Begravelser i gamle dager
Tekst: Erling Jensen.
I alle kulturer, helt fra neandertalernes tid, har man hatt begravelsesseremonier. Det vanligste er enten å grave liket ned i jorden eller brenne det. På 1600-tallet skulle begravelsene stå i stil med avdødes rang og verdighet, og man investerte stort i sørgeklær, likkister og begravelsesseremonier med påfølgende selskapelighet i hjemmet.
Overklassen hadde "fritt leide" til overdådighet ved begravelser uten at noen grep inn. Det fantes få restriksjoner på hva som var tillatt, og rent moralsk var ingenting til hinder for at velstående fikk ta avskjed med verden på samme måte som de hadde levd. Avdødes tittel var avgjørende for hvor mange hester som kunne brukes til å trekke likvognen. Begravelsen skulle være et verdig punktum på livet.
Tidlig på 1700-tallet og fram mot 1800-tallet investerte man mye i selve gravstedet. Å begraves under kirkegulvet var fra gammelt av reservert for konger og martyrer, men ble etter hvert et popu-lært gravsted også for dem som kunne betale for seg. Dets plassering ble ansett som viktig, og det beste og mest kostbare var å bli begravet i et muret familiegravsted under kirkens kor. De dyreste gravstedene finner vi inne i kirken, deretter hovedkirkegården og til slutt fattigkirkegården. I 1805 ble det forbudt å innrette gravsteder i kirkene. Skikken med å begrave folk under kirkegulvet ble avskaf-fet og alle bykirker ble pålagt å finne seg gravplasser utenfor bygrensen.
Likprekenen
En av de største gruppene av den trykte litteraturen fra siste halvdel av 1600-tallet er likpreknene. Mest berømt er kanskje presten Peter Jespersøns likpreken over sjøhelten Niels Juul fra 1699 på hele 411 sider. Likpreknene kom på moten i litteraturen fordi den ga utløsning for tidens dødstanker og gudsfrykt. I likprekenen måtte presten ikke si noe som stred i mot hans egen samvittighet, og avdøde måtte ikke omtales på en usømmelig måte. I tider med pest og smittsomme sykdommer skulle pre-kenens lengde halveres, og det skulle ikke prekes over drapsmenn og andre lovbrytere. De lengste prekenene kunne ta flere timer. Prisen på slike taler kunne variere, og ble bestemt av lengde, innhold og avdødes sosiale status.
Liklaugene
På 1600-tallet fantes ennå ingen form for begravelsesbyrå i Norge. Lokale snekkere produserte likkister for avhenting. Flere norske byer hadde fra 1690-årene og utover mot 1800-tallet ett eller flere likbærerlaug, også kalt liklaug. Laugene hadde en lang rekke regler for hvordan medlemmene skulle opptre, og det vanket bøter for dem som ikke overholdt statuttene. Under begravelser skulle medlemmene kle seg i sorte klær og sko, lange kapper, hansker og halstørkle, og de måtte møte til rett klokkeslett. Videre var det bøter hvis medlemmet opptrådte beruset i en begravelse. I første halvdel av 1700-tallet bar det preg av høyt alkoholkonsum under begravelsene, men forholdene bedret seg betraktelig mot slutten av år-hundret. En verdig opptreden ble innskjerpet og nøye fulgt. Alle medlemmer var forpliktet til å møte i andre laugsmedlemmers begravelse, og det var strenge bøter hvis de ikke hadde en godkjent grunn for å være borte. Ved andre gangs uteblivelse var det dobbel bot, og ved tredje gangs uteblivelse ble medlemmene utestengt et halvt år og i tillegg alvorlig kasseret av societet, som betyr tap av anseelse.
Bedemannen
Bedemannen skulle gå rundt og opplyse de nærmeste om dødsfallet og innby til å følge den døde til kirken. Han skulle ha fast lønn for oppdraget, og betjene alle og enhver uten forskjell. Trolig var den faste lønnen en minstelønn, og det var opp til hver enkelt å betale mer om man ønsket. Bedeman-nens rolle var forskjellig fra begravelse til begravelse, alt etter hvilken type praktutfoldelse det var lagt opp til fra de pårørendes side, og hans lønn varierte også deretter. Han kunne opptre alene eller sammen med en annen i faget. En av bedemannens oppgaver kunne være å stå innenfor døren i kirken og rope opp navnene til dem som fulgte kisten. Hvis begravelsen hadde en kostbar ramme, bar to bedemenn ofte marskalkstaver foran likfølget. Hovedoppgaven var likevel å informere om et dødsfall og be inn til begravelse. Bedemannen ble også brukt ved bryllup og dåp. Fattige kunne få slippe å bruke bedemann for å spare den utgiften. I dag forbindes bedemannen med en som arbei-der i et begravelsesbyrå, har samtaler med pårørende i forbindelse med dødsfall, og planlegger og hjelper til med å gjennomføre gravferden. Det er kun i Stavanger og Sandnes-regionen her i Norge ordet benyttes. Ellers i landet benyttes ofte ordet gravferdskonsulent.
Distré Bedemann
I begynnelsen av 1900-tallet var et gravfølge på vei mot Lagård gravlund. Bedemannen gikk foran i svart frakk og flosshatt, og deretter vognmann Svelas to gråhvite hester som trakk den praktfulle likvognen. Bedemannen var litt distré og glemte å svinge ned til jernbanebroen mellom den adskilte gravlunden. Men vognmann Svela ignorerte Bedemannen og dreide ned mot gravlunden. Omsider oppdaget Bedemannen at han vandret alene utover Lagårdsveien uten gravfølget, og måtte legge på sprang tilbake for å innhente gravfølget.
En annen gang hadde kommunen satt opp en sperrebukk midt i Lagårdsveien mot gravlunden med følgende skilt: Veien til Paradis er stengt. Heldigvis kom det ikke noe gravfølge den dagen.
