Kolportøren - en bereist litteraturselger

Tekst: Erling Jensen
En kolportør var en omreisende selger av litteratur. En omvandrende bokselger som solgte bøker på offentlige steder. Kolportøren drev oppsøkende virksomhet, i motsetning til bokhandlere som kundene selv måtte oppsøke.

Store deler av den franske kolportasjelitteraturen ble trykt i byen Troyes sørøst for Paris. Troyes ble den sentrale byen for produksjon av kolportasjelitteratur i overgangen mellom 1500- og 1600-tallet. Det ble i denne perioden produsert fra 140 millioner til 200 millioner bøker i Europa. En fjerdedel av disse ble utgitt i Frankrike. Det ble trykt verk som var spesielt beregnet for kolportasje. Litteraturen ble solgt til bønder og fattige i byene fra 1600-tallet til langt inn på 1800-tallet. Det var forholdsvis mange sjangrer som ble solgt: kalendere, historier basert på folkelige, muntlige fortellinger, romaner basert på gamle epos, helgenberetninger, profetier og praktiske guidebøker for ulike formål. Noen bøker lærte folk enkel matematikk, andre var enkle ABC-bøker, beskrivelser av kortspillregler og regler for terningspill, instruksjoner til tryllekunster osv. Andre bøker inneholdt råd til medisiner for folk og fe, inklusiv bøker om magisk helbredelse. Det ble også solgt humorbøker med burleske gravtaler eller ekteskapskontrakter. En del bøker handlet om drømmer og tolking av dem, profetier og lignende, blandet med konkrete råd for bønder, handelsmenn osv. Slike tekster ble i mange tilfeller skrevet på rim for å gjøre det lettere å lære dem utenat. Oppsiktsvekkende boktitler egnet seg til å bli skreket høyt av kolportørene for å tiltrekke seg oppmerksomhet og øke salget. Verk som De nysgjerriges palass og Forklaring av drøm-mer var på 1600-tallet enorme suksesser for kolportørene; begge verkene forklarer hvordan underlige drømmer skal for-klares for å gi mening.

Mange kolportører ropte til alle som gikk forbi, og noen leste høyt fra tekstene og ga forklaringer. I Paris hadde noen kolportører en offisiell godkjennelse som gjorde at de i tillegg til boksalg drev med utrop av offentlige nyheter fra myn-dighetene. Det var ikke uvanlig at en kolportør gikk 30 kilometer om dagen, med opptil 40 kilo bøker. En kolportør reiste sjelden helt alene over store avstander. På avtalte steder spredte de seg, oppsøkte landsbyer, og møttes igjen om kvel-den. Vanligvis ble kolportørene godt mottatt og fikk ofte gratis mat og mulighet til å sove på låven hvis det var sent, eventuelt betale for overnattingen med et par bøker fra sortimentet. Unntaket til gjestfriheten var i tider med epidemier eller andre katastrofer.

Fordi de franske myndighetene ønsket å ha en viss kontroll med hva slags litteratur som kolportørene solgte, måtte hver kolportør på 1700-tallet registrere seg og bære en plakett som viste at han var godkjent til jobben. På 1800-tallet la de franske myndighetene dessuten flere hindringer/restriksjoner i veien for kolportører, fordi den litteraturen de solgte ble mistenkt for å gjøre folket mer politisk bevisst. I 1828 klaget en myndighetsperson i Frankrike: Ugudelige og obskøne bøker spres i skremmende omfang, de trykkes i tusentalls og bæres rundt av kolportører overalt. Etter hvert måtte kolportørene sende søknader før de kunne selge bøker i et område, og de ble utsatt for trakassering fra myndig-hetene. Fra 1852 måtte de vise fram alle sine verk for en sensurinstans for kontroll. I 1850-årene ble hundrevis av kol-portører dømt for å ha brutt regelverket, og antallet kolportører gikk kraftig ned på grunn av alle de praktiske problem-ene som yrkesgruppen fikk. I 1858 sto det i en offentlig fransk rapport om kolportasjelitteraturen: Åtte millioner umoralske bøker spredt av tusenvis av hender i våre byer og på landsbygda.

Bokhandlerne i Tyskland oppfattet mot slutten av 1800-tallet og inn på 1900-tallet kolportørvirksomheten som en irriterende konkurranse, og svertet den mest mulig. Den ble kalt "ugress" og lignende. Innvendingen var blant annet at kolportørene og kolportasjeforleggerne var personer med lite utdannelse og som vanligvis hadde mislykkes i andre yrker. Mange personer som flyttet fra fattigdommen på landsbygda inn til byene, tok jobb som kolportører, for det krevdes ingen spesiell utdannelse.

Så sent som i 1867 ble det solgt ca. åtte millioner kolportasjebøker i Frankrike, alle utstyrt med et stempel fra myndig-hetene som godkjente at de ble solgt. Fram til 1894 ble det solgt hele 250 000 eksemplarer av en kolportasjeroman med tittelen Skarpretteren i Paris.

Også i Norge var det kolportører. Særlig på vestlandet var det en omfattende kolportørhandel med religiøs oppbyggel-ses- og underholdningslitteratur. Mangelfull prestedekning skapte en nødsituasjon som Lutherstiftelsen, senere Indre-misjonen, ville bøte på. På oppfordring og ved behov kunne derfor også kolportøren forkynne.

Kilde: Helge Ridderstrøm.

Innholdet og designet på disse sidene er beskyttet i henhold til norsk lov om opphavsrett.