Skilpadden som forvillet seg til Karmøy
Tekst: Erling Jensen - august 2014
Da fiskeren Ole Tjøsvoll skulle trekke krabbeteinene mellom Ferkingstadøyene og Svortingen vest av Karmøy, viste det seg at en biologisk sensasjon skulle bli avdekket.
Det var nydelig vær denne formiddagen i oktober 1959, og Ole Tjøsvoll var ute i den lille motorbåten sin for å trekke krabbeteinene han hadde satt. Fiskeren oppdaget at noe hadde viklet seg inn i tau-verket som var festet til teinen. Han halte seg langs tauverket, og plutselig viste en diger skilpadde seg i overflaten. Skilpadden ble sint og slo etter Tjøsvoll med luffene, så det var håpløst å få dyret opp i båten. Tjøsvoll fikk festet et ekstra tau til dyret og slepte skilpadden inn til Sævelandsvik. Slepet tok to og en halv time, og vel framme ble skilpadden plassert inne i en bukt.
Tjøsvoll kontaktet lensmannen som igjen kontaktet museumsdirektør Holger Holgersen ved
Stavanger museum. Ryktene spredte seg fort, og i løpet av den første dagen var det omtrent 2000
Karmøybuer som møtte opp på Sævelandsvik for å få et glimt av dyret. Elevene ved de nærmeste skolene var så opptatt av skilpadden at de ikke var mottakelige for vanlig undervisning. Lærerne ga til slutt opp og ga elevene fri.
Dagen etter reiste Holgersen ved Stavanger museum til Karmøy. Han hadde nå sjansen til å anskaffe en kuriositet på linje med det man kunne vise fram i Bergen. Da Holgersen ankom Sævelandsvik kunne han lett konstatere at dyret var en lærskilpadde av arten Dermochelys coriacea. De syv stri-pene i den seige lærhuden var karakteristisk for denne arten. Skilpadden som var en fullvoksen hann var 2,1 meter lang, 85 cm bred og 60 cm høy. Vekten ble anslått til å være i underkant av 400 kilo. Bare tre ganger tidligere hadde man funnet skilpadder som hadde drevet med Golfstrømmen inn til Norskekysten. Dette var det første eksemplaret som hadde nådd kysten av Rogaland, og man reg-net med at dyret kom fra Vest-India.
Holgersen måtte ta mange, og kostbare beslutninger på vegne av museet. For utstopping trengtes spesialister og spesialutstyr. Holgersen antok at disse utgiftene alene ville utgjøre omlag tusen
kroner; en svimlende sum i de dager. Museet betalte 250 kroner for skilpadden, inkludert frakt til Stavanger kommunale kjøleanlegg på Jorenholmen. Reisen fra Karmøy til Stavanger ble imidlertid skjebnesvanger for skilpadden, her ble den nemlig avlivet med kloroform. I Stavanger ble den utstilt på kjølelageret i dypfrosset tilstand, og i de to påfølgende søndagene møtte nærmere 6000 perso-ner opp for å se skilpadden. De skuelystne måtte betale en liten entreavgift for å dekke de foreløpige utgifter.
Skilpadden ble etter det kalde oppholdet på Jorenholmen fraktet til Stavanger museum. Her viste det seg at det var teknisk umulig å preparere den. Istedet ble det laget en avstøpning i gips.
– Det var nok kompetansen til de musemsansatte på den tiden som gjorde at det var vanskelig å pre-parere dette eksemplaret. Havlærskilpadder er nok vanskeligere enn vanlige pelsdyr å stoppe ut. Stavanger museum fikk først egen fagutdannet utstopper på slutten av 1960-årene, fortalte av-delingsdirektør Atle Fiskå meg i 2014.
Da skilpadden ble funnet kunne man fortelle at den var i stand til å dykke helt ned til 50-meters dyp. I dag vet man noe annet. På den tiden hadde man lite kjennskap til denne skilpaddearten og man hadde ikke sikre holdepunkter på hvor dypt den kunne dykke. I senere tid har satellittpeilesendere vært festet på blant annet slike marine dyr. De registrerer dybde og kan med mye større sikkerhet slå fast hvor dypt dyrene har dykket. I dag vet man at lærskilpadden er observert helt ned til 1280 meters dyp.
Dermochelys coriacea er den største av de nålevende skilpaddene. I 1992 ble den registrert i Guin-ness Book of World Records som det raskeste reptilet. I havet kan den bevege seg i en fart av 35 kilometer pr. time. Skilpadden er pelagisk, det betyr at den tilbringer hele sitt liv i det åpne hav. Hun-nene går på land når de skal legge egg og søker seg da til en strand, ofte i nærheten av elvemun-ninger. De skyver seg fram på buken og lager brede spor i sanden. Under 2. verdenskrig ble disse sporene årsaken til mange tilfeller av falsk alarm, da man trodde at fiendtlige stridsvogner hadde gjort landgang i løpet av natten.
I dag er skilpadden utstilt i kjelleren ved Stavanger museum i avdelingen for naturhistorie. I forbin-delse med museets 125-års jubileum i 2002 gjennomgikk kjelleren en fornying, der de mest spesielle eksemplarene fra de naturhistoriske samlingene ble vist frem. Her har lærskilpadden fått en sentral plassering, og minnet fra hendelsen i 1959 lever videre.
Kilde: Diverse aviser og publikasjoner hos Nasjonalbiblioteket.