Søregata
Søregata går fra Kirkegata ved Prostebakken og ned mot Østervåg. Det er ikke usannsynlig at det har eksistert gamle stier eller veifar fra Stavanger domkirke, Mariakirken og Arnegaard ned til naust eller båtstøer i Østervåg. Navnet Søregata forteller at her gikk bebyggelsens gamle grenselinje mot sør. I 1777 hadde gata 19 hus.
Under den voldsomme vekstperioden i sildetiden på 1800-tallet var Søregata Stavangers Soho, med kneiper, buler, horehus, dansesaler, kafeer, folkeliv, fyll og spetakkel. Fra slutten av 1800-tallet og til begynnelsen av 1900-tallet ble Jacobsens privathotel drevet i Søregata 24. I midten av 1800-tallet drev Johan Peter Steinkopf brennevinshandel på samme adresse. Også i Søregata 9 var det brenne-vinshandel, denne ble drevet av Mathias Torkildsen. Torger Christoffersen Wetteland var egersunder som fikk borgerskap i Stavanger i 1826. Han drev Wettelands brændevinsbrænderi og skjenket folk i Søregata 37 til sin død i 1861. Mer om dette kan man lese om i boken Skaal Stavanger!
Den tids lazzaroner, hvoraf man den gang havde et forholdsvis langt større antal end nu, samle-des her, hvor de i brænderiet kjøpte billigt potetesbrændevin.
(Hentet fra boken Stavanger i svundne dage - C. Henriksen).
I Søregata lå et lite lavt rødtjæret hus hvor enkefru Berthe Torgersen bodde. Hun ble populært kalt for Britta Guri, og drev hjemmet sitt som et hotell av tredje rang. Her holdt sjøfolk til, og her kunne man høre sang og skråling på mange ulike språk. Når gjestene slåss i den lille stuen, kastet Britta Guri dem på dør med krefter som det daværende politiet kunne misunne henne. Madam Karen Hellestøe var en av de mest myndige damene. Hun holdt hus i Søregata 7, der hvor McDonalds på Arneageren ligger i dag. Dette var et av byens "hotteste" dansesteder med piker vin og sang.
Søregata het offisielt Vævergaden fra 1861 til 1947. Men siden dette var Stavangers sørligste gate før Nygata ble anlagt, ble den på folkemunne, og senere også offisielt hetende Søragadå eller Sørega-ten. Her var det en tid mange suppekafeer som ga Søregata tilnavnet Subakanalen. I en periode ble navnene brukt om hverandre, og i noen gamle aviser bruker annonsører Vævergaten som adresse med Søregaten i parentes, eller begge gatenavn side om side, slik at ingen skulle være i tvil.
Følgende tekst ble skrevet av Ruth Nielsen, og ble publisert i Stavanger Aftenblad i 1980:
Vævergaten kunne også ha hett Skomakergaten
Før i tiden het Søregaten Vævergaten. Der ble jeg født i nr. 31 for vel 60 år siden. Far var skomaker-mester Ludvig Nielsen. Han hadde skobutikk og verksted der han laget både lærstøvler, barnesko og ortopedisk skotøy. På bilder er vi seks søsken. (Min bror Ludvig ble født noen år senere). Bildet ble tatt på trappen inn til butikken 1. juledag for 53–54 år siden av en fotograf som het Pedersen, som bodde hos oss.
Piken med fletter og rutet kjole til venstre er Asta, som bor i Sverige, deretter står jeg - Ruth - med kort, lyst hår. Så følger Else, som bor i Tromsø. Deretter følger den eldste av oss, Lilly - også med fletter og rutet kjole, og så helt til høyre Solveig. Bak står min mor Ragna med min yngste søster Kari på armen. Kari bor i Amerika. Så min far Ludvig. Og som bildet viser, var det snø den julen. Klærne vi har på oss var sydd av min farmor, Leonora Nielsen f. Kluge, innehaver av daværende Ladegårds kolonial.
I dag heter Vævergaten Søregaten, og gaten var særs koselig i min barndom. Alle i gaten var som en familie, og var hjelpsomme mot hverandre. Gaten burde ha hett Skomakergaten, for det var flere sko-makere der. Jeg husker Hansen, Topdal, Bertelsen, Nielsen, Børresen, Askeland og Knudsen. Og de fleste bodde i samme huset der de hadde forretningen.
I begynnelsen av gaten bodde frk. Maria Topdal. Hun var en venninne av gamle fru slakter Idsøe på Verket, og jeg husker hvilken stas det var, når vi ungene fikk pølser, som frk. Topdal kokte til oss. Noe av det gildeste var å hjelpe henne med å bære inn ved. Belønningen var et glass saft og vann. Saften var det nesten ikke farve på - så utspedd var det vi drakk. Men vi var ikke så stornødde. Og det var kjekt å hjelpe.
Så var det snille og eiegode fru Tandrevold. Hun hadde en liten kolonialbutikk der gullsmeden er nå. (Hun var gullsmedens farmor). Det var to trappetrinn opp til butikken, og en bjelle på døren. Fru Tandrevold solgte bl. a. parafin og småved. Og jeg kan ikke glemme det deilige, hjemmelagde flat-brødet til 15 øre leiven, og mannabrødet til fem øre stykket. Larsens skrå til far kostet 15 øre stangen. Og så husker jeg O. Olsen, som var så snill og god. Lenger opp i gaten bodde Isak Andreassen. Det var en riktig staselig mann. Han hadde en flott hest i stallen, og hver søndag kom han ridende i fullt rideutstyr. Vi ungene syntes jo det måtte være slik kongen så ut.
Stavanger Aftenblad ble etablert i Søregata 26, som tidligere hadde vært sersjant Malmins løe. I 1893 hadde Stavanger Aftenblad en større artikkel fra Søregata, som trolig er ført i pennen av Lars Oftedal.
I hine længst forsvundne dage bodde der en væver eller to der i byens udkant, hvorfor nogen fandt paa at kalde den Vævergaden. Da saa byens vise fædre for en del aar siden, da byen blev fordoblet og altsaa havde faat mange nye gader, skulde gie sig ifærd med at give samtlige gader navn, og i lighed med, hvad der var skik i andre store byer, slaa navnene op paa hushjørnene, syntes di "Søre-gaden" var saa simpelt, vragte derfor det og kaldte den "Vævergaden", hvilket vi synes er mye simp-lere, og desuden saa tvetydig. Thi nu findes der ikke en vævstol igjen i hele gaden...Vi, som bor her, kalder den derfor "Søregaden" lel vi, og det gjør de fleste i byen, og det skal den hede, saalænge byen staar.
Riktignok har den i folkemunden ogsaa et andet navn, som vi liker lige saa lidet som "Vævergaden". Di kalder den undertiden "Suppekanalen". Men det er bare et unavn, di har sat paa den. Kom sig deraf, at der før i tiden lagtes en saadan ustyrtelig mængde sødsuppe og anden slags suppe, at hele gaden lugtede suppe fra ende til anden. Der var nemlig "Spiskorter" i hveranden kjelder den tid, hvor reisende folk og sjauere kunne faa afkogt mort, salt sild og sødsuppe m.m. for 4 skilling. Men det er det forbi med nu. Der er bare etpar-tre kjældere igjen af den sort, og de er saa fine og respektable i alle henseender, at vi aldeles ikke vil vide af Suppekanal-snakket mere. Søregaden er det, og Sørega-den skal det være. Saa skal vi tillade os at utrede, hvorfor denne gade er saa høist mærkelig, maaske den mærkeligste gade i den ganske by.
Følg nu med, saa kan i selv dømme. Søregaden gar fra Østervaag til Kirkegaden og danner saaledes bindeledet mellem hine byens to store aarer, med dens udløbere Nygaden og Værksgaden. Den bli-ver derved en overmaade trafikert gade. Folk op og folk ned uafladelig, fra den tidligste morgen til sent om kveld. Allslags folk... Skulde det nogen gang blive tale om at give gaden noget andet navn end "Søregaden", saa maatte det bli "Skomagergaden". For skomageriet og enhver dermed beslæg-tet bedrift er her forholdsvis mere representeret end i nogen anden gade. Ikke mindre end 16 sko-magere har vi her...
Oftedal er tydelig stolt av gaten, og han gir også en fin oppsummering av den øvrige næringsvirk-somheten i gateløpet for året 1893:
3 kobber- og blikslagerforretninger, 2 bundtmagere, 1 kage- og brusforretning, 4 spiskorterer, 3 kolo-nialforretninger, 4 manufakturister, 2 urmagere, 2 jernvarehandlere, 1 maler.
Kilde: Diverse aviser og publikasjoner hos Nasjonalbiblioteket.