Tjenestepiker

Ethvert dannet hjem og enhver forstandig husmor vil vite at sætte pris paa en net og velop-dragen tjenestepike, som fører et dannet sprog, er ordentlig i paaklædningen, renslig med sin person og i sit arbeide.

I boken Veiledningsbok for Tjenestepiker og unge Husmødre som ble utgitt i 1912 kan man også lese: Væn dem pene manerer. Bank paa før De gaar ind. Indta en høflig stilling og staa ansigt til ansigt, naar nogen taler med Dem; læg ikke armene overkors, sæt ikke hænderne i siden. Bland Dem ikke i herskapets samtale; forsøk ikke paa at underholde gjestene med passiar. Man treffer piker, som ikke forstaar det udannede i at hikke høilydt, snufse uavladelig, eller puste saa lydelig, at man kunde tro det var en dampmaskine! Husk ogsaa, det gaar ikke an at rense tænderne i andres nærvær. Læg merke til, hvad De kan lære av bøker som dette.

I den øvre middelklassen i byene, var det vanlig å ansette tjenestepiker. Det var overflødig kvinne-lig arbeidskraft fra landsbygda som søkte inn til byene for å skaffe seg arbeid og et sted å bo.

De fleste var svært unge, 75 prosent var under 30 år. Mange giftet seg og stiftet familie når de passerte 30 år, eller de utvandret. Stillingene som tjenestepike, eller tyende, som de ble kalt kan deles inn i flere kategorier etter rang. Det fantes barnepiker, stuepiker, kokker, enepiker, husjom-fruer og husholdersker. Lønnen var ofte en tredel av den mannlige tjenere fikk, og omtrent halv-parten av lønnen til andre kvinnelige arbeidstakere i byene med et noe mer selvstendig arbeid, for eksempel sydamer.

Tjenestepikene hadde svært usikre arbeidsplasser. Skulle de ha barn, ble de oppsagt. Det samme gjaldt ved høy alder eller uførhet. Husfruen eller husets herre kunne uten videre sende tjeneste-piken på dør dersom hun sa dem imot, var utro eller beruset. Var hun ute om natten, ble hun ilagt bot.

Illustrasjonsfoto
Illustrasjonsfoto

Det juridiske grunnlaget for tjenestepikenes arbeidsvilkår var den såkalte tyendeloven, som egentlig ikke var noen egen lov, men som tok utgangspunkt i en del bestemmelser i Christian V's norske lov fra 1687, og dette sier jo en del om de håpløse forholdene innen yrket, at det delvis ble styrt av en lov fra 1600-tallet. Loven ga husets herre eller husfruen rett til å straffe sine Børn og Tyende med Kæp og Vond, men ei med Vaaben.

To dager i året kunne tjenestepikene selv si opp stillingen, men med tre måneders varsel. Flytte-dagen var 14. april og 14. oktober, i henhold til Christian V's Norske Lov fra 1687. Fløttardag, flyt-tedag eller faredag var den dagen i året da gårdsarbeidere, tjenestefolk, husmenn og forpaktere kunne slutte i arbeidet eller bytte arbeidsplass. Det var nok vanlig at pikene skiftet arbeidsgiver både titt og ofte, for det var jo den eneste friheten de hadde. Og for fruen kunne det være ube-hagelig å miste en dyktig pike fordi fruen hadde oppført seg urimelig eller knepet inn på maten eller lønnen.

I 1895 og 1898 ble det reist krav om endring av tyendeloven, ikke fra tjenestepikenes side, men fra husfruenes. De krevde at tjenestepikene ved ansettelse skulle vise fram en skriftlig uttalelse fra forrige arbeidsgiver, et skussmål. Tjenestepikenes fagforening krevde på sin side regulert arbeidstid og lovfestet fritid og kortere oppsigelsestid. Loven ble imidlertid ikke endret før i 1948, men da var det svært få representanter for denne yrkesgruppen.

Kongsgata 48. Foto: Ukjent.
Kongsgata 48. Foto: Ukjent.

Josephinestiftelsen i Stavanger hadde egen skole for foreldreløse og fattige piker fra 1834 til 1893. Fra 1840 holdt skolen til i stiftelsens lokaler i Kongsgata 48. Målet for undervisningen var å lære elevene opp til å bli duelige Tjenestepiger.

Til hovedsiden