Bolignøden i Stavanger 1910–1920
Tekst: Erling Jensen
Etter 1910 var det stor bolignød i Stavanger, og den forverret seg etter som årene gikk. Fra 1915 begynte de kommunale myndigheter å reagere på forholdene og oversendte nye boligplaner til stadsarkitekt Johannes Thorvaldsen Westbye.
I 1916 oppnevnte formannskapet Husnødkomiteen som fikk til oppgave å skaffe husville bolig. Komiteen prøvde først å plassere husløse i noen eldre boliger som Fattigvesenet disponerte, men bolignøden var større enn politikerne trodde. Komiteen gikk derfor inn for at Stavanger kommune skulle bygge boliger.
Men i 1917 forverret bolignøden seg, og de folkevalgte gikk derfor inn for å bygge nødsbrakker. Stadsarkitekt Westlye foreslo å bygge nødsbrakkene på Sletten og på Bakkeland. Etter at byggingen av brakkene skjøt fart, ble det stor misnøye med at det ikke ble satt i gang bygging av permanente boliger. Og da Westbye la fram planer om nye brakker våren 1918, kritiserte politikere fra alle partier den uheldige boligform nødsbrakkene representerte. Men den store bolignøden, og at vanlig kommunal boligbygging var for tidkrevende, tvang partiene til å vedta planene.
Sletten
På Sletten ble det reist elleve nødsbrakker. Disse sto helt fram til 1960-årene, og de ble stilt til disposi-sjon for vanskeligstilte familier. En vanlig leilighet besto av to stuer, kjøkken og et loftsrom. Utenom disse rommene hadde beboerne på Sletten også en del rom som måtte deles med andre beboere. To familier delte ett toalett, og det ble også delt på fire vaskekjellere som lå i en egen bygning. Nøds-brakkene var i bruk frem til 1970, da de ble revet.
Midjord
Sør for Sletten ligger Midjord som ble kjøpt av Stavanger kommune i 1916. Et stort stykke mellom Ny-mansveien og Midjordgata (daværende Krossgata) ble bygd ut i 1918–1920 med 17 vertikaldelte to-mannsboliger i tre med 59 leiligheter. De fire murhusene sentralt i området var større, og minnet om arbeiderboligene i Steinhagen.
Steinhagen
Det ble også bygget fem arbeiderboliger i Steinhagen i østre bydel. Disse var forholdsvis store, og særlig den ene hadde et kasernepreg som vi kjenner igjen fra leiegårder i en rekke storbyer. Boligene ble revet i 1983.
Bakkeland
På Bakkeland ble det reist 18 nødsbrakker rundt 1918. Det var meningen at de skulle rives så snart boligforholdene bedret seg. Men det kom stadig nye boligsøkende, også etter krigen, og brakkene var i bruk like til ut i 1960-årene.
Våland
På Våland ble det bygget 21 vertikaldelte tomannsboliger i tre med 58 leiligheter. Boligene ble bygd i Byfogded Christensens gate, Friggs gate, Thors gate og Vidars gate. Westbye fikk høyst sannsynlig ideen til husenes utseende fra hustyper i hagebyen Enskede i Stockholm.
Dette var de to siste bolighusene som Stavanger kommune bygde. De lå i Steinhagen på hjørnet av Haugesundsgata og Nærbøgata. Bildet ble tatt kort tid før husene ble revet i 1983.
Aksel Njaas murhus
Murmester Aksel Njaa tilbudte Stavanger kommune å bygge ti hus med 30 leiligheter. Westbye foreslo en reduksjon, og det ble bygd fire hus med 12 leiligheter. Bygningene sto ferdig i 1919, og ligger på hjørnet av Stokkaveien og Solbakkeveien.
Kommunegårdene i Løvdals gate
Her finner vi to-etasjers murhus hver med flere leiligheter. De sto ferdig oppført i 1920 og ble tegnet av stadsarkitekt Joh. Thorvaldsen Westbye. Boligprosjektet ble kalt «Skveren» på folkemunne, av engelsk «square».
Stokkadalen
I 1920 gikk Stavanger kommune inn for å anlegge en hageby etter engelsk mønster i Stokkadalen. Den fikk navnet Egenæs Haveby og skulle oppføres med 90 hus og 150 leiligheter. Men bare tre hus med 12 leiligheter ble ferdige før det økonomiske sammenbruddet gjorde seg gjeldene i 1920/21. 13 grunnmurer sto unyttet til etter 2. verdenskrig.
