Radesyken
Tekst: Erling Jensen
Radesyken var særlig utbredt i den sørvestlige delen av Norge mellom 1790 og 1850. I 1709 skal smitten angivelig ha kommet til Stavangerområdet med et russisk orlogsskip som overvintret i en havn i nærheten av Stavanger.
Mest utbredt blant fattigfolk på landet
Av samtidens medisinere ble radesyken betraktet som en venerisk lidelse. Den ble av noen betraktet som en form for lepra (spedalskhet), av andre en venerisk sykdom komplisert med skjørbuk. Det mest nærliggende forebyggende tiltak var at fremmede Skibsfolk ikke maatte omgaaes Landets Fruentimmere.
Sykdommen var svært smittsom, og mest utbredt var den blant fattigfolk på landet. Sykdommen slo særlig sterkt til i byer som Stavanger, Egersund, Flekkefjord, Mandal og Kristiansand. Også Trøndelag og Namdal ble hardt rammet. Hvorfor det var i de omkringliggende bygdene og ikke i byene den tok hardest for seg, forblir til denne dag en gåte. Epidemiske sykdommer hjelpes vanligvis frem i tette, urbane befolkninger.
Tertiær epidemisk syfilis
Det er usikkert hva radesyken, eller saltflod som den også ble kalt, egentlig var. Med sikkerhet kan det ses bort fra at det var lepra, også at det var en hudlidelse som bare skulle ha opptrådt i den sør-vestlige delen av landet. Man antar at skjørbuk kan ha vært medvirkende. Det mest sannsynlige er at radesyken var en tertiær epidemisk syfilis som opptrådte i en fattig og utarmet befolkning. Betegnel-sen radesyke kommer av det gammelnorske ordet rada, som betyr slett, stygg, ussel eller slem. Ut-trykket brukes fortsatt i Flekkefjordsdistriktet; radasjugen, altså den onde og urene sykdommen.
Hele artikkelen kan leses i e-boken Helter i hvitt som ble utgitt i 2024.
