Vålandstårnet
Tekst: Erling Jensen
Vålandstårnet i Stavanger ligger 84 meter over havet på Vålandshaugen. Før dagens tårn ble bygd, sto det et utsiktstårn på denne plassen.
Det første tårnet ble i sin tid bygd som militært vakttårn. Det ble oppført under napoleonskrigen fra 1807–1814. Tårnet ble kalt Vålandspibå, et navn som faktisk henger igjen som navn på dagens tårn. Etter som årene gikk var det svært lite igjen av selve "pibå". Jens Zetlitz Kielland arvet Vålandshau-gen i 1863. Han erstattet den forfalne Vålandspibå med en rund varde. Denne varden ble malt rød samt påført med store bokstaver Beskade mig ikke. En trapp førte opp til et platå hvor folk kunne nyte utsikten utover de landlige omgivelser.
Nytt tårn
Det nye tårnet ble oppført i 1895. Arbeidet ble utført av murmester Severin Mortensen under ledelse av stadsingeniør Halvard Lange. Tårnet ble reist i forbindelse med at det kommunale vannverket hadde bygd to basseng på Vålandshaugen. I tårnet ble det plass til brannvakt og restaurant, og det het at oppsynsmannen hadde Ret til at sælge Selters, Brus, Chokolade, Sigarer etc. - idetheletaget ikke berusende Sager til de Besøgende.
Vålandshaugen ble et populært turområde, og derfor ble det også lagt ut 22 mål til parkanlegg. Dette arbeidet var det Byselskapet som sto for, en privat stiftelse som arbeidet for Stavanger bys forskjønnelse. Tårnet på St. Hanshaugen i Oslo ble brukt som modell for oppføringen av Vålands-tårnet, og mange kalte denne for Vålandsborgen.
Videre planer
I 1914 kondemnerte helserådet bygningen som bolig. Dette skyldtes en lekkasje fra vannsig på grunn av av de opprinnelige flate takene. I 1917 ble leiligheten flyttet fra underetasjen til hovedetasjen. Det ble også bestemt at det flate taket skulle erstattes av et tak hvilende paa pilarer og mellom disse skulle det bli vinduer. Da kunne publikum bli beskyttet mot været året rundt mens de nøt utsikten fra tårnet. Tårnet ble bygd om, og fikk det utseende vi kjenner i dag. I slutten av 1930-årene ble det slutt med å selge kaffe og kaker, og i april 1940 overtok tyskerne tårnet. I 1945 rekvirerte boligkontoret tårnet, og første etasje fungerte som bolig inntil 1970.
Restaurant
I 1954 kom spørsmålet opp om å lage en ny moderne restaurant. Vålandstårnet ble avertert til leie til interesserte som var villige til å føre opp og drive en restaurant. Både Einar Kleppe som drev Restau-rant Ritz, og Thorvald Hana som drev Kafé Gamlingen meldte sin interesse. Også Avholdsfolkets Fel-lesutvalg meldte seg, men det viste seg at de ikke hadde økonomisk evne til å reise et restaurant-bygg. I 1955 ble det besluttet å stille saken i bero inntil videre.
Radioamatørene
Stavanger Kortbølgelag ble stiftet 8. mars 1939 i et møte på St. Svithun skole. I 1946 ble navnet end-ret til Stavangergruppen av Norsk Radio Relæ Liga (NRRL). Etter en omflakkende tilværelse med mange lokaliteter, fikk gruppen i 1962 leie gruppelokale i Vålandstårnet. De flyttet ut i 2008 og slo seg da sammen med Sandnes- og Jærgruppen av NRRL.
Stavanger Vannverk
Stavanger Vannverk ble anlagt i 1865, og vannet ble da hentet fra Mosvatnet. Vannforsyningen skulle være tilstrekkelig for en by med 38 000 innbyggere. Men etter hvert som byen ble bygd ut, var det et problem med å få opp trykket slik at også de høyereliggende bydelene fikk vann. Det ble derfor bestemt å bygge to vannbasseng på Vålandshaugen, og hvert av disse skulle romme 1600 kubikk-meter. Et slikt høytrykksanlegg skulle også være til nytte ved branner. Vannet til bassenget skulle hentes fra Mosvatnet, og for å få vann opp til Vålandshaugen som lå 84 meter over havet, ble det anlagt en pumpestasjon.
Egenes pumpe- og brannstasjon ble bygd i 1894. Den ble senere ombygd og ble inngangsportal for Stavanger sykehus på Skjævelandstykket. Det var murmester Severin Mortensen som oppførte mur-bygningen, som var tegnet av arkitekt Hartvig Sverdrup Eckhoff. Brannstasjonen var i virksomhet fram til 1926, mens pumpestasjonen fungerte fram til 1930, da pumpestasjonen i Store Stokkavatn overtok. Det ble videre bygd et nytt vannbasseng på Tjensvollhøyden.
Arbeidet med bassengene på Våland pågikk i årene 1893 og 1894. Søndag 15. oktober 1893 hadde det vært folkevandring til Vålandshaugen. Været var vakkert, utsikten flott, og folk var svært nys-gjerrige på hvordan det gikk med arbeidet der oppe. I Stavanger Aftenblad 15. januar 1894 sto det følgende:
Det ser ut til å bli en alvorlig vannbeholder den nye, de sprenger oppi Vålandshaugen nu om dagene. De er allerede komne dypt nedi to svære sjakter, der nå nærmer seg hverandre, med kun en mellom-vegg på to meters bredde. Steinmassene kjøres ut på skinneganger gjennom en tunnel i hver av dem og benyttes som grunnlag for den chasse, der skal danne oppkjørselen fra Ullandhaugveien, en hen-rivende spaservei, når den en gang blir ferdig. Utsikten blir ganske betagende ovenfra denne høyde, navnlig når det lille Eifeltårn, som tenkes oppført der oppe, istedenfor den vesle steinrøysen, der sto tidligere er reist. Et panorama sørover Gandsfjorden, og dens omgivelser, over Ryfylkefjorden med alle dens øyer og høyder, nordover Byfjorden og alle de nes, som stikker fram der, foruten selve byen og dens nærmeste fladestrekninger av england, minnende om Skåne, Sjælland og Minnesotas prærier - så skjønt!
En vakker vårdag, når solen renner, en søndag aften i august, når den kysser havet i vest, vil det bli en utsiktsnydelse som fra Pisgas høyder, og tusener vil komme til å valfarte dit for å fylle sine lunger med helsebots luft som Madeiras og bade sitt øye i sollys. Det blir en folkevandring som i gamle dager til Støttebakken. Også det vannet, det vannet, som kommer at sildre ut fra denne store vann-tanken der oppe nedover i de tusen munde, som har smektet og lengtet i årevis etter vann uten mak og mol i, uten reptelier og ålunger i, det blir nå det største allikevel. Tenk å få drikke desinfisert og filtrert vann om morgenen, når du står opp, om middagen ved bordet, om kveldene når du går til hvile, om natten, når du ligger våken. Jo, det var et godt påfund med den nye vannledning. Etter-slekten vil vise byens vise fedre takk for det vannbassenget på Våland.
De åpne bassengene ble gjerdet inne med et fint rekkverk. Dette skulle forhindre at barn falt ut i det dype vannet. Et større problem enn barna ble de etter hvert mange som forsøkte å begå selvmord i disse bassengene. I 1950-årene la man derfor et betongdekke over dem.
Vålandstårnet er et av byens landemerker, en spesiell bygning med en flott beliggenhet som fortje-ner å bli brukt. Her er 360 graders utsikt over byen i gangavstand fra sentrum. For noen få år siden hadde lag, foreninger og organisasjoner innen Våland og Eiganes bydel åpne søndagskafeer i Vålandstårnet.
I 2015 ble endelig Vålandstårnet restaurert.
