tidspunkt. Dette var imidlertid bare begynnelsen på hermetikkeventyret. De neste ti årene økte antall fabrikker til 49, flertallet av disse kom i området mel-lom Banavigå og Lervig. I motsetning til den frittvokste bygningsmassen på 1800-tallet, ble industrien nå plassert inn i en systematisk kvartalstruktur. Utbyggingen av områdene lenger borte fra sjøen hadde også sammenheng med at bilen ble tatt i bruk som transportmiddel. Dermed var en mindre avhengig av direkte adkomst til sjøen.

Den andre utbyggingsfasen startet med oppstykkingen av Cederbergs reperbane i mindre eiendommer som nesten alle ble solgt til hermetikkprodusenter. Et par år etter, i 1912–13 ble byggevirksomheten for-flyttet til kvartalene langs Ryfylkegata. Disse utgjorde en eneste stor arbeidsplass med bygging av både fabrikker og bolighus. I slutten av tiåret ble byggevirksomheten flyttet et kvartal opp, til kvartalene langs Haugesundsgata/Johannesgata. I 1916 ble Hermes Canning etablert i Haugesundsgata 39.

Hermetikkindustriens støttenæringer
Hermetikkindustrien trakk også med seg flere støttenæringer, spesielt arealkrevende var blikkembal-lasjefabrikkene. Disse var det tre av i området, og den største av dem, Stavanger Bliktrykkeri og Maskin-verksted, opptok etter hvert et helt kvartal mellom Haugesundsgata og Ryfylkegata. Hermetikkindu-strien trengte også gummipakninger, hermetikknøkler, trekasser, maskiner osv. Slike innsatsvarer ble i stor grad produsert lokalt i store og små bedrifter som fikk sitt tilhold både i eldre sjøhus, og nye mur-bygninger av middels størrelse og med inntil fire etasjer. Stavanger GummiindustriKjelvene og Vest-landske Gummivarefabrikk i Haugesundsgata produserte gummiprodukter.

En av de mest iøynefallende fabrikkene var Stavanger Tinfabrik med sitt karakteristiske tårn, som lå i skråningen ned mot Lervig. Fabrikken ble etablert i 1908, og det 60 meter høye Hagltårnet som de fleste forbinder den med, sto ferdig i 1911. Virksomheten til Stavanger Tinfabrik var variert, men den var også direkte knyttet til hermetikkindustrien, ved gjenbruk av tinn og jern som spesialområde.

Andre industrivirksomheter
I tillegg til hermetikkindustrien og dens støttenæringer, ble flere store virksomheter etablert. Stavanger Støberi & Dok er det viktigste eksemplet på dette. Bedriften ble formelt opprettet i 1871 med en aksje-kapital på 240 000 kroner. Dette var lenge byens største skipsverft og var i drift til 1931 da det ble slått sammen med Rosenberg Mekaniske Verksted og virksomheten ble flyttet til Buøy. Eiendommen ved Spilderhaugsvigå ble da overtatt av Norsk Hammerverk. Den tekniske utviklingen i slutten av 1800-tallet gjorde de gamle seilskutene i tre avlegs. De fleste av byens treskipsverft gikk derfor konkurs eller ble nedlagt, og skipsbyggingsvirksomheten ble konsentrert hos Stavanger Støberi & Dok og Rosenberg Mekaniske Verksted. Sammen med de nye hermetikkfabrikkene medvirket dette til økt boligbygging i de nærliggende områdene. 

Husmannsplassen på Spilderhaugen måtte i 1878 vike plass for en av byens nye bedrifter, nemlig Mauritzens Sønner AS som ble etablert av Svend Mauritzen (1836–1905). De første produksjonslokalene var i Pedersgata 116. I 1908 flyttet fabrikken til Harald Hårfagres gate, der den overtok lokalene til Stav-anger Linvarefabrik.

Bryggeri
I Lervigsveien lå en annen stor arbeidsplass, Tou Bryggeri. Opprinnelig var det Stavanger Aktiebryggeri som i 1899 hadde anlagt bryggeri her. Det ble i 1908 slått sammen med Tou Bryggeri. Inne i gårdsplas-sen var det også en egen stall hvor bryggerigampene hadde sitt tilholdssted. En del av høydedraget i enden av Emmausveien ble på folkemunne kalt Taumarkå, da Tou Bryggeri disponerte noen marker hvor bryggerigampene gikk og gresset. Virksomheten ble gjentatte ganger utvidet både med nye pro-dukter og nye bygninger. Dette har gjort de røde og hvite Tou-bygningene til et av de mest markante bygningskompleksene i bydelen. I 1980-årene ble virksomheten flyttet til industriområdet på Forus. Stavanger kommune kjøpte gamle Tou bryggeri i 2009 for å bruke anlegget til kulturformål.

Cementvarefabrik
Innerst i Lervig lå en annen stor arbeidsplass, Stavanger Cementvarefabrik. Bedriften ble  etablert i 1897 som Stavanger Tagskiferfabrik, men endret navnet kort tid etter. Opprinnelig hadde det vært et skips-verft på denne eiendommen, men overgangen fra treskip til jernskip, fjernet driftsgrunnlaget også for dette skipsverftet. Firmaet begynte med å produsere takpanner av sement, men innså raskt at virksom-heten burde utvides til også andre produkttyper. I 1901 begynte bedriften å produsere leketøy. Det er ukjent hvor lenge produksjonen av disse fortsatte. Nå er området bygget om til et kombinert bolig- og næringsområde.

Like overfor Cementen lå Stavanger Jernstøberi som ble etablert i 1899. Enkelte har hevdet at det var gnistene fra støberiets ovner som var årsaken til at dette området fikk betegnelsen Varmen. Når gnist-ene lyste opp nattehimmelen skal det ha vært et fascinerende skue.

Relaterte lenker: Det store smellet på Storhaug. -  Lydane i østre bydel.

Kilder: John G. Johnsen og Gunnar M. Roalkvam: Storhaug Bydelsleksikon, Mesi Forlag as 2001. 
Stavanger byleksikon. 2008. Wigerstrand Forlag, Stavanger.

Til hovedsiden