Sletten (Slettå)

Tekst: Erling Jensen
Sletten, eller på folkemunne Slettå, var navnet på en gård som lå mellom Søilandsstykket og Midjord i Stavanger. Gården ble også omtalt som Svelastykket, etter eierne på 1800-tallet, brødrene Peder og Ole Svele.
I 1906 kjøpte slakterbrødrene Adolf, Ingvald, Rasmus og Albert Idsøe eiendommen. Den ble deretter stykket opp og solgt som boligtomter.
Under første verdenskrig oppførte Stavanger kommune elleve nødsbrakker på Sletten. Brakkene var beregnet på vanskeligstilte familier og ble stående i flere tiår. På folkemunne ble området kjent som «Brakkene».
En vanlig leilighet besto av to stuer, kjøkken og et loftsrom. I tillegg måtte beboerne dele flere av fellesrommene med andre familier. To familier delte ett toalett, mens fire vaskekjellere, som lå i en egen bygning, var til felles bruk for alle beboerne.
Boligene var i bruk helt frem til 1970, da brakkene ble revet. I 1978 ble området bebygd med 58 nye kommunale utleieboliger. Også disse fikk en relativt kort levetid og ble revet i 2011, etter bare 33 år.
Stavanger Aftenblad, 1933:
«I en av kommunens barakker i Åmøygaten blev beboerne så plaget av veggdyr, at de måtte flytte ut. En familie krevde erstatning av kommunen for de møbler den hadde fått ødelagt. Boligstyret vedtok at barakken skulde «utgasses» ...»
Miljøet på Sletten under 1960- og 1970-tallet er også skildret i romanen Charles.
