Tunnelen ved Lagård gravlund
Tekst: Erling Jensen
Denne historien er hentet fra boken Charles - 60- og 70-årenes ville ungdomstid og er en blanding av fakta og fiksjon.
– I dag skal dere lage herbarium, ut og plukk blomster.
Lærer Hauge smilte, og syntes vel det var greit å få fred for de viltre ungdommene en liten stund. Elevene var ikke sene om å komme seg på beina. Blomster og planter skulle samles inn, for så å bli lagt i avispapir og presset og tørket. Som regel var det mors gamle Singer-symaskin som ble brukt som presse. Etterpå skulle man finne norske og latinske navn på plantene og påføre dato og funn-sted.
Charles sprang ut av skolegården på St. Svithun skole og rett over veien. Her lå Lagård gravlund som hadde et mangfold av planter. Han begynte å lete i skråningen som gikk ned mot selve grav-plassen. Bak kapellet lå det et teppe med hvitveis. Da Charles bøyde seg ned for å samle planter, så han plutselig en trelem. Lemmen var låst med hengelås, men festet var så råttent at han dro av hele låsen. Da han åpnet lemmen steg et gufs av kjølig luft mot ham. Han stakk hodet inn, men det var så mørkt at det var uråd å se noe. Han la lemmen forsiktig over hullet, og dekket det hele til med gress og løv.
Senere på kvelden var Charles, Oskar og Auaen tilbake ved det mystiske hullet. De hadde med seg spade og hver sin lommelykt. Hullet var ikke større enn at en voksen mann kunne åle seg inn. Men etter et par meter kom en diger tunnel til syne. Det var kaldt og merkelig stille i tunnelen, kun vann-dråpene som dryppet fra taket laget lyd. De antok at tunnelen var laget av tyskerne under annen verdenskrig.
– Her har di torturert folk, sa Auanen.
– Kossen vett du det? Oskar var skeptisk til Auaens kommentar.
– Vanndråbane, tyskerane bandt fast krigsfangar og lot vanndråbar dryppa i pannen på di. Te slutt klikka fangane i håve og fortalte det som tyskerane ville vida.
Den store tunnelen ble enda større, nifsere og kaldere.
– Eg har lide strøm på lommalyktå, kan me gå nå?
Oskar ville ut av tunnelen, og Charles og Auaen protesterte ikke.
Neste kveld var de igjen på plassen, denne gangen med lommene fulle av stearinlys. Etter hvert som tunnelen ble opplyst fant de mange spennende ting. Tyske hjelmer, gassmasker og hermetikkbokser med mat. Tunnelen var lang, men de våget ikke å gå for langt inn. De syntes å høre mystiske lyder langt der inne.
– Leffien, me må få tak i Leffien. Han e faen ikkje redde for någen ting.
De krøp ut av tunnelen, kastet seg på syklene og snart var de på vei hjem til Leffien. Da Leffien var på plass noen timer senere overtok han styringen.
– Javel guttar, ska me gå heilt te endes i dette hålet må me ha mær lys. Eg har ein idé.
Så la han en slagplan. Nede ved Hillevågsvatnet lå godsstasjonen til jernbaneverket, og her lå en gammel bygning som ble brukt til lager. Her oppbevarte de gamle parafinlamper som tidligere var blitt brukt i lokomotivene. Dette visste Leffien, han hadde vært der flere ganger sammen med onke-len som jobbet der.
– Me ska gjør innbrudd guttar.
Auaen, Charles og Oskar så skrekkslagne på Leffien.
– I mårå kveld itte det har blitt mørkt slår me te. Ta på dokkor mørke kler å mørke hua. Eg fikse nebb-tang og brekkjern. Sjallaen og Oskar står vakt på utsiå, eg og Auaen går inn. Leffien viste seg som en ekte leder.
– Om det komme någen så ska vaktane plystra.
– Eg kan ikkje plystra, brøt Oskar inn.
– Det gjør kje någe det, du e jo goe te å laga fuglalydar, sa Charles.
Nå ble Leffien irritert.
– Der e vel for faen ingen fuglar som kvittre midt på nåttå. Etter en kort diskusjon ble de enige om at Oskar skulle ta med seg en seljefløyte som han skulle blåse i om nødvendig.
Neste kveld klatret Auaen og Leffien over nettinggjerdet som omkranset området. På baksiden av bygget gikk de opp på lasteperrongen hvor de fant et egnet vindu. Det gikk greit å bryte det opp, for vinduskarmen var pill råtten. Det ble et vellykket innbrudd, hverken folk eller biler viste seg under det store raidet. Guttene fikk med seg 17 parafinlamper og en oljelampe som de kunne bruke i tunnelen.
Tunnelen ble godt opplyst, og guttene var klar til å utforske resten av den. Leffien gikk først, så Charles, og sist i rekken gikk Oskar. Spenningen var til å ta og føle på. At tunnelen var så lang hadde de ikke regnet med. Det ble mørkere, kaldere, og vanndråpene som dryppet fra taket ble hissigere.
Plutselig la en arm seg rundt halsen til Oskar. Det var som om han var spent fast i en skrustikke. Han fikk ikke puste, og var nær ved å besvimte. Han ble lagt i bakken og dratt inn i en sidegrotte. En grå ståldør åpnet seg, og Oskar ble dratt inn i et stort rom og lagt i gulvet. Et tyvetalls krigsfanger lå lenket fast og de drepende vanndråpene slo mot hodene deres. Oskar var i et torturkammer. Over ham sto fire tyske soldater som rettet geværmunningene mot hodet hans.
– Arbeiten sie für den norwegischen Widerstandsbewegung?
– Eg forstår ikkje tysk, brølte Oskar.
Svaret var ikke godt nok for tyskerne, og kommandanten dro opp en Luger som han satte mot tinnin-gen til Oskar.
– Ikkje skyt, eg e uskyldige, brølte Oskar.
Leffien bøyde seg over Oskar.
– Me må få ann ud i friske luft, han har visst besvimt.
Etter noen uker med daglige besøk i tunnelen var de endelig trygge nok til å gå helt til enden. Her gikk det en trapp opp til en trelem, og her hørte de at noen sang. De visste at et sangkor brukte gymnastikksalen på St. Svithun skole som øvingslokale. Nå fikk de endelig visshet i hvor tunnelen endte.
