Vigsnes kobberverk

Tekst: Erling Jensen
Den gang var der liv, med dans og tur og spetakkel derute. Og de brukte saavisst ikke silkehansker de karene, som raadde grunnen, naar de riktig røk i hop. Det maatte sikkert lapping til ofte, om det ikke nettopp var en grubeulykke som ramte. Brennevinet kunde flyte, og kniven satt ofte løst i sliren.
(Haugesund Dagblad 18. august 1928).

Vigsnes kobberverk var i sin tid det største og mest moderne i Nord-Europa. Gruven var i drift i to perioder mellom 1865–1972 og det ble utvunnet 4,2 millioner tonn rågodskobber, sink og svovel.

Det var fiskeren Torbjørn Brualand fra Sandnes som etter et avtrede på naturens vegne fant kobber-malm på Karmøy. Det viste seg at det var det reneste kobberet i hele Europa. Sammen med Mauritz Kartevold fra Sandnes kontaktet de Charles Defrance som var medeier i Antwerpen Gruveselskap. Etter å ha sett malmklumpen forsto Defrance umiddelbart omfanget av funnet. Men pionerene fikk ikke være med på industrieventyret da det ble uenighet mellom partene, og Kartevold og Brualand ble kjøpt ut av Antwerpen Gruveselskap.

Foto: Akershusbasen.
Foto: Akershusbasen.

Driften startet 1. juni 1865 med 12 arbeidere. I løpet av syv år økte dette antallet til 800 mann. De fleste ble rekruttert utenfra. Den viktigste kvalifikasjonen for å bli ansatt var at de tidligere hadde deltatt i gruvearbeid, men dette endret seg i årenes løp. I 1875 var rundt en fjerdedel av de ansatte over 15 år født i kommunene Avaldsnes eller Torvastad. En tredjedel av kvinnene som arbeidet ved verket, var oppvokst lokalt.

Gamlegruva ble drevet ned til en dybde av 730 meter, her ble det utvunnet kobber, sink og svovel. Steinen ble fraktet opp av gruva i "vagger" som ble dratt ut av heisen med hester. Steinen ble så kjørt ut til forskjellige tippsteder på den høye muren rundt gruva. Her ble så malmen skilt ut fra gråfjellet.

Med arbeiderne fulgte funksjonærer og familier, og på noen få år ble den lille bygda Visnes omdan-net til en hektisk gruveby med nærmere 3000 mennesker. De fleste arbeiderne kom i første omgang fra etablerte gruvesamfunn på Østlandet, men svensker, finner og et par italienere fant også veien til Visnes. Men etter som årene gikk, kom stadig flere fra Karmøy og distriktene rundt.

Kvinnene hadde også en sentral rolle på Visnes, og det var mange av de tilflyttende verksarbeiderne som giftet seg med jenter fra de nærmeste bygdene omkring. Hanna Brummenæs og Bertha Torger-sen som ble omtalt som Mannedamene arbeidet på Visnes. Bertha arbeidet i butikken til S. J. Stange og Hanna ble kasserer i verkets forbruksforretning. Da kobberverket avsluttet forretningen, etablerte Hanna og Bertha landhandel og bakeri i Visnes under firmanavnet Brummenæs & Torgersen. Dette var grunnlaget for det som senere skulle bli Haugesunds fjerde største rederi.

Annonse fra 1891.
Annonse fra 1891.

Charles Defrance
Det var Charles Defrance som skulle drive og sette sitt preg på gruvesamfunnet. Han ble født i Metz i Frankrike i 1839. Han tilhørte en slekt som i flere generasjoner hadde drevet med gruvedrift. Sin ut-dannelse som bergingeniør fikk han i Paris og ved Freibergs Bergakademi. På Visnes satte Defrance så dype spor etter seg at han ble nesten en legendarisk skikkelse. Som et synlig bevis på den aktelse han nøt på grunn av sitt mangesidige virke på Visnes, mottok han i 1872 Ridderkorset av St. Olav.

Det var ellers hans interesse for hager og blomster som en mest forbinder med Defrance. Nord på eiendommen ble det anlagt en park, Fransahagen, med turstier og rideveier. Parken ble anlagt for at de sydeuropeiske bergverksfolkene skulle finne seg bedre til rette og trives her. Fransahagen frem-sto som en grønn oase i det ellers så svovelavsvidde landskapet. Hagen var beplantet med løvtrær som poppel, alm, lind, bøk og med innslag av edle grantrær. På knausene var det satt opp lysthus og det var lagt til andedammer, kjeglebaner, kjøkkenhager osv.

Produksjonen
Fra 1877 og det påfølgende tiåret sto Vigsnes Kobberverk for 65% av Norges kobbereksport og fikk en helt sentral rolle i norsk og nordisk gruveindustri. I 1887 begynte verket å gå med underskudd og
1. desember 1894 ble Vigsnes Kobberverk nedlagt. Men i 1899 ble det på ny startet gruvedrift, denne gang i Rødklev som ligger cirka 800 meter fra Gamlegruva. Her ble det utvunnet 2,8 millioner tonn råmalm. De nye gruvene viste seg riktignok å være mer kompliserte enn den gamle, men sikret likevel virksomhet på Visnes frem til 1972. A/S Sydvaranger drev undersøkelsesarbeider i tiden 1972–1976, men det ble ikke funnet drivverdige reserver.

Boligforholdene
Den sosiale avstanden mellom arbeiderne og funksjonærene var og synlig i det fysiske miljøet på Vis-nes. Defrance manifesterte sin suverene stilling gjennom en praktfull sveitservilla med 12 rom. Huset var omgitt av parkanlegg på 30 mål. De andre funksjonærene hadde villaer med seks-åtte rom. Arbeiderboligene derimot var enkle og overfylte. I en opptegnelse fra 1871 er det nevnt tre barakker, en skolebygning og 16 bolighus. I de små husene som arbeiderne fikk satt opp var det ikke stort arm-slag. At en familie eide et hus, betydde ikke at de disponerte det alene. Ofte bodde familien på et rom og leide ut resten av rommene til andre familier. Tre-fire familier i samme hus, samt noen ungka-rer var ikke uvanlig.

Arbeiderbolig. Foto: Erling Jensen.
Arbeiderbolig. Foto: Erling Jensen.

I barakkene var det ikke kjøkken, men de fleste rom hadde kokeovn. I tillegg til boligbyggingen på verket som til en viss grad var regulert, var det flere spekulanter som førte opp boliger utenfor ver-ket. Forholdene i disse boligene skal ha vært dårlige, med overfylte rom og elendige sanitære for-hold. Utover 1870–1880-årene ble det stadig oppført nye hus, delvis for verket sin regning, delvis av arbeiderne selv og av privatpersoner utenom verket. I 1890 ble det opplyst at det på og ved verket var oppført 133 bolighus og at 34 av disse var i kobberverkets eie. Det kan se ut til at boligforholdene bedret seg noe, og at det ble litt bedre plass, men det var fortsatt trangt på Visnes.

Frihetsstatuen i USA
På folkemunne har det alltid vært hevdet at kobberet i Frihetsstatuen i New York kommer fra Visnes. Høsten 1985 ble kobberet i statuen analysert av det amerikanske selskapet Bell Laboratories, og det ble da bekreftet at det stammet fra Visnes.

Museum
I dag omfatter gruveområdet et stort friluftsområde med blant annet gamlegruva, smeltehytta, administrasjonsbygningen, to arbeiderboliger og den vakre parken som Charles Defrance anla. Visnes er et av de mest besøkte områdene på Karmøy. Her kan man få omvisning på området eller vandre på egen hånd. I Vigsnes Grubemuseum er det utstillinger som som viser arbeidsmetodene. Her presenteres den fantastiske gruvehistorien om det særegne gruvesamfunnet som i mange år var et av landets rikeste og mest moderne samfunn.

Smeltehytta
Bildet under viser murene etter smeltehytta. Beliggenheten var ideell. Den lå nær kaianlegget med stor tomt til lagring av blant annet malm, kull og slaggmateriell. Smeltehytta kom i drift i 1872. Den var utstyrt med fire sjaktovner, ni røsteovner, sinkhvittkammer, slampresser og diverse transportmate-riell. Her ble det smeltet malm som var rik på kobber og sink. Produktet som ble laget her var kobber-matte og blisterkobber, med biproduktene sinkhvitt og svovel. Kobber fra Visnes var av høyeste kvalitet.

Rester etter smeltehytta. Foto: Erling Jensen.
Rester etter smeltehytta. Foto: Erling Jensen.

Samtlige produksjoner var bundet sammen av et jernbanenett. Et lite damplokomotiv som fikk navnet Bekhesten trakk frakten i vogner ned til havna. Mesteparten av malmen ble skipet til Hemixen i Belgia for omsmelting og raffinering samt til svovelsyrefabrikker i England. Røykutslippet fra smeltehytta førte imidlertid til tap av avling for nærliggende gårder. Dermed gikk bøndene til sak mot verket, som ble dømt til å betale erstatning. Driften av smeltehytta ble stanset i 1887, etter bare 15 års drift.

Drap
30. august 1992 ble det oppdaget et forkullet lik i nærheten av smeltehytta. Det var den 27 år gamle iranske tobarnsmoren Mehrangis Sahmaei som ble funnet. 5. september ble iraneren Farhad Reis-dana siktet for drapet. Mannen nektet for at han hadde drept henne. Han var kvinnens ekssamboer. De hadde to barn sammen. 29. mars 1993 ble mannen funnet skyldig i forsettelig drap. Gulating lag-mannsrett fant også den 30 år gamle iraneren skyldig i å ha mishandlet liket. Farhad Reisdana ble dømt til ni års fengsel.

Denne artikkelen skrev jeg for Gatemagasinet Asfalt i 2012. Den har senere blitt oppdatert.

Til hovedsiden