Stavanger Støberi & Dok
Det startet i 1851 da ingeniøren og senere maltkontrolløren Carl Brun fra Bergen startet driften av sitt foretak på Roaldsøy utenfor Stavanger.
Men æren for etableringen må også tillegges Gunder Clementsen som luftet ideen om å etablere et støperi i distriktet. Virksomheten var temmelig beskjeden og bygningsmassen besto i hovedsak av et støperi med smie.
I 1854 flyttet verkstedet til Spilderhaugviken i Stavanger. I 1864 overtok et større foretak verkstedet, og utvidet driften til også å omfatte all slags skipsarbeider. Navnet på foretaket ble Spillerhougs Jernstøberi. I 1873 ble bedriften omdannet til aksjeselskap, og det nye navnet ble Stavanger Støberi & Dok AS.
I 1881 ble det første dampskipet sjøsatt. Det fikk navnet Nora og var konstruert og
kontrahert av skipsreder Thomas S. Falck. Bedriften var nå blitt betydelig utvidet. Den hadde to tørrdokker og en mindre slipp, ballastskai og flere verkstedbygninger.
Det ble bygget 88 skip ved Stavanger Støberi & Dok. I 1930 ble bedriften slått sammen med Rosenberg mekaniske Verksted. Det siste skipet som ble bygget var D/S Vardvik.
Her er en liten historie som sto i et Rosenbergblad fra 1953:
Vi besøker formann John Andersensen i hans kontor i maskinverkstedet for å slå av en prat og for å få ham til å fortelle litt om gamle dager, fra Stavanger Støberi & Dok.
Jeg begynte på Stavanger Støberi & Dok i 1902 i modellverkstedet, men flyttet over til maskinverkstedet i 1903, hvor jeg var i arbeid til 1915 da jeg måtte ta maskinstillingen om-bord i D/S Sandnes på grunn av at vedkommende maskinist ble utsatt for en ulykke i maskinen. I årene 1917–18 gikk jeg på maskinistskolen og da min fars stilling som formann i maskinverkstedet på Stavanger Støberi & Dok ble ledig, søkte og fikk jeg den og tiltrådte
1. januar 1919. Det er rart å tenke på det gamle verkstedet på Støberiet. Der var jordgulv og belysningen var ikke rar, lamper med stearinlys i. Drivkraften fikk vi fra 2 gassmotorer, og arbeidstiden var fra kl. 6 morgen til kl. 6 aften. Utover dette hadde vi for det meste overtid til kl. 21.
"Maskinparken", om man kan kalle den det, var ikke rar. alt gikk med håndkraft, hammer, meisel og fil pluss en god, sterk rygg var hovedutstyret, og vi slet tungt med de relativt store maskindeler. Til transport hadde vi traller, som vi skjøv, og skulle store deler løftes, måtte vi henge opp taljer hvor det måtte passe. Løpekraner var et ukjent utstyr.
Transporten fra støperiet til verkstedet og på verkstedet til skipene klarte vi med skyve-traller.
Vi bygde dampmaskinene i en fordypning i jordgulvet for å få høyde nok, og vi fikk oss en fast kran like over denne gropen. Denne kran var hånddrevet, og vi slet oss neste fordervet på kransveivene når de tunge maskindelene skulle tilpasses og sammensettes.
I 1912–13 ble maskinverkstedet endel forbedret, idet der ble støpt betongdekke på gulvet, nye maskiner ble anskaffet og elektrisk kraft ble tatt i bruk til lys og drivkraft. Samtidig fikk vi en fin elektrisk drevet løpekran på 25 tonn og en kaikran som kunne sette kjeler m. v. ombord i båtene. I 1931 ble Stavanger Støberi & Dok nedlagt, og jeg ble overflyttet til A/S Rosenberg mekaniske Verksted på Buøy, hvor forholdene var større.
1. desember 2019 ble eboken DOKKEN gitt ut. Les den spennende historien om verftet, skipene, forlisene, og om de lokale skipsrederne.
Storhaug bydelsavis skrev om bokutgivelsen 2. desember 2019:
Relatert lenker: Ansatte - Skipene - Ulykkesskipet