Mennesker vi møtte en lørdagsnatt

Illustrasjonsbilde malt av Victor Laine. Another Beer -1889.
Illustrasjonsbilde malt av Victor Laine. Another Beer -1889.

Denne artikkelen ble publisert i Haugesunds Avis 11. januar 1935.

Har Hagesund sitt natteliv? Rent impulsivt fikk vi ideen. Den å ofre søvn og hvile i en god, varm seng, for til gjengjeld å se litt nærmere på hvad en såkalt "Brandvakt" en lørdagsnatt vilde ha å op-vise av interesse. Se litt nærmere på hvordan livet fortoner sig mens byens borgere hviler trygt i Morfei armer.

Ikke noe å skryte av!
Men jammen kan det allikevel hende litt av hvert i de sene og stille nattetimer, små muntre episoder eller enkle dramatiske optrinn, med ett mere eller mindre tragisk utfall. Som aldri nevnes med et ord i avisen.

Litt før tolv tar vi turen nedover mot kaien, og stopper op et øieblikk hos pølsemannen. Tre-fire halvfulle, saltsultne sjeler kvesser sig med varme pølser, rikelig oversmurt med sennep. Pølsemannen forteller oss at det er livlig på by ́n i kveld. By ́n er for ham kaien og kafeene "nerafor". Måneders, ja års erfaring set-ter ham i stand til å bedømme trafikken etter sin egen omsetning. Han kjenner såmen sine pappenheim-ere. Pølsemannen er autoritet på det område.

Vi slår et slag sydover Strandgaten, med en liten avstikker ned i Apotekersmuget. Og renner like i gapet på et bråkete firemanns lag som helt usjenert - selv etter min ringhets tilsynekomst - står og pøser i sig av hver sin flaske til den store gullmedalje.

Naturligvis rabaldervin - potet- eller fem dagers fikenvin. Et ubeskrivelig fælt sammensurium. I det vi pas-serer de energiske drikkebrødre hører jeg en grov bergensrøst mæle:

- Hei, nå får dere jagu henge i å drikke gutter, skal dere bli ordentlig full til natten!

I sannhet en edel opgave. Nå ja, hver sin lyst, sa vintapperen, han drakk mens de andre sloss.

Nede ved kaien er det liv og røre, rent folksomt. Interessen samler sig om nattruten. Påfallende mange fulle badegjester, syntes jeg. To-tre damer - av den typen man plasserer i gåseøine - vipper rastløst frem og tilbake - att og fram. De er ute i forretninger. Forøvrig får man et ganske godt inntrykk av at der er både mannlige og kvinnelige haier ute i kveld på jakt etter gullfisker. - Dårlig med flaksen for nymfene ikveld visst. Trange tider og skarp konkurranse i den branchen også, naturligvis. Trolig nok.

Den store arbeidsledighet blandt kvinnene sender kanskje mangen en bra kvinne ut på gaten. Vi møter mange personer, hvis utseende hvad klær og sko angår, later meget tilbake å ønske. Vi snubler i kon-krete beviser på tidens pinaktighet. Men uten å overdrive må det være oss tillatt å si at tiggingen etter sigaretter - iallfall på den tid av døgnet - er voldsom og utålelig. Tildels frekk.

Vi stiger inn på en av de kafeer på kaien der i regelen er best besøkt en lørdagskveld. Fullt hus. Tobakksrøken velter imot oss, og etter det gemytlige pludder å dømme, skulde en være fristet til å tro at man var kommet luks inn i et av hovedstadens mindre restauranter.

Det ser ut for at verten har nok å gjøre - øine både fremme og bak. - Det gjelder om å holde smugdrikk-ingen tre skritt fra livet. Kafebevillingen er dyrebar, ja sogar ubetalelig. Derfor passer verten på som en smed. I kafeen finner vi flere damer i behagelig selskap med mer og mindre presentable kavalerer.

Straks før stengetid dumper plutselig to politikonstabler inn i kafeen. En liten kontrollrunde for å se etter om der er noe mistenkelig, om der nytes noe medbragte drikkevarer. Alt later til å være i den skjønn-este orden. Og dersom en eller annen i et beleilig øieblikk kan ha sett sitt snitt til å ta sig en knert i all stillhet, så neimen om det kan klandres verten - eller politiet.

Kafeen stenger og de siste pratmakerne må bokstavelig talt jages på dør. Klokken nærmer sig ett. På kaien driver nu eliten av natteranglerne omkring. Kanskje en og annen gauk som formentlig er ute i embets medfør. Det gjelder vel å nytte lørdagskvelden og natten utover. Det er forøvrig bemerkelses-verdig hvor meget ungdom det er som sviver ute nattetider. De fleste av disse unggutter lot heller ikke til å være under innflytelse av alkohol. Nattelivet syntes for dem å være blitt en ren sport. Sove om dagen, drive ute om natten. Slik slår mangen en motløs, arbeidsledig ungdom sig gjennem dager og uker nå for tiden. En farlig vei, hvis virkninger dessverre forlengst er å spore i den økende kriminalitet blandt ungdommen.

Vi kommer i samtale med patruljerende politikonstabel og spør om det har vært noe særs denne lørdagskvelden.

- Ånei - bare et par arrestasjoner for fyll.

Det er forøvrig vanskelig å pumpe en politikonstabel for nyheter eller oplysninger. De har sine direktiver. - Men jeg får da vite at tyverier i forbindelse med disse natteranglerne forekommer både titt og ofte. Særlig har disse småpikene hang til å bli litt langfingret. Historien om den ukjente kvinne og den tilreis-ende som mister sine dukater under festen går igjen også her i byen. Politiet kniper jo som regel den "ukjente" når det blir anmeldt. Men i mange - kanskje i de fleste tilfeller kvir den bestjålne sig for å blande politiet inn i sine galante eventyr.

Konstabelen drar videre ivei på sin runde. I døråpningen til Sampson står en tynn, bleknebbet fyr. Jeg ber om en fyrstikk for å innlede en liten prat. En prat og en gemytlig pode som skravler i vei. Omsider betror ham mig at han nettop har vært på Haugå en tripp, ti dagers "vat ́n og høi", forstår De!

- Lange dager? spør vi.

- A tja, De vet ti dager er jo egentlig ingenting å snakke om, da. En får jo piskantull nesten ikke tid til å vaske sig, før en skal ut igjen. Nei - da er det stivere fangekost i 6 måneder. Da blir en iallefall kjent i huset!

- Vært der mange ganger kanskje? drister jeg meg til å spørre videre.

- Åja, jeg var en av de første som blev tatt op der etter at fengslet var blitt opført i - visstnok 1918. Siden har jeg trolig vanket deroppe - kortere og lengere avstikkere!

Imidlertid er to skumle personer kommet til. De spør forsiktig om vi skal "ha nåke", men forsvinner merkelig nok før vi får tid til å svare.

- Lettere, forklarer min nye venn. De narrer godtroende folk for penger ved å gi utseende av at de kan skaffe brennevin. Og viser sig ikke mere, naturligvis. Forleden fikk de foresten så meget juling de bare vilde ha av en Karmøybu som hadde vært utsatt for disse bondefangerne.

Et selskap på fem-seks personer, som synlig har tatt mer enn rikelig til sig av de våte saker, bauter sig frem og bortover kaien. Heldig for dem at politikonstabelen nettop er forsvunnet om hjørnet ved Kihle. I det de ramler forbi oss, hører vi en av karene si til en av de "småpiker" som vi kjenner igjen fra kafeen:

- Vi kjører til "Balaklava", folkens!

Vi spør vår nye venn hvem som har annektert det kjente navn fra Krim. Hva og hvor - - - ?

- Skal være opover, innover eller utover et sted, jeg er ikke riktig sikker.

- Et nytt tilfluktsted a la "Den hvite due", kanskje?

- Muligens noe i den retning, svarer han lunkent. Jeg får uvilkårlig inntrykk av at han er bedre orientert angående det mystiske Balaklava enn han vil ut med. Kanskje tar jeg feil.

Januarhimmelen henger tung over oss, en og annen stjerne funkler som diamanter mot den fløielsvarte bakgrunn. Natten er frisk og stille, ikke en krusning på vannet. Der høres åreslag borte i Smedesundet. Nattfløtten som istedetfor Risøyfergen frakter en eller annen sildig nattevandrer over. Fergen puster nemlig på mellom 2 og 6 morgen.

Klokken snegler sig mot fire. Det må være lange timer for brandmannen i kirketårnet som våker og vak-ter over at ikke den røde hane galer.

Ennu finnes der mange ranglepaver som tussler omkring på kaien. Nu venter de med lengsel på at kafeene skal åpne ved halv femtiden. En klikk på fem-seks personer er forbløffende høittalende i sin fremferd. "Djupaskarsgjengen" er kanskje vant til slike frie tøiler.

En liten halvfull person renner plutselig bardus inn på oss, som vi nu driver frem og tilbake på kaien. Snodig skrue forresten. En av livets ambulerende tragedier. Han oser som et primusapparat.

- Ha en dram? spør han, idet han drar en flaske op fra baklommen.

Både vår venn som har vært på vann og brød og vi selv avslår tilbudet med takk, men for likesom å ha noe å si, spør vi hvad han har å by på.

- Dempsey, naturligvis!

- Hvilket, Dempsey - hvad slags fludium er det, da?

- Ha-ha, så du vet ikke hvad Dempsey er, nå - enkelte vulgære individer kaller det dunder eller denas, noen sier kalosjesprit og forskjellig sånt no. Men tre fingre i været på det, kamerat, at sålenge den derre sorten er å opdrive, tar ikke undertegnede så meget som et fingerbøl av den kav råttne akkevitten, eller den stinkende potetvinen. Nei - dunderen det er saker som får stimen på topp litt gesvint!

- Er "Dempseyen" gaukevare det også? spør vi så. -???

Og så forsvinner vårt siste bekjentskap inn i gårdsrummet ved Torvets kafe for å ta sig en real hjerte-styrker på morgenkvisten.

Ved halv-fem-tiden kommer nattruten og kafeene åpner og fyldes på et øieblikk. Det er fremdeles mange natteranglere å se. Småpikene mangler heller ikke nu. Bortsett fra at en av nymfene har mistet sin høie franske hel på sine nye sko siden vi så henne sist, er alt stille og rolig.

Vi belager oss på å dra hjemover. Midt oppe i Torvbakken møter vi en norsk-amerikaner. Frakken, trøien og vesten er åpen så skjorten lyser lang vei. I den ene hånd bærer han en liten kuffert, i den annen snippen og slipset. Han gir utseende av å ha gresselig hastverk.

- Hallo - han drar pusten tungt og lenge - er - er nattruten gått? Nu først ser jeg at mannen ikke på langt nær er edru.

- Nei, svarer vi, den ligger der og går først om en halv time. Norsk-amerikaneren puster lettet:

- Gudskjelovogtakk, er ikke klokka mer enn tolv, da? Mitt ur må ha stoppet på tre, vi er nok like øre begge to.

Det tok en stund før det gikk op for ham at klokken var fem og at nattruten nordover som han skulde reist med vart gått for fire og en halv time siden. Da bante han fabelaktig. Og det gikk både på engelsk og norsk!

Vi passerer Strandgaten og hører plutselig kraftig dunk i veggen, så brøler en hes fyllerøst:

- Kor møkje e ́ klokkå?

Formodentlig har de hørt skrittene i stillheten og venter med lengsel på en ny dag. Vi roper tilbake at klokken er fem. Røsten bak gitteret banner og sverger. - Nei, dra nå til - - - hele fem timer til fullmektigen kommer!

Vi var således ikke alene som spolerte den lørdagsnatten.

Sjur

Til hovedsiden

.