Den Kombinerede Indretning

Foto: Statsarkivet i Stavanger.
Foto: Statsarkivet i Stavanger.

Den Kombinerede Indretning i Stavanger ble åpnet i 1845 og besto av sykehus, sinnsyke-asyl, tvangsarbeidsanstalt, fattighus, vaskehus og vaktmesterbolig. I tillegg var det et lik-hus samt forvaringsavdeling for et stort antall prostituerte.

Anstalten var plassert like ved St. Petri kirke, der hvor det gamle hospitalet fra 1272 lå. Her var plassert syke og gamle fattige, småforbrytere, prostituerte, tiggere, alkoholikere og sinn-syke.

Den Kombinerede Indretning hadde lange røtter. Det startet i 1270–1271 da biskop Torgils forela for Kong Magnus Lagabøter en plan om å bygge et almissehus (et hospital) øst ved St. Peterskirken for å kunne legge inn fattige syke heller enn at de som skulle bæres syke og elendige, til dels nesten døde, på legd fra gård til gård i byen. Dette forteller oss at det fan-tes et system for å ta vare på syke og fattige allerede tidligere - et legdsystem som vi har hatt her i landet til inn i vårt århundre. Kong Magnus la til husene til sin odelskirke, St. Peters-kirken, og biskopen overførte jordegods til opprettholdelse av stiftelsen. Dette var begynnel-sen til hospitalet i byen, som lå der hvor Stavanger Storsenter ligger i dag, avgrenset mot syd av Hospitalgata. De noenlunde velbeslåtte syke ble den gang behandlet og pleiet hjemme.

Modell av Den kombinerede Indretning.
Modell av Den kombinerede Indretning.

Den Kombinerede Indretning besto av sykehus, sinnsykeasyl, tvangsarbeidsanstalt og fattig-hus. I tillegg var det et likhus samt forvaringsavdeling for et stort antall prostituerte. Anstalten var plassert like ved St. Petri kirke, til daglig ergrelse for byens innbyggere. Prylestraff på bar kropp, idømt av forstander og utført av vaktmester, var vanlig. Stalterne ble sett på som lasa-roner, fyllebøtter, koneplagere, arbeidssky osv, og de fikk umenneskelig behandling. Vurdert med nåtidens mål var nok noen av dem mentalt syke og hadde vel i dag fått uføretrygd. De var uniformert for at de ikke skulle rømme. Det ene bukselåret var av mørkt vadmel og det andre av lyst lerret. Tøflene som var laget av tre manglet helkappe slik at det ble vanskelig å løpe.

Stalterne ble brukt som billig arbeidskraft, og var dertil portører ved sykehuset. Da kopper-epidemien kom var det deres oppgave å transportere de syke i den fryktinngytende koppe-vognen. Til daglig var byens innbyggere vant med å se at stalterne bar den vanlige syke-båren, portechaisen. Den var lang og grønn, og hadde bærestenger foran og bak. Gjennom vinduene i fronten kunne pasienten fritt beskues. Sykebåren er i dag utstilt ved Stavanger museum.

Den grønne båren. Foto: Erling Jensen.
Den grønne båren. Foto: Erling Jensen.

På denne tiden var det et sterkt religiøst liv i Stavanger. Foreninger og forsamlingshus ble opprettet, og misjonsinteressen blomstret. Men ingen av de store høvdinger hadde særlig medlidenhet med de fattige. Det var visstnok Guds bestemmelse at slike alltid skulle finnes. Selv i bystyret var det ingen talsmenn for å forandre på de uverdige forholdene. Det var farlig å ytre seg for sterkt i den anledning, for det var alltid plass til flere i Den Kombinerede Indret-nings dollhus.

Alexander L. Kielland, fritenkeren, ble den som klarte å få slutt på elendigheten. Han skrev adskillige artikler i Stavanger Avis, og etter et par år ble anstalten nedlagt. Det ble funnet bedre løsninger for de fattige, og det ble fart i planene for et nytt kommunalt sykehus. Stav-anger sykehus ble bygd på Skjævelandsstykket og tatt i bruk sommeren 1897. Et nytt felles asyl for Stavanger amt og Stavanger by sto ferdig i 1913. Det fikk navnet Dale sindsyge-hus. Bygningene som tilhørte Den Kombinerede Indretning ble revet i oktober 1963.

Til hovedsiden