Kolportøren - en bereist litteraturselger

Tekst: Erling Jensen
En kolportør var en omreisende selger av litteratur. En omvandrende bokselger som solgte bøker på offentlige steder. Kolportøren drev oppsøkende virksomhet, i motsetning til bok-handlere som kundene selv måtte oppsøke.

Store deler av den franske kolportasjelitteraturen ble trykt i byen Troyes sørøst for Paris. Troyes ble den sentrale byen for produksjon av kolportasjelitteratur i overgangen mellom 1500- og 1600-tallet. Det ble i denne perioden produsert fra 140 millioner til 200 millioner bøker i Europa. En fjerdedel av disse ble utgitt i Frankrike. Det ble trykt verk som var spesielt beregnet for kolpor-tasje. Litteraturen ble solgt til bønder og fattige i byene fra 1600-tallet til langt inn på 1800-tallet. Det var forholdsvis mange sjangrer som ble solgt: kalendere, historier basert på folkelige, munt-lige fortellinger, romaner basert på gamle epos, helgenberetninger, profetier og praktiske guide-bøker for ulike formål. Noen bøker lærte folk enkel matematikk, andre var enkle ABC-bøker, be-skrivelser av kortspillregler og regler for terningspill, instruksjoner til tryllekunster osv. Andre bøker inneholdt råd til medisiner for folk og fe, inklusiv bøker om magisk helbredelse. Det ble også solgt humorbøker med burleske gravtaler eller ekteskapskontrakter. En del bøker handlet om drømmer og tolking av dem, profetier og lignende, blandet med konkrete råd for bønder, handelsmenn osv. Slike tekster ble i mange tilfeller skrevet på rim for å gjøre det lettere å lære dem utenat. Opp-siktsvekkende boktitler egnet seg til å bli skreket høyt av kolportørene for å tiltrekke seg opp-merksomhet og øke salget. Verk som De nysgjerriges palass og Forklaring av drømmer var på 1600-tallet enorme suksesser for kolportørene; begge verkene forklarer hvordan underlige drøm-mer skal forklares for å gi mening.

Mange kolportører ropte til alle som gikk forbi, og noen leste høyt fra tekstene og ga forklaringer. I Paris hadde noen kolportører en offisiell godkjennelse som gjorde at de i tillegg til boksalg drev med utrop av offentlige nyheter fra myndighetene. Det var ikke uvanlig at en kolportør gikk 30 kilometer om dagen, med opptil 40 kilo bøker. En kolportør reiste sjelden helt alene over store av-stander. På avtalte steder spredte de seg, oppsøkte landsbyer, og møttes igjen om kvelden. Van-ligvis ble kolportørene godt mottatt og fikk ofte gratis mat og mulighet til å sove på låven hvis det var sent, eventuelt betale for overnattingen med et par bøker fra sortimentet. Unntaket til gjestfri-heten var i tider med epidemier eller andre katastrofer.

Fordi de franske myndighetene ønsket å ha en viss kontroll med hva slags litteratur som kolpor-tørene solgte, måtte hver kolportør på 1700-tallet registrere seg og bære en plakett som viste at han var godkjent til jobben. På 1800-tallet la de franske myndighetene dessuten flere hindrin-ger/restriksjoner i veien for kolportører, fordi den litteraturen de solgte ble mistenkt for å gjøre folket mer politisk bevisst. I 1828 klaget en myndighetsperson i Frankrike: Ugudelige og obskøne bøker spres i skremmende omfang, de trykkes i tusentalls og bæres rundt av kolportører overalt. Etter hvert måtte kolportørene sende søknader før de kunne selge bøker i et område, og de ble utsatt for trakassering fra myndig-hetene. Fra 1852 måtte de vise fram alle sine verk for en sensur-instans for kontroll. I 1850-årene ble hundrevis av kolportører dømt for å ha brutt regelverket, og antallet kolportører gikk kraftig ned på grunn av alle de praktiske problemene som yrkesgruppen fikk. I 1858 sto det i en offentlig fransk rapport om kolportasjelitteraturen: Åtte millioner umoralske bøker spredt av tusenvis av hender i våre byer og på landsbygda.

Bokhandlerne i Tyskland oppfattet mot slutten av 1800-tallet og inn på 1900-tallet kolportørvirk-somheten som en irriterende konkurranse, og svertet den mest mulig. Den ble kalt "ugress" og lignende. Innvendingen var blant annet at kolportørene og kolportasjeforleggerne var personer med lite utdannelse og som vanligvis hadde mislykkes i andre yrker. Mange personer som flyttet fra fattigdommen på landsbygda inn til byene, tok jobb som kolportører, for det krevdes ingen spesiell utdannelse.

Så sent som i 1867 ble det solgt ca. åtte millioner kolportasjebøker i Frankrike, alle utstyrt med et stempel fra myndighetene som godkjente at de ble solgt. Fram til 1894 ble det solgt hele 250 000 eksemplarer av en kolportasjeroman med tittelen Skarpretteren i Paris.

Også i Norge var det kolportører. Særlig på vestlandet var det en omfattende kolportørhandel med religiøs oppbyggelses- og underholdningslitteratur. Mangelfull prestedekning skapte en nød-situasjon som Lutherstiftelsen, senere Indremisjonen, ville bøte på. På oppfordring og ved behov kunne derfor også kolportøren forkynne.

Kilde: Helge Ridderstrøm.