De båtreisende
Tekst: Erling Jensen
Denne artikkelen gir et lite innblikk i historien til romanifolket som reiste og levde langs kysten. Romanifolket har i flere hundre år fartet rundt i båter.
Martin Johan Mathiassen Skou (1849–1919) var den første nordmann av romanislekt som skrev en bok om sitt eget folk. Han beskriver blant annet hvordan de reiser langs Kysten i smaa, aabne Baade eller Skøiter helt fra Lindesnæs til Nordkap. I boken Paa Fantestien som ble utgitt i 1917 forteller han om de båtreisendes liv i andre halvdel av 1800-tallet:
Paa den Tid da jeg var omkring syv Aar gammel reiste der en masse Omstreifere i Ryfylkefjordene og langs Landeveiene paa Jæderen og i Dalerne. I disse trakter holdt også mine Forældre til. Fader havde ikke saa lidet Arbeide i Suldal i Ryfylke med at gjøre Vævskeer og Kamme. Det var ganske almindeligt, enten vi var paa Jæderen eller i Ryfylkefjordene, at træffe sammen med to eller flere Familier om Dagen. Naar vi traf hinanden, saa var det første, der blev gjort, at udveksle Hilsninger; derpaa samledes Kvinderne for at koge Kaffe. Kaffeen maatte være særdeles sterk; at traktere med svag kaffe var efter deres Begreber stor Skam. Kaffen er ogsaa næsten den eneste stimulerende Drikk, som Omstreiferen paa sine Vandringer har Anledning til at nyde for at "friske paa kræfterne" i dette paa Lidelser saa rige Liv. Den er derfor Omstreiferens Gjestebuds- og Yndlingsdrik overalt, hvor en har Anledning til at træffe sammen, hvis en da ikke er i Byerne; da vanker der jo Brændevin. Mandfolkene forteller da hverandre om sine Bedragerier- Baade-, Heste- og Klokkehandeler, og, ikke at forglemme, sine mange Karstykker, og om hvem der nu er Fantestiens sprækeste kar. Kvinderne forteller under Kaffekjedelens lystige Dampen, hvordan Folk nu for Tiden er til at komme fram iblandt, deres Godgjørenhed eller Haardhjertethed, hvordan lensmanden i dette og hint Distrikt er mod Omstreiferne, hvem der nu paa Fantestien er den flinkeste Kvinde i Betlerkunsten, til at spaa og kvaksalvere, og endelig til Slud, de seneste Forlovelser.
Norsk Misjon blant Hjemløse
Vergerådsloven, eller Lov om Behandling av Forsømte Barn, kom i 1896 og ga det offentlige rett til å gripe inn og ta barna fra foreldrene. Løsgjengerloven, som kom i 1900 og trådte i kraft i 1907, rettet seg spesielt mot romanifolket. Loven skulle begrense omstreiferiet:
Allerede forlængst har det været erkjendt, at Omstreifervæsenet og navnlig da det saakaldte Fante-folks Omstreiferi ikke alene er en Plage for mange Landdistrikter, hvis spredte Befolkning ofte forme-lig tyranniseres af de regelmæssig i større Følge optrædende Omstreifere, men ogsaa i sig selv inde-bærer en Fare for Retssikkerheden i Samfundet.
Den praktiske gjennomføringen av den statlige politikken mot romanifolket ble lagt til den private stiftelsen Foreningen til motarbeidelse av omstreifervesenet, som ble dannet i 1897, med presten Jacob Walnum i spissen. I 1922 ble den omdøpt til Den norske omstreifermisjon, og i 1935 til Norsk misjon blant hjemløse (Misjonen). Misjonens viktigste satsingsområder var å få gjort romanifolket bofaste. Gjennom Misjonens arbeid ble de tvangsbosatt, tvangsflyttet, plassert på institusjoner, fra-tatt barna sine, sterilisert og lobotomert. Fram til 1929 startet den i alt seks barnehjem. Et av dem var Jacob Walnums barnehjem i Kopervik som åpnet i 1921. Misjonen fjernet rundt 1500 barn fra foreld-rene. I 1907 fikk Misjonen gjennom en resolusjon, gitt av regjeringen, i oppgave å utføre bosettingen av de reisende etter løsgjengerlovens paragraf 7 og 8. Presten Jacob Walnum mente at for å få bukt med omstreiferondet skulle man ta barna fra foreldrene. Under mottoet berger du barna, berger du slekten, og med vergerådsloven i hånd, arbeidet han målrettet for å få flest mulig barn vekk fra sine foreldre. Ikke i noe annet land fikk én organisasjon så mye makt som Norsk misjon blant Hjemløse. Misjonen ble en del av de reisendes liv og hverdag fram til den ble nedlagt i 1989.
Livet på sjøen
På tross av Misjonens arbeid har de båtreisende gjennom hele 1900-tallet både levd og overlevd. De var først og fremst sjøfolk og handelsfolk som levde sitt liv på nomadisk vis langs kysten. Båten ga dem friheten til å dra hvor de ville og en mulighet til å handle med fastboende langs kysten. Størrel-sen på båtene varierte fra 20 til 50 fot. Årer og seil ble brukt for de fleste fram til 1945. I årene som fulgte ble snekker og skøyter drevet av motor dominerende. Båtene berget mange reisende familier fra å stå uten tak over hodet da vinterkulden satte inn. Nøden og mangelen på bolig tvang dem til å overvintre i båten. Men like ofte var det reisende som elsket sjølivet og ikke kunne tenke seg å flytte på land. Milde vintre og lune havner gjorde fjordene og skjærgården mellom Stavanger og Nordfjord til et attraktivt tilholdssted for mange helårs båtreisende. I Sunnhordland bodde flere familier ennå i båt i 1950- og 60-årene. Rubbestadneset på Bømlo var et fast tilholdssted om vinteren. Der ankret de opp og holdt seg i ro under de verste vinterstormene.
Tønnes Bredesen, født i 1894, var en kjent reisende mellom Kristiansand og Arendal. Han bodde fast i båt med sin familie ved en holme utenfor Lillesand. Her frøs båten inne i de kaldeste vintrene. Det hendte at de flyttet litt på seg, men var som oftest å treffe samme sted om sommeren også. Tønnes Bredesen og kona Oline skal ha født alle elleve barna ombord. Båten var deres hjem fra de giftet seg i 1924, til de flyttet på land i 1956. Da hadde Misjonen skaffet dem et lite hus i Lillesand.
Aleksander Pettersen ble født i 1890 og var blikkenslager. Han og kona Gunvor Ludviksen tilhørte en stor reisende slekt som holdt til i området mellom Karmøy og Bergen. De reiste rundt med blikk-spann, kjeler og andre handelsvarer store deler av året og overnattet i naust og sjøhus. Når det var for kaldt ute, fikk de gjerne sove i halm på et kjøkkengulv eller lignende.
Oskar Fant ble kalt Den gamle lorden. Han var den siste av de båtreisende som seilte med skuta si mellom Egersund og Risør. Han stanset ofte på Hidra hvor han reparerte kjeler og solgte visper. Han kunne ikke lese, så følgekona Drina måtte lese avisen for ham. Da skuta hans forliste utenfor Mandal, bestemte han seg for å holde seg på landjorden.
Livet om bord
Fant i fjorden! ropte opprømte barn og voksne når de båtreisende duvet forbi ute i sundet, med kurs mot en holme eller en lun vik. Ofte seilte flere båter i rekke. De båtreisende ble ofte sammenlignet med trekkfugler. Skipperen styrte stolt mot sitt faste stoppested. På dekket hvilte moren fornøyd, matet den nyfødte og røykte pipe. Da grøsset kvinnfolkene som overvåket dem på avstand; en ammende kvinne med snadde i kjeften, det var da ikke anstendig. Nettopp derfor la de båtreisende seg helst til på bortgjemte steder. De foretrakk å drive med sitt uten innsyn fra naboer eller øvrighet.
Det var rundt strandbålet de båtreisende likte seg aller best. Om sommeren spiste de kraftige mid-dager, helte innpå masse svart kaffe, tok noen klunker med brennevin og sang og moret seg til langt over midnatt, uten å bekymre seg for morgendagen. Båtene til de båtreisende skilte seg ut fra andre farkoster. Klinkbygde skøyter med brunbarkede seil. På dekket lå det blikktøy og striesekker fulle av skrap og jern. Bak på slep hang prammen som ble løsnet hver gang noen hadde et ærend i land.
Livet i en liten båt var fylt av både gleder og sorger. Kontrastene kunne være store, fra varme sol-skinnsdager til kalde vintre, der håret frøs fast i skottet. Primusen, kaffekjelen og kaffeboksen var fast inventar. Ofte gikk de reisende i land for å ta seg en rast og en kaffepause. Maten ble kokt på Primus eller på byssa som var en liten vedkomfyr som ofte sto rett ved leideren. Å holde sulten borte og skaffe mat til familien var den viktigste oppgaven. Mange fastboende delte mat med de reisende, eller ga dem brød og poteter. Kostholdet besto for det meste av fisk, sjøfugl, sild og poteter.
Faste reiseruter og samlingssteder
De fleste familiene hadde faste reiseruter på sin ferd nordover eller sørover kysten. Enkelte familier hadde sørlige og nordlige punkt som de aldri beveget seg forbi. Noen hadde fast reiserute mellom Bømlo og Nordfjord, mens andre hadde fast reiserute mellom Florø og Stavanger, eller Bergen og Risør. En fast rute på vei nordover eller sørover var å ta den indre leia fra Ålfjorden over Haraldseidet og ned til Skjoldafjorden i Nord-Rogaland. Å seile den ytre leia, over Sletta, kunne by på urolig sjø, så den indre ruten ble mye brukt. Mange seilte inn Skjoldastraumen og leide en bonde som kjørte båtene med hest og kjerre over Haraldseidet.
I Haugesund la de reisende båtene sine ved Raknesverven på Hasseløy. Derfra gikk de til fots og handlet. Mennene laget visper, øser og andre kjøkkenredskaper og kvinnene solgte knappenåler, synåler, bendelbånd og andre småsaker. Helt sør på Risøy kom de med båtene til "Fantastrandå", der de slo opp teltene sine.
Stokksundet i Randesund utenfor Kristiansand var fast ankringsplass for de reisende. I makrell-sesongen kunne det ligge åtte-ti skøyter med reisende der. Da jobbet gjerne mennene på fiske-mottaket på Vrånes tvers over sundet, mens kvinnene gikk rundt på gårdene og solgte blikktøy. Det var for det meste småting som kakeformer, feiebrett og visper, men av og til fikk de reisende også større oppdrag, som å lage barketrau for fiskerne, eller skifte takrenner på husene. Det var mange jobber å få, og mange båtreisende kunne bli liggende i måneder av gangen i samme område. Blikk-platene ble blant annet kjøpt på "Blikken" på Hasseløy i Haugesund, Stavanger Bliktrykkeri og Maskinværksted og blikkvervsverket Simonsvik i Bergen. De båtreisende gikk fra gård til gård, med blikkvarer, trådarbeid og andre småting i et tau slengt over skulderen. Varene ble solgt for penger eller byttet i mat.
Det var vanlig å kombinere salg av småvarer med skraphandel som var en god inntektskilde for mange. En reisende som vokste opp i Kalhammeren i Stavanger i 1930-årene, fortalte om bestefaren som ofte reiste med båt fra Stavanger til Nedstrand for å samle skrap, og så tilbake igjen for å selge det.
Arbeidsvandringer og sesongarbeid
Langs kysten var arbeidslivet preget av sesongarbeid. I første halvdel av 1900-tallet var behovet for arbeidskraft stort i industrien og fiskerinæringen, og mange reisende flyttet dit det var arbeid å få. I Stavanger var hermetikkindustrien i sterk vekst, og mange tok seg arbeid på fabrikkene. Adle udi Kal-hammeren hadde jobb på hermetikken. Standard Canning, det va den stysste av di tri fabrikkane så låg neri Kalhammeren. Den eine hette Polar, så va det Standard Canning, og så va det ein så hette Svithun Sardinfabrikk. Di tri fabrikkane, di sveiv i sesongane, og så va adle kånene udigjønå Kalham-merstraen på jobb der. Og likedan mennene deires då, fortalte en reisende født i 1927. Utenom sesongene reiste de på handel med båter, fisket litt og livnærte seg med andre smånæringer. Mange ble værende i Kalhammeren.
Slutt på reisingen
Etter freden i 1945 ble flere familier bofaste. Mange flyttet inn i "tyskerbrakker" som ble stående tomme. Kommunene var pliktig til å skaffe de reisende hus, og brakkene var billige boliger. I Florø, i Fana utenfor Bergen, i Skåredalen i Haugesund og i Hillevåg i Stavanger, bodde det reisende familier i slike brakker i etterkrigsårene. En ny tid var i emning, der det etter hvert ble vanskeligere å reise rundt på tradisjonelt vis og selge varer. Misjonen holdt et stramt grep rundt de reisende familiene og mange levde i frykt for å miste ungene sine. En løsning ble at mange båtreisende slo seg ned og ble bofaste i lengre eller kortere perioder for å hindre at barna ble tatt fra dem.
11. februar 1998 kom myndighetene med en offisiell unnskyldning for de overgrepene de hadde gjort seg skyldige i overfor romanifolket. Stortingsmelding nr. 15: Nasjonale minoritetar i Noreg - innrøm-mer at særlig overfor romanifolket har det skjedd grove overgrep gjennom en stor del av 1900-tallet. Mye av romanifolkets kultur, språk og historie er gått tapt, samtidig som storsamfunnet mangler kunnskap om denne gruppen.
Kilder: De reisende - romanifolket som reiste sjøveien. Grethe Paulsen Vie. Taterne: livskampen og eventyret. Thor Gotaas - 2000. Boken om Flekkefjord 4: Tradisjoner og minner fra Flekkefjord. Knut Sand Bakken - 1984.