Tiggermerke
Tekst: Erling Jensen - desember 2023
I flere land ble det i slutten av middelalderen innført kontrollmerker for tiggere. De ble kalt tiggermerke, betlertegn, almissefolkstegn osv.
I middelalderen ble fattigdom oppfattet som et familieproblem som kun berørte de nærmeste omgivelsene, men fra 1500-tallet ble det i stigende grad oppfattet som et samfunnsproblem som skulle reguleres.
I Danmark og Norge ble det skilt mellom verdig og uverdig trengende. Kong Christian II bestemte i 1522 at det skulle være forbudt for de fullt arbeidsdyktige å tigge om almisser. Hvis de ikke gikk med på å jobbe for maten, skulle de drives ut av byene. Bare de fattige som var syke, uføre eller på annen måte ikke kunne arbeide, fikk tigge i byene. Kongen sendte et rundskriv til kirkens tilsynsmenn med pålegg om å gi fattige tiggere et eget merke. Tiggere måtte godkjennes av bystyret, som utstedte tiggeremerker. Merkene måtte bæres synlig før man kunne motta almisser fra sine medmennesker.
Hvis nogen tiggende person blev arbeidsfør igjen, skulde de ta tegnet fra ham; sognepresterne i kjøpstæderne skal forkynde fra prækestolen for almuen, at man ikke maatte gi almisse til andre tiggere.
En byvedtekt for Bergen, utferdiget av Bergens lagting 8. januar 1596, inneholder også bestemmelser om kontroll med løsgjengere og tiggere. De som kunne begrunne at de ikke kunne klare seg uten almisser, skulle få utlevert et betlertegn på rådstuen. Dette tegnet, eller merket, skulle være bevis på at tiggerne var blitt eksaminert av øvrigheten og hadde tillatelse til å betle. Denne generelle tillatelsen sto ved lag helt fram til 1755.
Kilder: danmarkshistorien.dk. Diverse aviser og publikasjoner fra Nasjonalbiblioteket.
