Telefonistinnene i Haugesund

Foto: H. C. Christoffersen.
Foto: H. C. Christoffersen.

Tekst: Erling Jensen
– Ja, mine herrer, det er et meget morsomt leketøy. Men noen praktisk betydning får det aldri! Konklusjonen til bankmann Borch var klar da han i 1877 foretok den første telefon-samtalen i Norge.

Haugesunds telefonselskap ble satt i drift 11. november 1888, og allerede året etter var kvinn-ene en del av selskapet. Bestyreren og regnskapsføreren var menn som arbeidet i deltids-stillinger. To av de ansatte var telefonistinner, og disse hadde en årslønn på 300 kroner. I 1903 hadde trafikken øket såpass at det var ansatt fem telefonistinner. Kvinnene hadde en begynnerlønn på 30 kroner i måneden, noe som var en bra lønn på den tiden. Før de ble fast ansatt måtte de jobbe som vikar, og det innebar at de hadde en læretid på en måned, uten lønn. I en periode var Haugesunds telefonselskap en av de eldste og største arbeids-plassene for kvinner i Haugesund. Haugesunds telefonselskap kjøpte hus i Haraldsgata 161 i 1893 og hadde sin stasjon i øverste etasje. Dette ble revet i 1907 og nytt ble oppført samme året. Huset i Haraldsgata ble flyttet i deler opp i Skjoldaveien/Øvregata der det står i dag.
Det var garver Kolbein Gundersen som fikk installert byens første telefon.

Ikke alle skjønte hvordan man skulle opptre i telefonen. På de aller første telefonapparat- ene til Bell var mikrofonen også mottaker. Man måtte med andre ord vekselvis snakke inn i - og holde apparatet for øret. Det var viktig at telefonistinnene var høflige og overbærende overfor kundene. Hvorfor kvinnene utmerket seg til dette yrket ble utrykt i avisen The Watchman:
For det første egner den kvinnelige stemmen seg best til et så følsomt instrument. Dessuten er kvinner mer oppmerksomme enn menn og alltid mer tålmodige. Kvinner er mer innstilt på å la seg disiplinere. Når noen snakker hardt til dem, vil ikke en mann gi et mykt svar. De vil slåss. Ikke så med kvinnene...

Telefonen kunne også brukes til annet enn å snakke i. I Vancouver underholdt Charlie Tilley sine abonnenter med musikk. De som ønsket kunne via telefonapparatet høre ham sitte ved sentralbordet mens han spilte gitar og sang Old Folks at Home og God save the Queen. I Colorado fant man ut at telefonstolpene egnet seg godt til å henge kvegtyver og svindlere.

Man mente at jobb og ekteskap fungerte dårlig sammen, så det var kun ugifte middel- klassekvinner som ble ansatt i telefonselskapet. Det ble forventet at telefonistinnen sluttet i jobben om hun skulle gifte seg. Hun ville uansett bli forsørget av sin kommende ektemann, og derfor burde andre ugifte få overta hennes stilling.
Thi mens den ugifte har anledning til at hvile ut og samle kræfter i sin fritid, må den gifte derimot vareta sine pligter i hjemmet, som kræver sin fulde hengivelse og arbeidskraft. Dette vil uvægerlig kræve mer og mer permission og svække hendes interesse for etats-arbeidet.

Før telefonen ble automatisert ringte man til sentralen og sa hvem man ville snakke med, og samtalen ble så koplet manuelt. Det var vanlig høflighet at man vekslet noen ord med tele- fonistinnen før man ba om å bli satt over. Noen av kvinnene på sentralen var nok spesielt hyggelige, og mange kunder forlangte å få snakke med "sin" telefonistinne.

Telefonistinnene hadde taushetsplikt, og hadde heller ikke lov å lytte til samtalene. To venn-inner fra Haugesund pratet med hverandre, og samtalen ble etterhvert til sladder om en medborger. Da sa den ene venninnen: Vær forsiktig med hva du sier, for damene på sentra- len lytter. Plutselig brøt telefonistinnen inn i samtalen og sa: Det gjør vi slettes ikke!

Etter hvert ble telefonistinne, eller telefonistinde som man skrev på den tiden, et ettertraktet yrke. Utdanningskrav var middelskoleeksamen med fransk eller tilsvarende. De fleste ble rekruttert i 18-19 års-alderen og ble i yrket fram til de giftet seg.

Det var mange innvendinger da telefonen ble lansert av Bell i 1876. Det var fullstendig unyttig og meningsløst å sende den menneskelige stemme mente man. Også telegrafsel- skapene mente at det ville bli for dyrt å lage alle telefonapparatene, dessuten ville det bli for mange kabler og tråder. Vanlige folk hadde ikke nok kunnskap til å håndtere apparatene, og Western Union Company uttrykte det slik:
Enhver telegrafingeniør kan forstå at dette vitner om manglende vurderingsevne. Det er rett og slett uforsvarlig å la det alminnelige publikum få lov å røre ved teknisk kommunikasjons- utstyr. For bare å nevne en ting: I alle hjem med barn ville det uunngåelige føre til en høy grad av ramponering og misbruk av apparatene.

I 1883 ble det opprettet en prøveforbindelse i Haugesund, syv år etter at Graham Bell fikk patent på telefonen i 1876. Da Haugesunds telefonselskap ble etablert som et privat selskap i 1888 ble det eid av abonnentene.

Telefonen ble snart populær i Norge. I begynnelsen av 1890-årene hadde Norge ett telefon-apparat pr. 140 innbyggere. I England var det ett telefonapparat pr. 400 innbyggere, og i Frankrike bare ett telefonapparat pr. 1600 innbyggere. Norge lå med andre ord i europa- toppen når det gjaldt telefonapparater.

Det statseide Telegrafverket prøvde i 1898 å overta Haugesunds telefonselskap, men ikke før 1. oktober 1954 lyktes de med å overta driften av selskapet. Det ble bestemt av Stortin- get at staten skulle innløse alle private telefonselskaper.

I 1969 skiftet Telegrafverket navn til Televerket som ble det selskapet som avløste manuell ekspedisjon av fjernsamtaler. Den siste manuelle stasjonen ble nedlagt i 1984, og med dette ble også yrket som telefonistinne borte.

Det første telefonapparatet
Antonio Meucci (1808–1889) ble i 2002 tillagt æren for å ha funnet opp telefonen av den amerikanske kongressen. Han arbeidet i et teater i Firenze i Italia som scenetekniker og konstruerte der en primitiv rørtelefon slik at teknikerne kunne kommunisere. I 1849 hadde Meucci bearbeidet teknikken og sendte sin egen stemme gjennom en kobbertråd fra et rom til et annet i sitt hjem på Cuba. Meucci flyttet til New York, og i årene frem til 1862 utviklet han minst 30 forskjellige prototyper av sin såkalte teletrofono.

Men Meucci var for fattig til å søke om patent for sin oppfinnelse. I 1870, idet Meucci var klar for å demonstrere telefonen sin offentlig, ble han kraftig forbrent i en brann ombord i en ferge hvor han var passasjer. For å få penger til medisiner ble prototypene hans solgt. I 1876 leste han til sin overraskelse at Alexander Graham Bell ble tillagt æren for å ha funnet opp telefonen.

Også tyskeren Philipp Reis, som i 1861 konstruerte et apparat for lydoverføring etter magnet-ostriksjon-prinsippet (apparatet kalte han telefon) og amerikaneren Elisha Gray, som konstru-erte en elektroakustisk mottaker (1874) og en sender (1875) var med i kampen om å bli tele-fonens far. Det var imidlertid engelsk-amerikaneren Alexander Graham Bell som 1876 kon-struerte en brukbar telefon, og som helt til 2002 ble regnet som telefonens oppfinner. Bell var den første som tok patent på telefonen.

Kilder: Hallo?! Tor Edvin Dahl, Terje Ellefsen, Anne Solberg. 1993-Gyldendal Norsk Forlag.
Haugalendingen 2009-2010. 2010-Haugalandmuseene.
Store norske leksikon.

Til hovedsiden