Andreas Jacobsen - Ajax
Andreas Jacobsen (Ajax) ble født 6. februar 1909 i Vinkelgata 16, omtrent midtveis mellom Peders-gata og Fiskepiren i Stavanger. Mange av historiene hans er hentet fra dette området. Her bodde han til han var 14 år gammel, deretter flyttet familien til Våland. Senere bodde han i Holbergsgata og Brønngata.
Ajax var en beskjeden person, og han vokste opp i et religiøst hjem. Egentlig ville han bli tegner, men det kunne han ikke livnære seg av i de harde 1930-årene. 16 år gammel begynte han som bud i Det Stavangerske Dampskibsselskab, der han ble værende til 1976, til sist som personalsjef.
Ajax er mest kjent for å skrive bøker. Vi kjenner historiene om Johanna og Broremann. Johanna het først Randi. I de bøkene vi kjenner, skrev han gatemål, men helt fram til 2. verdenskrig skrev han bokmål. Den første teksten sto i avisen 8. september 1934 under pseudonymet Jacob, som ble til Ajaks, før han slo seg til ro med Ajax. Etter kort tid begynte Stavanger Aftenblads tegner Henry Imsland å illustrere epistlene, og de ble meget populære innslag i avisen.
I 1938 kom hans første epistel om Ongane i gadå ut i Stavanger Aftenblad. Han var en habil tegner, og illustrerte sine første artikler selv. Alle de kjente skikkelsene hans holder til i Storhaug bydel; Pitter, Marton, Gustav, Johanna og Broremann, frøken Sørensen, fru Mortensen, far te ann Marton, Gunder-sen, Haisen og Jenny og mange flere.
Ajax`s styrke som skribent lå i hans utrolige observasjonsevne og hans språklige evne til å gi presise uttrykk. Han sto midt i blant oss, kjente oss, og lot oss føle gjenkjennelsens glede. Han ble vår felles-nevner, språklig så vel som menneskelig. På sitt vis skapte han en kollektiv lokal identitet og foran-kring.
De første historiene handlet om folk og samfunn i Stavanger i 1930-årene. Han hentet stoff fra hver-dagen. Var det noe nasjonalt eller internasjonalt som skulle fortelles ble det sett fra Pedersgata. Han skrev folkelige bøker med lett gjenkjennelige tema, og det blir sagt at han berget stavangerdialekten. Dialekten kom gradvis inn i epistlene, og Jacobsen er uten tvil den som sterkest har bidratt til å be-vare stavangerdialekten også som skriftspråk.
Rogaland Teater har vist forestillingen Gudlabadne te na mor flere ganger. Stykket hadde urpremiere 2. juledag 1957. Tolv år senere, i 1969, ble det satt opp for andre gang. Tredje gang, 16 år etter, i Atlantic Hall. Premiere 17. mai 1985. Fjerde gang, 18 år etter, premiere 8. mars 2003. Gudlabadne ble umiddel-bart en suksess da det ble satt opp. Første gang ble det spilt 64 forestillinger og ble sett av 20 000 publikumere. Siden har det vært en suksess. Gudlabadne ble skrevet på bestilling av tidligere teatersjef Bjørn Endreson. Det var fort gjort, fortalte Ajax, som brukte 14 dager på å skrive stykket. Selv karakteriserte han stykket som en samling gags, der den gode replikken er det sentrale, og hvor det er like spennende hver gang om replikken sitter som den skal.
Andreas Jacobsen mottok kulturpriser fra Stavanger kommune, Stavanger Aftenblad, Rogalands Avis og Stavanger Presseforening. Han ble kåret til Årets siddis, og 1985 fikk han Kongens fortjenstme-dalje i gull. Hotel Atlantic opppkalte en kafé etter ham. Han ga ut ti bøker.
Andreas Jacobsen døde 23. mars 1995 og er gravlagt på Eiganes gravlund. Sine siste år tilbrakte han på Solvang Aldershjem.
I 1973 produserte NRK dokumentaren Ajax i Stavanger som man kan se her.
Bøker
* Ongane i gadå, Stavanger 1943
* Slage' på Parra, Stavanger 1943
* Live é herligt, Stavanger 1952
* Hestalort og mannskor, Stavanger 1974
* Sokkaseg og hjertelag, Stavanger 1977
* Sengeplass te adle, Stavanger 1984
* Midt iblant oss, Stavanger 1984
* Heia Gundersen, Stavanger 1984
* Johanna, Broremann og frk. Sørensen, Stavanger 1988
* Far og mor te an Marton, Stavanger 1988
* Maktå på Straen (prosaisert utg. av Leiv Isaksens folkekomedie), Stavanger 1988
I 1994 ble boken "Gla`e ongar og fine folk" utgitt av Dreyer Bok.
Skuespill
* Det smedle på Skansen, uroppført 1957
* Gudlabadne te na mor, uroppf. 1957
* Storm i et Norgesglass, uroppf. 1962
Ajax laget også visetekster, blant annet Det e sjynt å kjøra buss, Hyttå på Bersagel og And i Breiavann.
De små armane
Det va bare ei vega igjen te julaftå, og 'u Johanna og 'an Broremann holdt på å pakk'inn julapresang-ane. Di sang mens de gjore det, for ingen ting e så godt te pakk'inn itte så ein goe gammale julasang. Ikje noge lage så fine brettar på pappere så "Deilig er jorden", og aldrig bler sløyfene så flåtte så når du knytta di te tonane fra "Her kommer dine arme små".
Pakkane va ikje store, og det så va inni di va ikje dyrt, men både 'u Johanna og 'an Broremann sang så det sko vera pelskåber og mansjettknappar av gull di pakkte inn. Han Broremann sang høgast, for ennå e 'an så liden, at for han e det å synga ein slags mosjon, jamgoe med å løyba rondt nullen elle å hålla tikken med di store guttane. Han sang så det jomte. Der va rå å hørra at 'an va i fine form.
Pluttseligt stopt'an og så gronnanes på 'u Johanna, og 'u Johanna så kjenne blikke, va med ein gong klar øve at 'u konne forbereda seg på å besvara vanskelige spørsmål.
– Kaffor e det bare di små armane så komme i stall at gå? spørt'an Broremann.
Hu Johanna så ikje va rektigt med på nodene, klydde seg på leggen, noge så gjør svert godt på tenk-ingå. – Bare di små armane? sa 'u for å vinna ti.
– Ja nettop di små armane. Han Broremann hørtes utålmodige ud. – Me sang jo nettop "Her kommer dine arme små".
Hu Johanna klydde seg på leggen igjen. Svert lenge denne gongen. Arm betyr fattige, sa 'u då kløingå begynde å virka på fantasien.
– Nå lyge du godt. Han Broremann sende na et sint blikk. – Du lyge så det renne or deg. Arm e arm, og hvis du kan få ein arm te vara det sama så fattige, så borde du gje ud ei nye lesebog for folkeskulen.
Der blei ei svere kløing på leggen igjen. Denne gongen så lenge at 'an Broremann fekk ti te å gå ud på kjykken og finna seg ei sjeva. Det va akkorat det posteromme hu Johanna trengde, for då 'an Broremann kom inn igjen, va fantasien i fodle beredskap.
– Nå ska du komma og setta deg med siå av meg, sa 'u Johanna, – for nå vett eg koss det e. Nå ska du få hørra om di små armane.
– Ein arm e alså ikje det sama så fattige? sa 'an Broremann.
– Kan sjynna 'an e kje det. Hu Johanna slo ud med hånnå. – Ein arm e ein arm, akkorat så ein fod e ein fod, og di armane så der står om i julasangen e armane te nogen små ongar så eg skal fortella deg om nå.
– Du e vel aldrig ude på lyging igjen? Han Broremann sende na et mistenksomt blikk.
– Hvis eg lyge nå, sa 'u Johanna, så ska eg stå på hendene ytterst på tage på det nya hotelle.
– Eg trur deg, sa 'an Broremann og satte seg godt te rettes.
– For mange hondre å siden, begjynd'u Johanna, hendte det at der kom et lide barn te verå i ein stall i ein by i Jødelann. Dette barne va komt te verå for å hjelpa di så hadde det vondt, serligt di så hadde tonge ting å slida på. Du veid å slida på tonge ting, røyne på armane, Broremann. Bare prøv å trekk ei håndkjerra elle dra ei rolla. Det e tongt det. Han Broremann va enige og sa ingenting.
– For at adle di så sleid på tonge ting sko ble glae, fort'satt 'u Johanna, kom der nogen englar ner på jorå for å fortella om det litla barne i stallen, det så va komt te jorå for te hjelpa. Kem di møtte for-tellde di at nå konne di slutta å slida på tonge ting. Det va'kje nødvendigt lenger. Det litla badne sko greia med di tonge tingå. Di fleste bare lo av englane, serligt di med store og sterke armar.
– Et baden, sa di, koss ska et baden klara det me baske med. Di viste englane musklene sine.
– Kjenn på di, sa di. Det e sånt så må te for å klara tonge ting. Det e noge aent enn et baden i ein stall. Englane kjende på musklene. Skrøbelige greier, sa di, badne i stallen e sterkare. Då blei di med di store og sterke armane sinte og sa at englane konne grava seg opp i himmelen igjen, ellers sko di visa di ka kraftige muskler konne brugast te.
– Føyg englane opp i himmelen igjen? spørt'an Broremann.
– Kan sjynna di gjor'kje det, sa 'u Johanna. Englane e kje sånn. Di bler kje fornerma for det om nogen brese seg med svære muskler. Istedenfor å fyga opp te himmelen, gjekk di rondt og vekkte adle di små bådnå i Jødelann, di så hadde tynne og små armar, og sa at nå måtte di kle på seg og gå te Betlehem, for der, i ein stall, va der et lide baden så ville hjelpa di hvis di hadde tonge ting å slida på. De fleste av bådnå blei glae og begjynde å kle på seg, for ennå di hadde såve lenge, konne di kjenna koss det verkte i armane av ting di hadde balt med mens di lekte om dagen.
– Bare fyll sjernå, sa englane, og ikje ver redde, for me fyge omkring i nerhedå og passe på dokker.
– Ler oss ein sang fyst, sa ongane. Det e lettare å gå når me synge. Det e langt te Betlehem og beinå våres e liga så små så armane.
– Ja, dåkker ska få ein sang, sa englane og smilte. Syng denne:
Her kommer dine arme små, o Jesus i din stall at gå. Opplys enhver i sjel og sinn at finne veien til dig inn.
– Fandt ongane stallen? spørt'an Broremann.
– Adle så har små armar, finne stallen, sa 'u Johanna.
– Det e bare di så e krye av di store musklene sine så går i totlevase på veien.
Pitter i Strømvig
Eg og 'an Gustav og 'an Marton har vært i Strømvig og bada. Me kledde av oss på veien udigjønå. 'An Gustav va' ferige då me kom te' barnahjemme, og eg tog kjangsen med kolonihagen, men 'an Marton måtte venta te' me kom inn, for han har ei onnetrøya så kneppes bag.
På bade måtte me betale ti øre, for de me ikkje klarte å lur' oss inn. De va' Marton si sjyll. Han ville gå inn på jentebade for det han såg hu litla Solveig i dørå, hu så e' så goe te' hinka.
Me fekk grab'an, men då grein 'an så felt at vaktå hørt' 'an, og så blei me snødne for ti øre kver. Ittepå måtte me forklar'an Marton at det ikkje går an for guttar å gå på jentebade. 'An Gustav sa det så tydeligt at ei ku måtte forstå det: "Jenter e' jenter", sa 'an, "og guttar e' guttar", men 'an Marton for-stod ingen ting.
Når hu Solveig va' på jentebade så konne vel alltid han og vera der. Han ville ha greia på ka så va' for-skjellen. Så måtte eg fortel'an at den store forskjellen var at jentene fløid møje lettare. Eg trur' kje han begreib det heller, for han Marton har møje ved, men det e' 'kje nogen goe sort...
På bade va' der møje folk, mest ongar. I basenge' va' der så foldt at eg og 'an Gustav måtte gå fra det andre då me' sko' dok' oss. Imens stod 'an Marton og strefte med onnetrøiå si.
Eg vet'kje ka ti' han hadde blitt ferige, hvis ikkje eg og 'an Gustav hadde hjelpt 'an. Så tog me 'an med oss i basenge' for å ler'an å symma, men då me kom udi, blei 'an så redde, at 'an begynde å grina.
Adle folk såg på oss, og det syntes eg og 'an Gustav va' naude, derfor tog me og holdt 'an onna ei stond for å få 'an te' tia. Det hjalp ingen ting. Te' slutt drog me 'an på land igjen og frotterte'an med bokså te' 'an Gustav, te' 'an blei røe' både framme og bag. Han stod og bibra og hiksta heile veien. Han sko' bisla hjemma, sa 'an. Det va' våres sjyll, for hvis han hadde gått på jentebade te' hu' Solveig, så had'an fløde så ingen ting. E' 'kje an Marton toskjen?...
Ittepå gjekk eg og 'an Gustav på jyptå igje. Mens me va' der, kom der ein kjokke mann med lorn-gjetter og ei stribite badeboksa. Han gjekk ner te' det nedersta trinne i trappå. Der sat' 'an seg. Så skvet'an litt vatten på bryste og sa "ah", og så gjekk 'an opp igjen. Eg og 'an Gustav lo så me måtte på land og trekka pusten. Der sto den kjokke maen og snakte med ein aen' kjokke mann om kor vederkveganes sjøen va' i dag.
Beste det va' så konne me 'kje finn'an Marton igjen. Me lette i adle rommå, me sokna it'an i basenge med den stora håvå så di tar sviene med, men ingen plasser va' 'an...
Endelig fant me 'an. Han lå flade på berje heilt nere med vannkanten og brølte lerja te di så ikkje tårte dokka seg... Me skjelt'an ud ei lange stonn, så kledde me på oss og gjekk hjem, for det bade sko' stengas.
Slage' på «Parra»
Det begynte med en bagatell selvfølgelig, noe inkjevetta, som nå e gjemt og glemt og nesten ikke verd å nevne en gang.
Det var'an Nils den tuslingen som var den egentlige årsak, et slags «skudd i Sarajevo» om De vil. Hva skulle nå det være godt for at han, tosken, skulle kalle 'an Harald i Opheimsgadå for ein fis og ein jentefut? – Fordi om en er venner med Pitter, den svakes beskytter fra Lekeplassen i vest til broen ved «Parra" i øst, går det ikke an å kalle sjetteklassinger for «fis» og «jentefut », selv om de er fra Storhaug. Men det gjorde altså Nils, enda han bare går i tredje klasse og har snott og allslags. Det var vel alliansen med stormakten som gjorde ham overmodig. Slikt har hendt før. Nok om det, Nils fikk sig «et blått aua» og «ein sjeive nase" av 'an Harald, som en liten påminnelse om den himmelvide for-skjell der er mellom en sjetteklassing med «muskler» og en tredjeklassing med snott.
Det var altså årsaken, en bagatell som sagt, et blått «aua» og «ein sjeive nase», noe inkjevetta som nu er glemt. Nils gjorde det eneste som var å gjøre. Han bislet til Pitter. Løy litt for å egle ham opp. Sa at 'an Harald hadde sagt at 'an Pitter va' «ei julbeinte kveida » som han, Harald, sko' legga flade med kjeivå. Ingen gutt med aktelse for seg selv kan la det sitte påseg at han er «vei julbeinte kveida». Det er en krigserklæring så tydelig som noen kan ønske det, og torsdag ettermiddag tok Pitter et par av de sterke i «gadå» med seg opp på Storhaug for å «by» 'an Harald.
Uheldigvis hadde Harald flere kompisser med seg enn Pitter, og det gikk ikke bedre enn at depu-tasjonen fra Våland fikk herlig bank. I huj og hast måtte de trekke seg tilbake forfulgt av fienden. Først ved broen på «Parra» gav forfølgerne opp, men som en siste overmodig avskjedshilsen brølte Harald opp til Pitter: «Bare kom'an med heile Våland, me ska' slå dokker flade...» Krigen var en kjens-gjerning.
Det blev rustet febrilsk på begge sider av broen. Tresabler blev hamret sammen i en fart, og mangen en klelekte forsvant fra bakgårdene til fordel for hæren. Man gjorde hakkene om til spyd, akk ja...
Pitter var selvskreven general for «di på Våland». Det var ingen som forsøkte å gjøre ham rangen stridig. Fredag ettermiddag blev troppene samlet og mønstret. Et underlig og fryktinngydende skute. Noen hadde tresabler i en klesnor rundt livet. Andre hadde bekkuler festet i en lang hyssing. (Farlig våben.) De minste hadde hjelmer og korkpistoler, små julegaver som nå skulle stå sin første alvorlige prøve.
Pitter holdt ingen tale, som generaler skal gjøre. Han delte hæren i to like store deler. Den ene halvdel skulde angripe broen. Den andre skulde anfalle fienden i ryggen ved en omgående bevegelse mel-lom kirkegårdene. Med et «jyss, men me ska' tryna di», satte avdelingene seg i bevegelse.
Di på «Storhaug» er allerede samlet på «Parra» da Pitter kom stormende over broen med en 20-30 kamerater i helene på seg.
«Nå dokker,» brølte han, «nå kan dokker komma...» og uten videre dikkedarer satte han inn på 'an Harald, som var general for «di på Storhaug», mens de andre med hyl og slag tok kampen opp med de menige.
– I en guttekrig er alt tillatt, alt unntagen å spenne. Det er feigt. Det gjør jentene, men ellers er et hvilket som helst knep lovlig.
«Trykk 'an på nasen» lød det «Gje 'an, det va' han så stol piftå di den gongen du veid, dra te'an.»
Små private oppgjør. – Au-u, 'an vrir nasen min, hjeeelp. Bekkulene suser i luften. Bang, den traff. Tre-sabler klasker mot rygger og ben. «Øi'an e' feige. Han sette krokfot.»
«Di på Storhaug» har overtaket. Pitter ser det ikke. Han slåss for bare livet med Harald: «Julbeint kveida, sa du. Bang der har du den din dridstyvvel.»
Bak et tre står Nils, skuddet i Sarajevo, og følger kampen med hissige tilrop: «Dryl 'an Pitter. Du tar 'an.» Men ingen ser Nils, ingen hører ham. Hvem husker krigens årsak i krigens larm...? Det ser vanskelig ut for «di på Våland». Et par av dem er allerede bundet til et tre borte ved båthuset, hvor fienden grusomt og uten skånsel trykker dem på nesen.
Jens har fått blått «aua» og blør nasablo'. Storhaug triumferer.
Da lyder det et vilt hyl borte ved kirkegårdene. Det er Otto som kommer med unnsetningstroppene: «Her e' me. Nå ska' di få.» De kaster sig inn i kampen som bare friske tropper kan gjøre det. Slår hvor de kommer til uten å se deg for. Ikke sjelden lyder det: «Ikkje slå meg. Eg hørre te'dokker.»
Lykken snur seg. Nå er det Storhaugs tur til å pines ved martyrpelen, og de som nettopp var bundet tar monet igjen: «Nå du, det va' du så tymde vatten ner'igjønå ryggen på meg,» sier en og drar luen ned over øinene på offeret.
Lenger borte sitter Pitter overskrevs på 'an Harald og «blekker» ham av hjertens lyst, men Nils står sikkert bak treet og roper «heia Viking» av bare begeistring.
Da var det politiet rykket ut og kom den sterkt betrengte Storhaug-hær til hjelp. Det var på høy tid, for nettopp da var man blitt enige om å heise Harald opp etter magen i flaggstangen på båthuset, til skrekk og advarsel for den slagne hær. Det var Nils som så politiet først. «Polis» brølte han og stakk av gårde så fort beina kunne bære ham. De andre fulgte. Storhaug og Våland om hverandre i vill flukt for fredens håndhevere.
Jeg traff Pitter dagen etterpå. Han var gulgrønn rundt det ene øyet, og han manglet en fortann. - «Hvorfor slåss dere?» spurte jeg. «Eg veid'kje» sa Pitter, «men det va' skrekkelig løie.»
Historiene er gjengitt slik de er skrevet i Ajaxboka utgitt av Dreyer Forlag.
