Byhaugrestauranten

Tekst: Erling Jensen
Byhaugrestauranten i Stavanger har adresse Carl Sundt Hansens gate 20. Den åpnet 9. august 1927 og ble drevet av Stavanger kommunale matsalg. 


Våningshuset ble bygd av John Johnsen i midten av 1840-årene. Han kom fra Seljord i Telemark og ble populært kalt John paa Byhaugen. Han laget tobakksdåser i messing, og fikk derfor tilnavnet Dåsa John. Han døde i januar 1920, og Stavanger kommune overtok våningshuset 29. november 1921.

Mange av byens indvaanere vilde utvilsomt synes, at det var fælt gjilt, om Byhaugen blev offentlighed-ens eie... Ønsket ble fremmet av en byboer i avisen i 1912. Han fikk sitt ønske oppfylt 15 år senere.

Byhaugrestauranten er åpnet

Igår eftermiddag ble restauranten på Byhaugen tatt i bruk ved en liten festlighet hvor bl. a. fungerende ordfører, borgermester, stadsarkitekt, bygartner, medlemmer av formannskapet og av Parkstyret og Matsalgets styre var til stede. I bygningens vestfløi, som har gjennemgått en omgripende ominnredning og hvorfra en kan nyte den vidunderlige utsikt som har gjort Byhaugen berømt, blev det servert kaffe og skårne smørrebrød, kaker, sigarer og senere is, selters og brus. Såvel maten som serveringen var utmerket, og det blev så også av talerne sagt pene ord om den vakre begynnelse Matsalget med dets dyktige bestyrerinne frk. Eriksen i spissen hadde gjort. For øvrig ble man ønsket velkommen av Mat-salgets styreformann, hr. Gunnar Løvik, hvorefter den fungerende ordfører, dr. Smedsrud kompliment-erte Matsalgets styr og uttalte de beste ønsker for dette tiltaks fremtid. Borgermester Middelthon komp-limenterte frk. Eriksen, og på Parkstyrets vegne sa skolebestyrer Tjodolf Jespersen noen pene ord. Senere talte redaksjonssekretær G. Petterson og megler Magnus Karlson.


Restauranten er som nevnt innredet i vestfløien av bygningen deroppe, og det er vakkert arbeid som her er utført. Dertil har Turistforeningen dekorert veggene med billeder fra fjell og fjord, og også våre store dikteres portretter smykker veggene. Forøvrig er det også arrangert friluftsrestaurant så man kan nyte kaffen og hvilen og utsikten også ute når været er godt.

- Det striregnet da man samledes på Byhaugen igår, men innen man skiltes var det blitt ophold, og ut-sikten i den klare friske sensommerluft var betagende.

(Stavanger Aftenblad 10. august 1927).

Etter krigen var Byhaugrestauranten i svært dårlig forfatning, og Stavanger kommune ville rive bygget. Men restaurantdriften ble gjenopptatt, og Byhaugen ble igjen et populært utfartssted.

Byhaugrestauranten bærer preg av forfall

Malingsslitte bygninger, rabe og ustelt hage. Det er nedslående å se hvordan Stavanger kommune vanskjøtter Byhaugrestauranten. Det kunne nesten være fristende å spørre om kommunene syste-matisk går inn for å gjøre plassen og lokalet utrivelig. På restaurantens papirservietter står det med blå bokstaver: «Glimrende utsikt over by og omegn». I dag er det faktisk det eneste gode som er å si om plassen. Den ligger høyt og fritt og byr på et herlig utsyn, nettopp noe som kan friste til et opphold.


La oss så se på hvordan denne attraksjonen blir utnyttet. For den ukjente fins det ingen veiviser som forteller hvor veien til restauranten går. Heller ikke på restaurantbygningen eller gjerdet omkring er det noe som kan fortelle en søkende at nå er han ved målet. Bare dette på en malingsblottet tverrligger med piggtråd på over porten: Stans - kjøring forbudt.


En antydning forteller videre at en gang har det vært frodige gresstorver på steingjerdet rundt tomten. I dag er steiner revet ned, og de visne gresstorvene har lite med pryd å gjøre. Innenfor gjerdet er det ikke mer oppløftende. Plenene er uslått, kantene ubenket, hesteblomstene stortrives. Det samme gjør ugresset i veiene. Vakre blomster eksisterer ikke. Det er tvilsomt om papirposene etter ispinnene kan erstatte blomsterprakten. Lenger inne i hagen står et falleferdig lite uthus på halv åtte, umalt og for-ferdelig stygt.


Restaurantbygningen skriker etter maling. Store stykker er helt blottet for farge. I en krok på baksiden står en falleferdig bosskasse, overdynget av rabe. Visne greiner og knuste takpanner ligger strødd omkring. En knust grønn stol lener skrøpeligheten inn til veggen.


Inne er det så visst heller ingen komfort. Stolene påstås å være de ubehageligste og hardeste i ver-den. Dessuten skal man få blå merker på armene av å bruke de skarpe armlenene. En stor hvitmalt kjølekasse med firmanavn på for iskrem hører til det mest dominerende av inventaret i rommet. En umalt viftekasse på en vegg stikker seg ubarmhjertig ut i det ellers så mørkfargestemte lokalet. Sørge-lig uoppfinnsom virker den smale gardinborden som slanger seg rundt alle veggene øverst i vinduene. Ubarmhjertig rett opp i dagen skriker vinduspostene etter maling. Det virker fattigslig når vannglassene må gjøre tjeneste som blomsterglass.


De ytre bekvemmeligheter er under all kritikk. Et trangt og toalettpapirmanglende do lukter ille i et falle-ferdig og skjemmende uthus i hagen. Vi oppdaget en dør i hver ende av uthuset, og tenkte at selv om de ellers vanlige dame- og herreskiltene manglet, så var det likevel to rom. Men nei, bare adgang til ett rom. Selvsagt ingen vask.


Ekstra hyggelig er det å vite at gjestene inne i restauranten kan følge «den trengende» på veien til og fra uthuset. Spennende må det være å se om vedkommende kommer så noenlunde tørrskodd gjen-nom det høye gresset. «Glimrende utsikt«, lyser det av servietten! Det kunne kanskje være på tide med en forandring til det bedre?

(Stavanger Aftenblad 3. august 1951).

En måned etter avisinnlegget bevilget Stavanger bystyre 45 000 kroner til oppussing. 2. mai 1952 var bygningen ferdig, og avisene kunne fortelle at nå hadde man fått en moderne restaurant. 


I noen få sesonger fram til 1966 drev også Bondeungdomslaget sommerkafé på Byhaugen. I 1968 ble restauranten drevet av Tasta IL etter avtale med Matsalget. Fra 1975 og frem til 2014 var det Stavanger Astronomiske Forening som leide og vedlikeholdt huset. Fra 2017 drev Eiganes Tasta Frivilligsentral stedet. 

Kilde: Skaal Stavanger! Erling Jensen. Allmennforlaget 2019.

Til hovedsiden