Julen 1973 - den store slåsskampen
Teksten er hentet fra romanen Charles - Et sjømannsliv av Erling Jensen.
Julefeiringen startet med at mannskapet ble invitert opp til salongen. Kapteinen leste juleevange-liet, og alle fikk servert en drink. Straks drinken var drukket, gikk mannskapet tilbake til messen.
Det var her de følte seg hjemme. I salongen var lyden av motoren nesten fraværende, og det luktet hverken diesel eller brent kaffe. Det var kun ved to anledninger man ble invitert til salongen. På jul-aften, og når kjønnsorganene skulle sjekkes. I noen land slapp man ikke folk i land før de var sjekket for kjønnssykdommer. Mannskapet ble da plassert på rad og rekke i salongen mens den lokale legen sjekket penis for uhumskheter. Dette var spesielt vanlig i USA. I det norske sjømannsspråket ble det kalt kukshow. Danskene kalte det for pikk–parade. Førstemaskinisten mente at manndommen ble målt i centimeter. Da han oppdaget at smøreren hadde lenger pikk enn ham, medførte det at den stakkars smøreren i etterkant kun ble tildelt drittjobber. Det ble fortalt at pikken til smøreren var så lang at han kunne fange fluer med den. En gang satt han ved solveggen med forhuden tilbaketruk-ket. Det uvaskede kjønnet stinket såpass at det tiltrakk seg fluer. Når en flue landet på tuppen så dro han lynraskt forhuden frem og fanget insektet.
Julegaver fra ukjente givere ble åpnet. Mange snille mennesker sendte gaver og brev til ukjente sjø-folk. En flott tradisjon som hadde eksistert i en årrekke. God jul og godt nytt år til deg der ute. I tankene er vi på samme skute. Flere fikk julehilsener fra familien via telegram. Telegrafisten sørget for å overbringe meldingene fra hjemlandet.
Med julaften fulgte det også mange tanker og følelser. Brev fra kone og familie med ønsker om en god jul. Tegninger med sol, hus og blomster fra barna ble nøye studert. Vonde tanker fortalte dem at de hadde forspilt sin sjanse til å være en del av barnas oppvekst.
Den ellers så hyggelige motormann Sørensen, pumpemann Larsen som aldri sa et ord, og kokken Sørhaug som alltid var så smilende. Samtlige gikk berserk denne julaften. Alkoholen hadde vasket vekk hemningene og løsnet tungebåndene. Elektrikeren var ubehøvlet og uten manerer. Han brydde seg ikke om å bruke kniv og gaffel på vanlig måte. Han skar opp svineribben som en slakter én gang for alle, og gaflet den siden i seg som om det gjaldt livet. Da tallerken var nesten tom rettet han blik-ket mot kokken og utbrøt at svoren på ribben kunne vært sprøere. Kokken var allerede varm i hodet etter å ha forberedt julemiddagen over gloheite ovner og kjeler. I ren forbannelse kastet han en potet midt i ansiktet til elektrikeren.
Og så brøt helvete løs. Mannskapet begynte å sloss, og slagene haglet. Samtidig tikket telegram-mene inn fra hjemlandet. Mens juleklokken kimer sin hilsen over jord i julens stille timer, går tankene om bord. De skulle bare visst der hjemme…
Elektrikeren ville skamslå kokken, men det ville ikke den overvektige matrosen tillate. Han hadde for faen ikke tenkt å spise hermetikk på grunn av at kokken lå i sykelugaren resten av turen. Så istedet for at kokken fikk skambank, røk elektrikeren og matrosen i tottene på hverandre. Elektrikeren fikk inn det første støtet, og blodspruten sto ut av nesen på matrosen. Men da våknet kaloriene i matro-sen, og han skallet elektrikeren så hardt at hovedsikringen røk. Etterpå skrevet han over elektrikeren og ga også pumpemannen en springskalle. Pumpemannen måtte senere sy fire sting over øyet. Han ville aldri bli like pen igjen, men mer interessant.
Mens sangen Jeg er så glad hver julekveld, fløt fra høyttalerne, var det full slåsskamp. Et par av de mindre stridsdyktige søkte tilflukt under bordet, tviholdt i bordbena som var naglet fast i dørken, og nektet å la seg dra fram for å delta i slåssingen. Det var vel ikke uten grunn at båtsmannen låste seg inne i lugaren, han visste nok hva som ville komme.
Da slåsskampen var over og kamphanene hadde tørket blod og tårer var det motormann Sørensen sin tur til å skape trøbbel.
– De fire stripene du har på skulderen, gjør de deg kvalifisert til å oppføre deg som en idiot? Sørensen så på chiefen med et fast blikk.
– Nei, men de gjør meg kvalifisert til å sende deg på land, svarte chiefen.
Ordene ble uttalt med lav stemme, han trengte ikke å være høyrøstet for å bli hørt. Han hadde den naturlige selvtilliten til en mann som har vært i hardt vær tidligere. Han var så avbalansert og eide slik kraft at den formelig skrek etter å bli hogd i stein.
Pumpemann Larsen var godt beruset, og da han reiste seg for å holde en tale om moral, ramlet han over bordet og landet i middagstallerken. Rødkålen hang i pannen og blandet seg med blodet fra kuttsåret som springskallen fra elektrikeren hadde påført ham. Mannen med en hjerne på størrelse som en halv peanøtt gjorde korsets tegn. Deretter slo han seg på brystet og brølte som en gorilla.
– Jesus du allmektige, kom og hent meg!
Så sprang han ut på poopdekket og mot skipsrekken. Det var bare så vidt mannskapet klarte å stanse den digre mannen da han prøvde å hoppe på sjøen. De fikk dratt ham tilbake i messen, og skjenket ham en tredobbel whisky. Da han endelig sovnet, kunne de slippe den ustyrlige mannen.
Da kamphanene var utslitte og for fulle til å slåss, omfavnet de hverandre mens de gråt av senti-mental nestekjærlighet. Etterpå kom de til syngestadiet, og vekslet mellom å synge julesanger, sjømannsviser, og Elvis Presley–låter.
– Løøøve me tender, løøøve me sweet...
Lettmatrosen fikk frysninger, og begynte å gråte. I deres ører var det nydelig sang, i realiteten var det hese apebrøl. Blodige hvitskjorter, to ødelagte gebiss, en kløvd overleppe, avrevne slips og blå-veiser var et glemt kapittel dagen etter.
Freden hadde igjen senket seg, og mannskapet var gått til ro.
