Misjonsskipet Paulus
Tekst: Erling Jensen
Skipet ble levert fra Stavanger Støberi & Dok 1. april 1885. Det ble rigget som bark, ble bygd i jern og fikk bygg nr. 9. Skipet ble tegnet av skipskonstruktør Elias Øsebak. Det ble kontrahert av Det Norske Misjonsselskap, Stavanger. Byggesummen var 125 000 kroner.
Det var surt og kjølig da Paulus ble sjøsatt 1. april 1885 klokken 11:30. Men selv om det var dårlig vær, var det flere tilskuere på bryggen og utsiktspunktene i nærheten av Stavanger Støberi & Dok. Da fortøyningene ble kuttet, gled det nye jernskipet stille og majestætisk ud paa Vandet - saa stille, at skal denne dets første Fart være Symbol for dets øvrige, da bliver dets Reiser henover de Store Vande i Sandhed lykkelige. - Da skibet naaede Vandet, gjorde det en smuk Bøining henimod Til-skuerne. Det saa ud som en fornøiet Hilsen. Så gled det udover, indtil det blev standset og ført op igjen til Værkstedets Brygge af et Dampskib, som holdtes i Beredskab for dette Øiemed.
Ja, stille og taust skjedde det. Ingen høytidelig dåpsseremoni med musikk og champagne-flaskesmell mot skutesiden. Men inne på verftets kontor ble det en kort høytidelighet. Misjonsselskapets hoved-styre, skipsstyret og flere andre kjente misjonsvenner samlet seg der i lag med verftets ledelse.
Paulus var det første jernseilskipet som ble bygd i Norge, og avløste det tidligere misjonsskipet Elieser. Det var ganske oppsiktsvekkende å bygge en jernskute i Norge. Under klyverbommen var det plassert en gallionsfigur, skåret ut etter Berthel Thorvaldsens berømte bilde av apostelen Paulus. Gallionsfiguren var laget av Hr. Snedkermester og Billedskjærer Tjensvold. Skipet hadde passasjer-lugarer for 20 personer. Paulus var en solid skute, men ingen storseiler. Skipet var flatbunnet og kon-struert slik for lettere å komme over Barren utenfor Durban, eller komme langt inn på de grunne sandstrendene langs kysten av Madagaskar - og for eventuelt å kunne seile opp storelver i Afrika og Sør-Amerika.
Edvard T. Tollefsen var båtsmann ombord i Paulus. Etter at han sluttet som sjømann ble han ansatt som vaktmester på Storms skole. Her var han til han døde av blodforgifting i 1907 etter et rottebitt. Han ble 53 år gammel.
Paulus tok ofte en kuvending i stedet for stagvending og var en ordentlig slingrebøtte. Skipet var etter den tids målestokk meget godt utrustet. En av mannskapet skrev: Skipet var utrustet frem for noe skip i den tid. Det hadde "patenter" så alt gikk så lett og behendig at det var en barnelek å manøvrere. Her ombord skulle vi ikke frykte for å bli matlens eller vannlens. Det var sørget for alt. Her var "kondenser" til å skaffe fersk vann. Frysemaskin til å lage is om man ønsket. Her var også biblio-tek og orgel.
Paulus gjorde seks langturer til Sør-Afrika og Madagaskar. Den siste turen gjorde skipet i 1893. Paulus dro fra Stavanger 13. mai og ankom Tamatave 28. august.
Den 13. mai 1893 gik vi ombord i missionsskibet "Paulus" i Stavanger. Vi var i alt 18 passagerer om-bord, og af disse skulde 7 til Madagaskars vestkyst. Det var ikke uden vemod, vi gik i baaden fra Storkaien. Bryggen var fyldt indtil trængsel af folk som vilde hilse os et sidste farvel.
26. juni 1886 forlot Paulus havnen i Stavanger og ankom Tulear 4. oktober. Skipet forlot Mananjary med kurs for Mauritius 12. november. Misjonsprest Minsaas var blandt passasjerene som skulle hjem til Norge, og han var meget svekket av malaria. Fru Minsaas var også alvorlig syk. Hun døde 22. novem-ber og ble begravd i havet. Mannen orket så vidt å komme seg opp og være til stede da kisten ble senket i dypet. Et misjonærbarn, Anna Nilsen, åtte år gammel, døde også 21. november på samme hjemtur.
Å, men det var usigelig vondt å se kistene bli senket ned i sjøen og at vi seilte videre uten dem. Slik minnes Antonette Halvorson dette øyeblikk da hun som 11-åring så de to kistene bli senket i havet. Skipet ble lagt i karantene så snart det det kom til land, fordi det var så mange syke mennesker om-bord. 4. desember døde også Misjonsprest Minsaas. Det ble gitt ordre om at kisten måtte senkes minst syv sjømil fra land. Den døde ble lagt i seilduk, og flere av passasjerene ble med i en av lett-båtene og rodde avgårde med den døde.
Fører av skipet i 1885 og 1886 var O. Svendsen. H. F. Ludvigsen var skipsfører fra 1886–1893 og O. J. Pedersen fra 1893–1897. I 1897 ble skipet solgt til skipper O. Svendsen. Senere ble det solgt til Mexico og skiftet navn til Yucatan. Det ble brukt som skoleskip, men forliste senere.
Mål: 161,4 x 29,1 x 12,2 fot.
Tonnasje: 533 bruttotonn, 507 nettotonn, 600 dødvekttonn.
Kilde: Dokken, Erling Jensen - Allmennforlaget 2019. Diverse aviser fra Nasjonalbiblioteket.
