Stær
Tekst: Erling Jensen
Stærens latinske navn er Sturnus vulgaris. Den er en av de vanligste fugleartene både i Norge og Europa. Den norske bestanden er anslått til å være på over én million hekkende par.
Stæren kan minne om en svarttrost, men er mindre og har kortere stjert. Nebbet er langt og spisst, gult i hekketiden og brunt om høsten. I hekkedrakt har den en glinsende grønnfiolett fjærdrakt, mens den om høsten er tett besatt med hvite flekker.
Arten er utbredt over det meste av Norge, med unntak av de høyeste alpine områdene. Stæren er nært knyttet til åpne landskap som jordbruksområder, beitemarker, enger og plener. Tilgang på slike områder er avgjørende ved valg av hekkeplass. Den unngår tett skog og finnes i fjellområder hovedsakelig der det drives jordbruk, for eksempel ved setervoller.
Hekking
Kort tid etter at stæren kommer tilbake om våren, begynner hannen å lete etter egnede hekkeplasser. Mange vender tilbake til den samme reirplassen år etter år. Selv om hannen tidlig markerer et potensielt revir, blir sangen og territorieforsvaret først virkelig intensivt når våren og varmen setter inn.
Stæren hekker ofte i kolonier, særlig der flere fuglekasser er plassert nær hverandre. Den forsvarer bare et lite område rundt reirhullet. Som hulruger benytter den en rekke ulike hulrom, blant annet under takstein, i hule trær, steingjerder, postkasser og gamle lundeganger. Fordi naturlige hulrom mange steder er en mangelvare, er opphengte fuglekasser svært viktige for arten.
Hos stæren er det ofte betydelig flere hanner enn hunner, enkelte steder opptil dobbelt så mange. Hannens sang og forsvar av maken spiller derfor en viktig rolle for å holde uparede hanner unna. Sangaktiviteten er mest intens rett før eggleggingen og under rugingen. Også om høsten kan stæren høres synge, trolig som en siste markering av eierskapet til reirplassen før trekket sørover.
Vanligvis legger stæren fem egg i mai, men helt sør i landet kan eggleggingen begynne allerede i slutten av april. Ungenes høylytte tigging etter mat gjør reiret lett å oppdage. Når fare truer, for eksempel fra en katt, varsler foreldrene med skarpe rop som ofte gjengis som «spett, spett» eller et hest «kjææt».
I Norge får stæren som regel bare ett kull i året, mens den lenger sør i Europa ofte rekker to kull. Vanligvis blir omkring tre unger flygedyktige. Dersom kulde og snø setter inn mens ungene fortsatt er i reiret, kan imidlertid mange kull gå tapt.
Gjennomsnittlig levealder er bare 1–1,5 år, og den årlige dødeligheten er over 50 prosent. Ringmerking har likevel vist at stæren kan bli 16–17 år gammel, og den eldste kjente stæren ble
over 21 år.
Trekk
Stæren er en av våre tidligste trekkfugler og regnes som et sikkert vårtegn når den begynner å synge allerede i februar eller mars.
Etter hekkesesongen samles stærene i store flokker som streifer omkring i kulturlandskapet. Allerede i juni og juli trekker mange ungfugler sørover for å myte på kontinentet. De voksne fuglene og de øvrige ungfuglene følger etter i august og september. Selv i oktober kan det fortsatt være betydelige mengder stær langs kysten, men når vinteren setter inn, forlater de siste flokkene landet.
I milde kystområder, som på Lista og Jæren, overvintrer enkelte flokker, noen ganger på flere hundre fugler. Ringmerking viser at norske stær hovedsakelig overvintrer i England og langs Nordsjøkysten ned til Frankrike.
Kilder: Øystein R. Størkersen - Fugler ved foringsbrettet. N. W. Damm & Søn as - 2003.
