Radesyken

Illustrasjonsfoto.
Illustrasjonsfoto.

Tekst: Erling Jensen
Radesyken var særlig utbredt i den sørvestlige delen av Norge mellom 1790 og 1850. I 1709 skal smitten angivelig ha kommet til Stavangerområdet med et russisk orlogsskip som over-vintret i en havn i nærheten av Stavanger.

Paa dette Skib havde det været endel ryggesløst Mandskab, som søgte Conversation med de norske Quindekjøn der i Havnen og omgrænsede Gaarde.
Omtrent samtidig skal det ha ligget en dansk ostindiafarer i nærheten av Egersund, og som brakte sykdommen med seg dit. Den ble derfor også kalt Egersundsyken.

Mest utbredt blant fattigfolk på landet
Av samtidens medisinere ble radesyken betraktet som en venerisk lidelse. Den ble av noen be-traktet som en form for lepra (spedalskhet), av andre en venerisk sykdom komplisert med skjør-buk. Det mest nærliggende forebyggende tiltak var at fremmede Skibsfolk ikke maatte omgaaes Landets Fruentimmere.

Sykdommen var svært smittsom, og mest utbredt var den blant fattigfolk på landet. Sykdommen slo særlig sterkt til i byer som Stavanger, Egersund, Flekkefjord, Mandal og Kristiansand. Også Trøndelag og Namdal ble hardt rammet. Hvorfor det var i de omkringliggende bygdene og ikke i byene selv den tok hardest for seg, forblir til denne dag en gåte. Epidemiske sykdommer hjelpes vanligvis frem i tette, urbane befolkninger.

Tertiær epidemisk syfilis
Det er usikkert hva radesyken, eller saltflod som den også ble kalt, egentlig var. Med sikkerhet kan det ses bort fra at det var lepra, også at det var en hudlidelse som bare skulle ha opptrådt i den sørvestlige delen av landet. Man antar at skjørbuk kan ha vært medvirkende. Det mest sann-synlige er at radesyken var en tertiær epidemisk syfilis som opptrådte i en fattig og utarmet be-folkning. Betegnelsen radesyke kommer av det gammelnorske ordet rada, som betyr slett, stygg, ussel eller slem. Uttrykket brukes fortsatt i Flekkefjordsdistriktet; radasjugen, altså den onde og urene sykdommen.

Illustrasjonsfoto.
Illustrasjonsfoto.

Moralsk skambelagt
De fleste med radesyke hadde ondartede sår på kroppen, knuter på armer og bein, innsynkning av neseroten, gjennombrudd av ganen, deformasjoner av ledd og nesens ytre deler samt kjønns-organer kunne bli "oppspist" av sårdannelser. Sykdommen var kronisk og utviklet seg langsomt og ondartet.

Radesyken var en sykdom det fulgte stor vanære med, den rammet de fra før svakeste i samfun-net med et synlig og sterkt vansirende kroppslig stigma. Ikke minst bidro den utbredte oppfatning av at det var en kjønnssykdom i særlig ondartet form til at sykdommen ikke bare var sosialt, men også moralsk skambelagt. Det antas at radesyken forsvant omkring 1850/60. Den viktigste årsa-ken til det var sannsynligvis endringer i folks levemåte og en generell bedring i kosthold og hygi-ene.

Behandlingen
Legene manglet en god diagnose på radesyken, så behandlingen ble basert på rent skjønn. En vanlig oppfatning var at kvikksølv var nødvendig for å bekjempe sykdommen, gjerne brukt utven-dig som smøring eller innvendig i form av piller eller pulver. Etter noen dagers behandling med smørekuren fikk pasienten kraftig spyttproduksjon, som i teorien skulle tømme kroppen for syk-dommen. Derfor ble radesykehusene kalt spyttehus på folkemunne. Det var slett ikke uvanlig at dosene ble for høye, spesielt ved innvortes bruk. Da fikk pasientene lammelser, opphovnet tunge og smertefulle munnsår. Til slutt løsnet tennene. Mange var forståelig nok mer redd for kuren enn for sykdommen.

Radesykehuset i Stavanger
I Kiellandshagen ble et lite hus oppført i 1615 av sokneprest Jonas Jenssøn. Han hadde kjøpt den idyllisk beliggende eiendommen ved nordenden av Breiavatnet, mot en årlig grunnleie til kronen. 29. november 1773 ble huset solgt til Stavanger Amt som opprettet Stavanger Amts Sykehus.

Virksomheten ved Radesykehuset opphørte i 1842. Pasientene ble da flyttet til Den Kombinerede Indretning og til det nye Stavanger Amts Sykehus, bygd i Bergelandsgata hvor Stavanger Tinghus står. Huset ble solgt til konsul Jakob Kielland i 1842, som bygde det om til bolig. Hans sønn Jens Zetlitz Kielland overtok huset i 1866. Alexander L. Kielland ble født 18. februar 1849 i huset.

I 1811 besøkte den danske statsministeren Chr. Reventlow Stavanger. Han skrev følgende om rade-sykehuset: Jeg besaae Radesygehuset, i hvilket de Syge ikke siges at forpleies som de burde, fordi Physicus skal være for magelig, og sjelden see til dem. Der ere ogsaa ikkuns faa Patienter, og efter sigende skal Radesygen aftage og de fleste Tiider være venerisk.