Sigbjørn Obstfelder

Sigbjørn Obstfelder var forfatter og lyriker. Han ble født i Stavanger 21. november 1866. Han blir regnet som den første modernisten i norsk litteratur.

Obstfelder ble døpt i St. Petri kirke 20. januar 1867. Familien hadde 16 barn, men bare seks av dem vokste opp. Foreldrene var bakermester Hermann Henrik Obstfelder og Serine Egelandsdal. Moren døde da Sigbjørn var 14 år gammel. De første årene bodde han i Kongs-gata 20. Huset ble revet i 1966. Han bodde også en periode i Nedre Strandgate 16. I årene 1886 til 1889 bodde han i Pedersgata 25. Familien hadde dårlig økonomi, og flere led av sinnssykdom. Obstfelders liv var på mange måter preget av uro og rastløshet, og han var til tider plaget av psykiske lidelser.

Obstfelder tok en glimrende artium i 1884 ved Kongsgård skole. Senere studerte han filologi et par år før han utdannet seg til maskiningeniør. I perioden 1890–91 oppholdt han seg hos den yngste broren, Herman Fredrik (1871–1954) i Milwaukee - USA, hvor han arbeidet som teknisk tegner. Da han kom tilbake som 25-åring, hadde han tenkt å utdanne seg til kompo-nist, men ble i stedet oppmuntret av en venn til å bli forfatter. Fra 1892 gikk han fullt og helt inn for å leve av skrivingen. Obstfelder hadde helt siden gymnastiden skrevet små fortellin-ger, dikt og artikler, men nå kom han inn i et miljø som ga ham selvtillit og tro på egne evner og begavelse. 

Obstfelder reiste mye i Europa, og oppholdt seg en tid i Frankrike. Her ble han inspirert av franske diktere. I løpet av sin forfattertid skrev han både romaner og skuespill, men det er først og fremst lyrikken han blir husket for. Diktene vakte oppsikt med sine rimfrie og ustro-fiske (en rekke verslinjer som følger direkte etter hverandre) oppbygging. Flere av diktene har modernistiske trekk hvor fremmedfølelse og angst er fremtredende, andre dikt er preget av panteistisk mystikk og erotisk og religiøs lengsel. Han elsket musikk, derfor er mange av diktene melodiøse.

Obstfelder skrev også skuespill, De røde draaber (1897), Esther (1899) og Om vaaren (oppført på Nationaltheatret 1902). Den dypt personlige En prests dagbog ble utgitt kort tid etter hans død. Boken, som er ufullført, regnes som hans hovedverk, den preges av dyptgripende sannhetssøken og kjennelsestrang.

Obstfelder oppholdt seg ofte i København, og i 1898 ble han gift med den danske kvinnen Alice Weeke. Det ble imidlertid ikke et lykkelig ekteskap.

Mot slutten av sitt liv var Obstfelder delvis sinnssyk. Han var snaue fire måneder fra å fylle 34 år da han 29. juli 1900 måtte gi tapt for tuberkulosen han hadde slitt med gjennom hele våren. Han døde på kommunehospitalet i København, samme dag som hans eneste barn, en datter, ble født. Obstfelder ble gravlagt på Frederiksberg Ældre Kirkegård den 1. august 1900.

Naar Obstfelder saag paa livet med det varme, reine barneauga sitt so tok det seg anleis ut en ein vanleg ser det...
(Hentet fra avisen Den 17de mai 31. juli 1900).

En byste av Obstfelder, utført av Gustav Vigeland, ble avduket i byparken i Stavanger i 1917. En lignende byste står på Obstfelders grav i København. En byste utført av Per Palle Storm ble avduket i Trondheim 1970. Sigbjørn Obstfelder har også fått en egen plass oppkalt etter seg i Stavanger, Obstfelders plass.

Om Obstfelder
Rektor Peder Blix som i sin tid var rektor på Voss Landsgymnas, var stavangermann. Han gikk samtidig med Sigbjørn Obstfelder på gymnaset på Kongsgård skole. Han har gitt denne skildringen av skolekameraten:
Frå 1874–84 var eg klassekameraten hans. Fyrr hadde eg berre set han og høyrt um han; det var ein liten tunn tasse med smalt andlit, for tjukk underlippa, ljost, flisut hår som han aldri fekk skikk på, underlege augo, sume tider gruvlande, andre tider eldfulle og kvasse, oftast tunge og liksom burteverande; han var flink på skulen, men noko løgjen av seg; utan vener; han var stillfarande, men kjapp til å svara for seg når han vart påteken; dessutan "vesen", som det var ikkje noko æra å kunne pryla han; han fekk difor gå i fred for dei som elles gjerne vilde syna kreftene sine.

Oversikt over viktige verker:
Digte (lyrikk) - 1893
Liv - 1894
To novelletter (kortprosa) - 1895
Korset (roman) - 1896
De røde dråber (drama) - 1897
Esther (drama) - 1899
En præsts dagbog (roman) - 1900
Om våren (drama) - 1902
Efterladte arbeider (lyrikk) - 1903

Diktet Jeg ser fremstår som Obstfelder-diktet framfor noe. Formen på diktet gir uttrykk for en mystikers grublende holdning.

Jeg ser på den hvide himmel,
jeg ser på de gråblå skyer,
jeg ser på den blodige sol.

Dette er altså verden.
Dette er altså klodernes hjem.

En regndråbe!

Jeg ser på de høie huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketårn.

Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.

De gråblå skyer samler sig. Solen blev borte.

Jeg ser på de velklædte herrer,
jeg ser på de smilende damer,
jeg ser på de ludende heste.

Hvor de gråblå skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser...
Jeg er vist kommet på en feil klode!
Her er så underligt...

Det tidligere upubliserte diktet Der dør blomster i mit sind dukket opp i 2007 i Munch-museets arkiv.

Der dør blomster i mit sind
Der dør blomster i mit sind, ja
Der dør blomster i mit sind, ja
Der dør blomster, dør.
Kom jeg en gang ud herfra, hvad ville så verden være? Vi er jo selv verden. 
Verden er som vi er. Det er speilrefleksion.
Nat! Du er bange for mig!
Du er bange for den eneste fornuftige her i huset. 
Hvide nat!
Har du din jomfrudom?
Nat! Du har stjålet. 
Derfor går du og lurer i mørke. Du har stjålet den hvide svane.
Du har stjålet den mægtige klarhed.
Nat! Du har røvet. Du har røvet min forstand.
Nat! Vorherre er i skyerne.
Er du ræd?

Kan speilet tale?
(Fra samlingen Digte, utgitt i 1893).
Kan speilet tale?
Speilet kan tale!
Speilet skal se på dig hver morgen,
forskende, se på dig med det dybe, kloge øie,
- dit eget!
hilse dig med det varme, det mørkeblå øie:
Er du ren?
Er du tro?

Til hovedsiden