Marøyene

Litla Marøy og Stora Marøy ligger i fjorden øst for Breivik og Ramsvig i Stavanger. Øyene tilhører Storhaug kommunedel. Navnet stammer sannsynligvis fra det gammelnorske marr, som kan bety hav eller sjø. I gamle dager bodde det folk på Marøy.

I 1809 fikk en husmann på Digernes, Thore Hansen, rett til at opføre seg et Huus paa den største af disse øer, og derefter at oprydde og dyrke saa meget han formaar på begge Marøerne.

Thore Hansen som bodde i Ramsvig, drev gården på Marøy fram til 1822. Deretter ble øyene bare brukt til beite. I 1848 kjøpte Peder Pandevig gården Digernes med Marøyene. I 1871 ble begge Marøyene skilt ut fra Digernes og fikk eget gårdsnummer med to bruksnummer. I 1886 står Ommund Andersen oppført som eier. Det ble drevet gårdsbruk fram til 1916. 

Stavanger Natmission kjøpte Stora Marøy i 1916 for 8000 kroner. De kjøpte også motorkutteren
Ebenezer som skulle være bindeledd mellom øya og byen. Stavanger Natmission ble stiftet i 1909 av Håkon Storm og Ludvig Monsen, populært kalt Storm-Monsen, to kristne idealister som drev for-skjellige former for sosialt arbeid og evangeliseringsvirksomhet. Allerede 23. januar 1913 hadde de innviet et kursted for alkoholikere på Marøy. Men det lyktes ikke med denne type drift, og i 1917 ble Stavanger Natmission nedlagt. Les mer om Stavanger Natmission i boken Skaal Stavanger!

Annonse i Stavanger Aftenblad 1913.
Annonse i Stavanger Aftenblad 1913.

Stavanger kommune overtok Marøya i 1918 for 9100 kroner. Fram til 1923 ble gården forpaktet vekk, og gårdsanlegget forfalt. Etterpå kjøpte Staten Marøy for 10 000 kroner. Målsetningen var å bruke den til karantenestasjon for husdyr. Stavanger kommune fant etter hvert ut at karantenestasjonen aldri kunne bli det den var ment å bli, da det var vanskelig å landsette storfe på Marøy. Farvannet like utenfor holmen mellom Rosenli og Usken var for grunt for større båter. Øya hadde karantenestasjon fram til slutten av 1930-årene. Rett etter 2. verdenskrig overtok Stavanger kommune igjen eiendoms-retten, og gården ble nok en gang forpaktet vekk.

I noen år drev Wilhelmine Sivertsen, som opprinnelig kom fra Torshavn på Færøyene, karantene-
stasjon for sau og storfe i privat regi. Hun var gift med en norsk maskinist, og de fikk fire barn. Men mannens skip forliste, og hun ble sittende alene igjen med de små. Datteren og svigersønnen bodde også på Marøy. I 1958 flyttet de siste til fastlandet og tok husdyra med seg.

Rogaland Jeger og Fiskerforening leide deretter øya for å drive med hareoppdrett. Foreningen
plantet også ut 5000 sitkagran og buskfuru i 1960-årene. Hareoppdretten ble avviklet i 1980-årene, og nå brukes bare Marøy til friluftsliv og rekreasjon.

Ryfylke Friluftsråd har tilsyn med øyene. Sammen med parkvesenet, foreninger og enkeltpersoner foregår det et prosjekt for å reparere brygger, hustufter og steingjerder. Tanken er også å gjenskape noe av den naturlige vegetasjonen på øya. Påsken 2002 satte Stavanger kommune ut sau på Marøy. Her finnes også kaniner som overvintrer.

Siden 1999 er nær 2/3 deler av Marøy ryddet for trær og einerkratt av Naturvernforbundets
dugnadsgruppe. Trærne er kappet og kløyvd og brukt som ved. Etter ryddingen er lyng og einer svidd, slik man gjorde i gamle dager. Det er sauene som er i stand til å holde landskapet åpent. Derfor har det beitet villsau på Marøy siden 2005. Et 200 meter langt sauegjerde med port og to gjerdeklyvere er satt opp nord på øya ved de mest populære stedene for soling og bading.

Sjøfuglreservatet på Litle Marøy
På Store Marøy kan du gå i land hele året. På Litle Marøy er det forbud mot ilandstigning fra 15. april til 1. august. I denne perioden må alle båter også holde seg minst 50 meter fra øya. De strenge
reglene skyldes at Litle Marøy er naturreservat. Den vesle øya på 38 dekar, ble vernet i 1982 på grunn av sin store hekkekoloni av sjøfugl. Hvert år hekker flere hundre måker på øya. Fiskemåkene er i fler-tall, men her hekker også mange gråmåker og litt færre svartbak. Tjeld, makrellterne, ærfugl og siland er også faste innbyggere på Litle Marøy. Her skal fuglene ha et fristed der de kan klekke sine egg og få fram sine unger uten forstyrrelser. Derfor er det viktig at alle respekterer frednings-bestemmelsene på øya som antagelig har den største sjøfuglkolonien i Stavanger.

Kilder: Storhaug Bydelsleksikon, John G. Johnsen og Gunnar M. Roalkvam, Mesi Forlag as 2001. Diverse aviser og publikasjoner hos Nasjonalbiblioteket.