Hjuldamperen Ryfylke

Tekst: Erling Jensen
At en Dampskibsforbindelse mellom vor By og de omliggende Fjorde vil være af særdeles Interesse baade for By og Land, er utvilsomt, og man tillader sig derfor at indbyde til Actietegning.

Dette ble slått fast da Stavanger Handelsforening var samlet til møte 9. november 1854. Dagen etter sender foreningen ut følgende melding: Indbydelse til Actietegning i et Dampskib, bestemt til Fart mellom Stavanger og omliggende Landdistrikter.

Det var handelsmannen Ole Thorsen som fikk ideen om å starte et dampskipsselskap som skulle drive rutefart på fjordene i Ryfylke. Det Stavangerske Dampskibsselskab ble stiftet 12. februar 1855 for å drive lokalrutefart med hjuldamperen Ryfylke. Selskapets første direksjon besto av konsulene Jens Z. Kiel-land, C. E. Buch, og kjøpmennene M. Mangnesen, A. Høy, og H. Svendsen. Konsul Buch ble valgt til formann. 

Ved den med Dampskibet "Ryfylke" foretagne Prøvetur viste Fartøiet sig i enhver Henseende til de ombordværende Passagerers Tilfredshed. Det udmærker sig ved en særdeles stødig og hurtig Fart, vender og drejer med Hurtighed, og synes fortrinlig at passe for dets oprindelige Bestem-melse.
(Christiania-Posten 6. november 1855).

D/S Ryfylke ble bygget hos Windgate & Co. i Glasgow, Skottland i 1855. Netto register tonn: ca. 90. Brutto register tonn: 115. Lengde: 28 m. Dampmaskin, 2cyl. 45hk, ukjent fabrikat. Fart: ca. 8 knop.

Modell av skipet. Foto: Stavanger maritime museum.
Modell av skipet. Foto: Stavanger maritime museum.

Om formiddagen tirsdag 30. oktober 1855 kom Ryfylke til Stavanger, med kaptein Johan Gjemre på broen. Det vakte oppsikt i byen, som da hadde rundt 13 000 innbyggere. Det var riktignok ikke det første dampskipet folk langs bryggene hadde sett, for siden 1841 hadde byen hatt regelmessig anløp av Statens skip i rute mellom Kristiansand og Trondheim. Men Ryfylke betegnet noe nytt, et damp-skip anskaffet av byens eget selskap. Men hjuldamperen ble også sett på med adskillig skepsis, spe-sielt fra fiskerne som mente at de plaskende skovlhjulene skremte bort silden.

I en lokalhistorisk beretning heter det:
Ryfylke kom fossende inn fjorden med bulder og brak og med ei svart sky yver seg. Det var den nye tid som kom. Folk sto forsigne på land og stirde med open munn på dette stortrollet med det veldige hjul, som kunne koma seg fram, utan segl og årar.

Men rutefarten var ikke noe lukrativt foretak, og allerede etter et par måneders drift ble rutene innstilt for en periode. Det første driftsresultatet i mars 1856 viste et lite overskudd, men det var takket være bergingslønn fra havaristen Baron Holberg.

Fra begynnelsen av november ble skipet satt i fart etter følgende ruteplan:
Mandag - Kl. 07:00 Stavanger via Strand, Judaberg, Sjernarøy, Nedstrand, Sandeid, Vikedal og Jelsa til Sand.
Tirsdag - Kl. 07:00 Sand via Jelsa, Hjelmeland, Judaberg og Strand til Stavanger.
Onsdag - Kl. 11:00 Stavanger via Strand, Judaberg, Hjelmeland og Jelsa til Sand.
Torsdag - Kl. 07:00 Sand via Jelsa, Vikedal, Sandeid, Nedstrand, Sjernarøy, Judaberg og Strand til Stavanger.
Fredag: Kl. 07:00 Stavanger via Skudeneshavn og Kopervik til Haugesund.
Lørdag - Haugesund via Kopervik og Skudeneshavn til Stavanger.
Søndag - Ingen rute.

De to første driftsmånedene ble det solgt 638 billetter for 324 spesidaler i Sandruten. Frakt av gods ga bare 50 spesidaler i kassen. Båten gikk også i rute til Haugesund. Der ble det de to første måne-dene solgt 367 billetter for 151 spesidaler og frakt for 31 spesidaler. Det var for lite inntekter til å dekke driften. Ryfylke brukte store mengder kull, hele fire tønner per nautiske mil. Dermed måtte direksjonen ta opp et lån på 4500 spesidaler hos handelshuset Ploug & Sundt til en rente av seks prosent.

Til tross for nedskjæringer i rutene økte underskuddet. Våren 1856 ble det lagt opp turer på Hauge-sund og Bergen. Det ga bedre utkomme, men totalresultatet var så svakt at samtlige direksjons-medlemmer trakk seg våren 1857. Året etter var det forslag om å selge skipet og avvikle selskapet, men forslaget kunne ikke tas under votering på grunn av utilstrekkelig fremmøte.

I Stavanger, som i alle norske byer, kom det tidlig forbud for dampskipene å legge til inne i havnen, av hensyn til brannfaren. Ryfylke måtte derfor ankre opp på havnen og reisende og gods settes ut ved hjelp av robåter. Dette viste seg upraktisk, og fra rundt 1860 fikk skipet bryggeplass ved kjøp-mann A. Høys sjøhus på Børehaugen. Her fikk hjuldamperen sin fortøyningsplass, og her leide sel-skapet kontor og lagerplass. Et par år senere ble det gitt tilatelse til å bruke bryggen til ekspedisjon.

Brygger som egnet seg for dampskip fantes det praktisk talt ikke i Norge, og bygging av brygger skulle bli en viktig oppgave de neste hundre år. Kaibyggingen ble etterhvert utført av foretaksomme handelsmenn som så dampskipsanløp som en kommunal oppgave på linje med veibygging.

Ut over i 1860-årene kunne hjuldamperen vise til en jevn økning i inntektene, og årene 1864 og 1865 var spesielt oppløftende. Dette var gode tider, sildefisket slo til vinter etter vinter og byens næringsliv var i rivende utvikling. Med det gode resultat for 1866 kunne selskapet betale tilbake de underskudd som var utlignet på aksjonærene og samtidig se framover. I 1869 gikk selskapet til anskaffelse av ski-pet Haukelid, og hjuldamperen Ryfylke ble tatt ut av fart og brukt som avløsningsskip. I 1890 ble hjul-damperen solgt til Enevald Anda for 2000 kroner. Året etter ble den hugget.

Til hovedsiden