Vauxhall'en
Historien er hentet fra boken Charles - Et sjømannsliv, og fant sted i 1974.
Tekst: Erling Jensen
Cortina, Taunus, Capri, Granada, Escort. Bruktbilene sto på rad og rekke hos den lokale Ford-forhandleren. Charles tok et overblikk og gikk inn i den store bilhallen.
– Hva kan jeg hjelpe deg med? Bilselgeren stinket billig etterbarberingsvann.
– Eg vil kjøpa ein Ford, svarte Charles.
– Vær så vennlig og kom deg ut, vi har ikke tid til slikt tøv, bilselgeren pekte på utgangsdøren.
– Kyss deg i rauå, din jævla kuk. Charles bråsnudde og gikk.
Litt senere åpnet Charles døren hos en annen bilforhandler; Motorkraft i Hillevåg. En bjelle i døren varslet at en kunde var på vei inn i butikken.
– Hei, eg trenge ein bil.
Den glattbarberte bilselgeren med dress og skinnslips sto en stund og betraktet Charles.
– Du ser jysla unge ud, har du sertifikat?
– Nei, men eg har pengar. Charles dro opp lommeboken fra baklommen.
– Me har ein Skoda du kan få billigt, bilselgeren pekte mot den lysegrønne bilen.
Charles kikket på bilen. Han bøyde seg ned og pekte på rustflekkene som lå som eksem langs kanalene og skjermene. Han trengte ikke å si noe. Bilselgeren tok hintet.
– Me har nettopp fått inn ein flotte Taunus...
– Eg lige ikkje Ford, det e di stysste drittbilane som går på norske veier. Eg ska ha den gule som står der borte i hjørna.
– Javel...
– Eg betale kontant, kor mye ska du ha?
– Vel, det e ein Vauxhall, den e nyoverhalte og...
– Eg ska ha bilen, har eg sagt.
På tross av at Charles var 17 år gammel så han ut som en 15-åring, og bilselgeren var både usikker og skeptisk. Han pustet dypt, og munnen var stadig åpen.
– Du tror kje det e best at foreldrene dine bler med og ser på bilen, sånn for sikkerhets skyld?
– Far min e daue, og mor mi har kje greia på bilar. Ka tid kan du levera bilen?
Charles brettet opp armene slik at tatoveringene skulle synes. Samtidig strakte han seg for å virke både større og eldre. Omsider tok den usikre bilselgeren fram kontrakten, og 6000 kroner byttet eier. Bilen var en engelsk Vauxhall Victor 1964 modell. Motoren var 1,5 liter og ytet 50hk. To dager senere ble den nyregistrerte bilen levert hjemme hos Charles.
Han sto en stund og betraktet bilen før han åpnet døren og satt seg bak rattet. Det luktet bil, den samme lukten han husket fra barndommen. Lukten av onkelens blå Opel Rekord. Charles prøvde knapper og brytere. Vindusviskerne kjempet mot friksjonen i frontruten og lagde merkelige lyder. Blinklysene tikket som en kalibrert metronom, og viften fra varmeapparatet sendte kald luft mot ham. Han åpnet hanskerommet, det var fullt av papirer, kulepenner og fyrstikkesker. Så dro han ned sol-skjermen, justerte setet, og sveivet ned sidevinduet. Bilen hadde rattgir, og han bannet og svor før han endelig fant ut hvordan det hele virket. Så tråkket han inn clutchen og koblet inn første gir før han kjørte av gårde. Bilen hoppet som en sentrifuge fylt med murstein. Etter hvert fikk han kontroll på giret og pedalene, og Vauxhallen begynte å oppføre seg som en bil.
Det ble mange daglige turer, og han stortrivdes i doningen. Den dagen han fylte 18 år fikk han bil-sertifikat og kunne endelig kjøre lovlig. Han hadde fem kjøretimer hos kjørelæreren i Breibakken, og hver time kostet 50 kroner. Det ble et billig sertifikat.
Etter en tid begynte motoren å fuske, og det var på tide å ta et oppgjør med dyret under panseret. Han hadde hatt flere mopeder og motorsykler med Sachs-motorer. Disse var lette å reparere og vedlikeholde, han kunne nesten gjøre det i blinde. Det kunne vel ikke være så mye vanskeligere å reparere en bilmotor, tenkte han. Verktøyskrinet ble hentet og han begynte å skru. Han startet med å ta ut tennpluggene og rense disse. Deretter pusset han stiftene og punktene på innsiden av fordeler-lokket med smergelpapir. Det hjalp ikke, så han fortsatte å demontere og leke bilmekaniker. De ulike delene ble lagt i en pappeske, og etterpå ble de rengjort i white sprit og smørt inn med olje. Det var en lang prosess, og mange ukjente deler dukket opp.
Han var fornøyd da han etter noen dager hadde skrudd alt på plass igjen. Men uansett hvor mye han prøvde, så ville ikke motoren starte. I motorrommet var det egen startknapp slik at han slapp å gå inn og ut av bilen for å starte. Plutselig smalt det, og det luktet svidd både av ham og bilen. Sølvringen på venstre langfinger hadde berørt strømtilførselen til startknappen, og 60 ampere strømmet gjennom sølvringen. Et stykke av ringen ble brent rett av.
Da Charles dro av seg den glovarme ringen fulgte huden med som smeltet ost på en nystekt pizza. Nå ble han skikkelig forbannet og ville bare bli kvitt den helvetes drittbilen. Senere fant han fire ventil-stenger som av en eller annen grunn ikke var blitt lagt i pappesken. Han hadde ikke lyst å demontere motoren en gang til, og ikke hadde han tro på at det ville nytte heller. Han ga opp hele prosjektet og annonserte bilen for salg i Rogalands Avis. Annonsen kostet fem kroner og ville bli trykket i tre dager.
«Meget pen Vauxhall Victor 1964 mod. selges rimelig. Motoren trenger en liten overhaling.
Tlf. 29048».
Annonsen ga respons, og bilen ble byttet mot en motorsykkel, en Triumph Speed Twin 500, 1957 modell.
Kilde: Charles - Et sjømannsliv. Erling Jensen. Allmennforlaget 2017.
.