Stavanger Roklub

Det gamle klubbhuset. Foto: Ukjent.
Det gamle klubbhuset. Foto: Ukjent.

Tekst: Erling Jensen
Stavanger Roklub ble stiftet 9. april 1894 av Christian Nedland, Albert L. Barstad, Kristian Johnsen, Ole Hausken og Oluf Eeg. 13 medlemmer ble det i første omgang, et tall som økte til 56 i 1896.

Livet på Bakerbrygga
Om sommeren da guttene som bodde nær Bakerbrygga ville ut å bade, gikk de som oftest til kjøp-mann Christian Nedland. Fra hans sjøhus lånte de robåt for å komme seg ut til badeplassene på Grasholmen, i Kvidavigå eller på Engøy. Badingen var målet, roingen var midlet. Guttene som likte å ro, ville gjerne kappro med andre gutter. Kom to eller flere båter sammen skulle de garantert kappest, ofte med fedrene som tilskuere.

I mai 1887 kom noen gutter sammen og lurte på hvor lang tid det ville ta å ro fra Nedlands sjøhus til grunnstokken nordvest for Sølyst og tilbake igjen. Guttene var Sigvart Nedland, bror til Christian, Martin Ommundsen, Julius Andersen, Sven Larsen og Johannes Knutsen. Det ble med en gang foreslått kapproing med Christian Nedland som tidtaker. Kapproingen ble foreslått førstkommende søndag. Alle møtte opp presis da det måtte være avviklet før kirketid. Den som kjente vind og strøm hadde jo en fordel for de andre. Den beste tid ble oppgitt til ni minutter, den siste brukte vel 12 minutter. Slik fortsatte det med kapproinger nå og da og med forskjellige baner og som regel med tilskuere.

Tanken om å danne en roklubb dukket etter hvert opp og Christian Nedland ble spurt om han kunne stå for arbeidet. Han hadde hele tiden vist seg interessert og gitt guttene råd og veiledning. Men han svarte at ikke hadde de båter og ikke visste han hvordan de skulle skaffe penger. Så det ble ingen-ting i første omgang. Men Nedland kunne likevel ikke slippe tanken på å danne roklubb.

Klubben blir til
Da klubben ble stiftet 9. april 1894 ble kontigenten satt til fem kroner. De første båtene var to brukte skipsgigher og en færing som klubben kjøpte billig. I tillegg kom de to gamle utriggerne Eeg og Nelly Farren. Båtene kostet 36 kroner. Klubben fikk lov til å ha båtene sine utenfor Eeg-Larsens sjøhus i Nordbøgata 4 på Skansen. Når det ble nødvendig kunne de tas inn i sjøhuset. For dette betalte klubben ingenting de første årene, siden ble det en liten avgift.

Etter å ha søkt etter et landfast klubbhus i over fem år, kunne klubben i 1913 endelig ta i bruk sitt eget klubbhus i Strømvig ved innseilingen til Hillevågsvatnet. Dette huset ble klubbens hjem i over 60 år selv om det ble påbygd og ombygd etter hvert.

Klubben var 20 år i 1914 og det ble feiret med fest på Restaurant Berner. 17. mai-kapproingen det året gikk fra Tjuvholmen til Vågen, en distanse på ca. 1400 meter. Klubben vant i senior gigh med Eilert Riise, Thor Thorstenson, Edvin Andersen, Axel Cappelen og Jørgen Hetland på tiden 6,24 minutter. 
8. juni 1914 bestemte styret seg for å melde klubben inn i Norges Roforbund. Tidlig på våren 1915 var medlemskapet i orden.

4. juli 1915 vant Stavanger Roklubb sitt første Norgesmesterskap. 17. juli samme år ble klubben Nordisk mester under Skandinavisk Mesterskap i København. Etter løpet hilste Kong Christian X på roerne, og lagets styrmann Chr. Andreassen, fikk særs god omtale av danskekongen. Ved hjem-komsten ble det holdt fest på Grand Hotel på Holmen til ære for roerne, og rundt 60 eldre og yngre roere og andre ro-interesserte deltok. Under festen begynte innsamling til nytt båtmateriell, og 300 kroner ble samlet inn. Festen forløb i den bedste stemning og der veksledes med taler, sang og diskusjon om roing etc. til de smaa morgentimer.

I 1934 var klubben 40 år, og det ble markert med en vellykket og stilig fest på Grand Hotel. Ca. 100 personer var samlet. Det ble nevnt at klubben hadde vunnet 14 NM og tre nordiske mesterskap, samt fire internasjonale seire og en tredje plass i åtter i OL 1920. Klubben hadde videre vunnet 21 seire i
17. mai-kapproingen, 12 kretsmesterskap og 18 Vestlandsmesterskap.

22. september 1934 ble det utvidede klubbhuset innviet. Utvidelsen kostet 5000 kroner. Båthallen var utvidet betraktelig og man fikk et stort og lyst klubblokale i 2. etasje til møter, generalforsamlinger, fester og innendørstrening.

Høsten 1953 fikk dansen det store oppsvinget i og med avtalen med Tangoklubben. Hele høsten, vinteren og våren ble det arrangert dans i klubbhuset hver onsdag og søndag, og det ble en stor suksess. Musikerne fikk betaling etter hvor mange personer som hadde betalt inngangspenger. Hvis det var over 121 personer på dansen fikk musikerne 40 kroner pr. mann. Vakter som gjorde rent etter dansen fikk fem kroner pr. kveld.

I 1954 var klubben 60 år, dette ble markert med fest på Håndverkeren. Klubbhuset gikk gjennom en større ombygging dette året. Klubbsalen ble forlenget med tre meter på bekostning av garderoben. Lys-rør ble installert i entreen, i garderoben, og delvis i båthallen. Klubbsalen og kjøkkenet ble malt, og hele huset ble malt to ganger utvendig. Bordkledningen trengte utskifting, særlig gjaldt dette vestsiden hvor også stolper og bjelker var råtne. Etter å ha søkt om telefon hvert år siden 1946 ble søknaden endelig innvilget i 1956 og telefon ble installert.

Fra 1962 kom det fart i dansen da Johnny Band med John Klemetsen startet opp. Antall ungdommer som ville inn måtte begrenses og gulvet i klubbsalen måtte støttes opp med bjelker. Veggene
begynte å sige ut og det måtte forsterkninger til. Særlig ille var det når det ble danset jenka. Johnny Band fikk 310 kroner pr. kveld hvis brutto inntekter var minst 700 kroner. Ellers ble honoraret trappet ned i forhold til inntektene med et minimumshonorar på 260 kroner. Dansen ga klubben store inn-tekter. Mens bankkontoen i 1946 viste en saldo på omkring 1500 kroner var summen steget til
140 000 i 1970. Alt som et resultat av dansen.

Utover i 1960-årene ble det mer og mer synlig at noe måtte gjøres med det gamle klubbhuset. Flere alternativer ble diskutert så som renovering av det gamle huset, bygging av nytt hus på samme tomt og eventuell ny tomt. Ideen om å restaurere det gamle huset ble fort forlatt. Grunnlaget var for dårlig, med delvis manglende grunnmur på nordsiden. Skulle klubben bygge på samme tomt som tidligere måtte det gamle huset først rives. Det ville føre til at roingen ville ligge død i byggeperioden, noe som var lite ønskelig. Roklubben Terje Viken hadde gjort dette, og klubben var nærmest uten aktive roere da deres nye hus sto ferdig.

Det var naturlig å lete i nabolaget og øynene falt snart på gamle Strømvik bad. Det gamle
konkurransebassenget var ikke lenger i bruk, og var størrelsesmessig nærmest ideelt. Det var bare å sprenge bort kortenden av bassenget mot sjøen så var tomten ferdig utgravd. I 1971 fikk klubben byggetillatelse av kommunen, og i årsskiftet 1972–73 sto båthallen ferdig, og andre byggetrinn kunne begynne. Høsten 1974 anså klubben bygget for ferdig og feiret dette med en kombinert jubileums (80 år) - og innvielsesfest. Det gamle klubbhuset ble revet høsten 1976.

Stavanger Roklub bygget nytt hus på Krossberg ved Stokkavatnet i 2000.

Kilde: Stavanger Roklubb 1894-1994. Verbum Grafiske 1994.

Til hovedsiden