Kinoene i Stavanger
Tekst: Erling Jensen
Malermester Larsen på Arneageren kunne i 1896 tilby byens innbyggere å se levende bilder med Edisons nyeste Opfindelse Kinetoskopet. Dette var den første fremvisning av levende bilder i Stavanger.
Kinetoskopet var et titteskap beregnet på én tilskuer om gangen. Det oppnådde stor popularitet, men gikk hurtig av moten da filmen erobret verden i løpet av 1890-årene. Desember 1899 kunne man lese i Stavanger Avis:
Levende Billeder i Arbeiderforeningens Lokale med Nutidens beste Kinematografmaskine.
Det var omreisende kinoselskaper som tilbød publikum korte spillefilmer og reportasjer. De omfattet alt fra aktuelle krigsreportasjer til Analyse af Gammelosten - Hvad Manden saa i Osten tusinde gange forstørret. Visningene foregikk i forsamlingslokalene til Stavanger Arbeiderforening i Bergelandsgata 24.
Den første permanente kinoen fikk man i Stavanger i august 1905. Det var Stavanger Kinematograf-Theater som etablerte seg i første etasje i Victoria Hotels bygning. Noen måneder senere ble navnet endret til Victoria kinematograf. Det var faste visninger hver dag fra kl. 17:00 til 22:00, og program-met varierte fra uke til uke. Det var Norsk Kinematograf Aktieselskap som etablerte kinoen som hadde 156 sitteplasser og 32 ståplasser. De første årene kostet de rimeligste billettene 25 øre for voksne og 10 øre for barn. En pianist sørget for filmmusikken. Victoria kinematograf ble nedlagt i 1925.
I perioden 1905 til 1930 ble filmene ledsaget av musikk, og hver kino hadde sine musikere. Musikernes oppgaver var å ledsage og illustrere filmene. Kapellmesterens oppgave var å merke seg viktige scener i filmene, og finne fram til den musikken som kunne understreke de dramatiske høydepunkt.
I 1906 ble Østervaag Kinematograf etablert av Norsk Kinematograf Aktieselskap. Den hadde adresse Østervåg 5, og ble nedlagt i 1911. Året etter ble Vestlandske Kinematograf etablert i Kirkegata 5 av lokale krefter med stavangermannen Kristen Marcelius Torgrimsen i spissen.
Det store gjennombruddet kom i 1908 da det ble etablert tre nye kinoer: Biografteatret, eller Provste-bakkens Kinematograf. Den lå i Prostebakken og ble etablert av Arnt Aanonsen. Kinoen hadde 62 sitteplasser og var trolig den minste kinoen på denne tiden. I kampen om publikum benyttet Aanon-sen seg av uortodokse metoder. I en periode holdt han en levende jaguar i bur i kjelleren som publi-kum fikk anledning til å se etter å ha løst kinobillett. Kinodriften gikk bra, og i 1910 lå kinoen som num-mer to i omsetning, med en årsomsetning på 20 350 kroner. Lave priser og et repertoar med vekt på fart og spenning førte til fulle hus. Aanonsen drev også tobakksfabrikk, og et utsalg for øl, vin og tobakk.
Verdensteatret var eid av et aksjeselskap som ble ledet av Torgrimsen. Kinoen hadde tilhold i festsa-len til Stavanger Haandverk- og Industriforening som lå i Skagen 25–27. Kinoen skilte seg ut fra de andre private kinoene med at den hadde mer komfortable forhold for publikum. Lokalet hadde 199 sitteplasser i salen, 95 i losjene og 96 på galleriet. Kinoen hadde serveringstilbud og seksmannsorkes-ter, ledet av kapellmester Harry Hagland i 1920–1931. I 1920 ble driften av kinoen underlagt kommu-nens kinostyre og kinosjef. I 1932 ble maskinrommet ombygd for visning av lydfilm. Verdensteatret ble totalskadet av brann på kvelden fredag 5. mars 1971, og bygningen ble senere revet.
I 1910 ble det etablert ytterligere to kinoer: Centralteatret som som lå i Kirkegata 34 ble eid og drevet av gullsmed Hans Imsland. Kinoen ble populært kalt Cigarkassen, og kinomaskinist Helmik Johnsen ga en skildring av forholdene:
Salens bakvegg besto av lemmedører, og bak disse var det et lite gårdsrom som var overdekket med et utett bølgeblikktak. Når besøket var godt, ble dørene åpnet og publikum plassert på et opp-bygg av trelemmer. Var det ruskevær, dryppet det jevnt fra taket, og en oppslått paraply var ikke noe sjeldent syn. Forestillingene gikk uten pause, og motoren som drev det hele gikk med toppfart. Det gjaldt å klare flest mulig forestillinger i løpet av en kveld, og det var alminnelig at man lørdag og søndag koblet ut motoren og kjørte maskinen for hånd. Farten kunne da ytterligere settes noen streker opp.
Folketeatret AS ble etablert i Bergelandsgata 24, med Torgrimsen som leder. Bygningen som ble brukt som kino var bedehuset Salem som ble bygd i 1886. Et tremanns orkester spilte musikk til stum-filmene. Folketeatret AS ble nedlagt 14. mai 1932.
I 1911 hadde Stavanger åtte kinoer. I årene som fulgte ble et par av de tidligere foretakene avviklet, men nye kom til. Vestlandske Kinematografer som endret navn til Kirkegadens Kinematograf ble lagt ned i 1914, men ble erstattet av Kinoteatret med Torgrimsen som hovedaksjonær. Kinematograf International ble åpnet av Samvirkende fagforening i Kirkegata 36 i 1917.
Filmteatret ble etablert på Arneageren, og var Stavangers første kommunale kino. Den åpnet 28. mars 1927, og åpningsforestillingen var filmen Ben Hur, akkompagnert av kinoens orkester som besto av ni mann. Filmteatret ble ombygd i 1930, og åpnet med nytt lydanlegg. Den første lydfilmen var Rio Rita med Kathryn Grayson i hovedrollen.
Kinoen spesialiserte seg på å vise norske og amerikanske storfilmer, tegnefilmer og familiefilmer. I 1930-årene startet kinoen visninger av Norsk ukerevy, senere kjent som Filmavisen. Hver søndag etter kirketid strømmet nyhetshungrige folk til Filmteatret for å se Filmavisen. Dette hadde også en sosial funksjon, her traff man venner og kjente.
Folketeatret ble etablert i 1946. Kinolokalet lå i festsalen i Folkets Hus i Ny Olavskleiv 16. Åpningsfil-men var Intermezzo med Leslie Howard og Ingrid Bergman i hovedrollene. Kinoen spesialiserte seg på western-, action-, og spenningsfilmer. Folketeatret ble nedlagt i 1987 etter at det nye kinokom-plekset i Stavanger kulturhus på Sølvberget sto ferdig. Den siste filmen som ble vist var Ondt blod i vesten, med blant andre Henry Fonda, Claudia Cardinale og Charles Bronson i hovedrollene.
Artikkel i Stavanger Aftenblad 26. juni 1948:
Kinobestyrer Schouw går av. I kinomatografstyrets møte i går, det siste før ferien, takket kinobesty-rer Schouw av etter 21 år i kinomatografens tjeneste. Kinostyrets formann konsul Marnburg, takket bestyreren for det store arbeid han hadde lagt ned, og den levende interesse han hadde vist for sitt virke. Han minnet også om den store utvikling kinomatografene har gjennomgått i de siste 20 år, med overgangen fra stumfilm til lydfilm. Schouw fikk den vanskelige oppgave å overta kinoens ledelse med et helt nytt administrasjonspersonale, og det skyldes hans alltid vennlige og taktfulle ledelse av kinomatografene har gått gjennom disse 20 år uten kontrovers mellom personal og ledelse eller mellom kinoene og publikum. Og den "krig på kniven" som oftes oppstår andre steder mellom filmkritikerne og kinoene, har en ikke merket noe til her i byen. Bestyreren ble overrakt blom-ster, kinostyrets medlemmer sluttet seg til formannen, og hver enkelt takket hjertelig for godt samarbeid.
I 1910 hevdet opprørte lærere fra Stavanger lærerlag at hyppige kinobesøk førte til svekkede ånds-evner og fysisk forfall, nervøsitet og øyeskader. De koblet også det store svinnet av tomflasker fra Tou Bryggeri sammen med kinobesøk, de mente at panten av tomflasker finansierte kinobillettene. Også Stavanger Sparekasse fikk merke at ting var i endring. Banken registrerte et plutselig og uro-vekkende fall i ungene sine innskudd etter at sparingen hadde vist en sunn og positiv vekst like fram til 1909.
Men verst var det at kinoen var en ren forbryterskole. Lærerne på Lindøy meldte at en stor del av elevene som var tvangsplassert der, både hadde lært og fått lyst til å begå kriminalitet av å se film. 46 av lærerne meldte at kinoene hadde forledet ungene til å stjele. Dertil kommer, at de mange grusomme scener, guttene blir vitne til på forestillingene, vekker de slette drifter hos dem.
Relatert lenker: Tarzan og havfruene. Ski.
