Begravelser i gamle dager
Tekst: Erling Jensen.
I alle kulturer, helt fra neandertalernes tid, har man hatt begravelsesseremonier. Det vanligste er enten å grave liket ned i jorden eller brenne det. På 1600-tallet skulle begravelsene stå i stil med avdødes rang og verdighet, og man investerte stort i sørgeklær, likkister og begravelsesseremonier med påfølgende selskapelighet i hjemmet.
Overklassen hadde "fritt leide" til overdådighet ved begravelser uten at noen grep inn. Det fantes få restriksjoner på hva som var tillatt, og rent moralsk var ingenting til hinder for at velstående fikk ta avskjed med verden på samme måte som de hadde levd. Avdødes tittel var avgjørende for hvor mange hester som kunne brukes til å trekke likvognen. Begravelsen skulle være et verdig punktum på livet.
Tidlig på 1700-tallet og fram mot 1800-tallet investerte man mye i selve gravstedet. Å begraves under kirkegulvet var fra gammelt av reservert for konger og martyrer, men ble etter hvert et popu-lært gravsted også for dem som kunne betale for seg. Dets plassering ble ansett som viktig, og det beste og mest kostbare var å bli begravet i et muret familiegravsted under kirkens kor. De dyreste gravstedene finner vi inne i kirken, deretter hovedkirkegården og til slutt fattigkirkegården. I 1805 ble det forbudt å innrette gravsteder i kirkene. Skikken med å begrave folk under kirkegulvet ble avskaf-fet og alle bykirker ble pålagt å finne seg gravplasser utenfor bygrensen.
Likprekenen
En av de største gruppene av den trykte litteraturen fra siste halvdel av 1600-tallet er likpreknene. Mest berømt er kanskje presten Peter Jespersøns likpreken over sjøhelten Niels Juul fra 1699 på hele 411 sider. Likpreknene kom på moten i litteraturen fordi den ga utløsning for tidens dødstanker og gudsfrykt. I likprekenen måtte presten ikke si noe som stred i mot hans egen samvittighet, og avdøde måtte ikke omtales på en usømmelig måte. I tider med pest og smittsomme sykdommer skulle pre-kenens lengde halveres, og det skulle ikke prekes over drapsmenn og andre lovbrytere. De lengste prekenene kunne ta flere timer. Prisen på slike taler kunne variere, og ble bestemt av lengde, innhold
Les mer i eboken Kirker i Stavanger kommune.
