Nedstrand – et tilbakeblikk
Tekst: Erling Jensen
Nedstrand i Rogaland fikk i sin tid besøk av skotter, hollendere, sjørøveren Thomas Bennett og selveste kong Fredrik IV. Det ble handlet med korn, malt, mel, skinn, klær, sko, tømmer og brennevin.
Da den skotske sjørøveren Thomas Bennett besøkte det lille stedet 14. september 1666, hadde han ikke vennligsinnede hensikter. Han ranet tollkisten og brant ned den ene tollboden. Også flere andre bygninger ble røvet og satt fyr på. Jacob Jørgensen ble frarøvet alt han eide, og huset hans brant ned. Etter denne hendelsen levde både han, konen og barna i største Elendighed. Også borgeren Jens Iversen mistet alt han eide, og hadde ingenting igjen til seg og sin familie. Huset til handelsman-nen Ole Sandersen ble reddet av folk som klarte å slukke brannen, men alt han eide var blitt frarøvet. Historien forteller at han ikke engang hadde en gryte som han kunne koke fisk i.
Innbyggerne rømte til skogs, men Jacob Jørgensen, Tore Jonsen Leira, Peder Nilsen og Ola Torgjeld-sen ble tatt som gisler og ført ombord i sluppen til Bennett. Skotten var imidlertid så fornøyd med utbyttet fra tollkisten at han satt gislene fri før han dro videre med skuta. Toller Erik Jørgensen Klingenberg og konen Bodil Eliasdatter kunne bare stå å se på at alle verdiene fra tollboden ble ført bort. Men tolleren drev en omfattende handelsvirksomhet utenom sitt virke som toller, og ble etter hvert en meget rik mann.
Nedstrand ble regnet som byen i Ryfylke, og eksporterte mye tømmer fra 1500-tallet til 1700-tallet og var et viktig handelssenter. Tømmeret ble eksportert til Holland, Skottland, Frisland og nordtyske byer. I 1567 ble distriktet besøkt av 38 skuter, hvorav 19 kom fra skotske byer. Det ble handlet med blant annet korn, malt, mel, klær, brennevin og sko.
I begynnelsen av 1600-tallet opplevde distriktet en storhetstid der handelen med Europa fikk en enorm økonomisk utvikling. Årsaken var at kontinentale skipsbyggere hadde bruk for den fantastiske eikeskogen som befant seg i Ryfylke. Verdenshandelen, kampen om verdenshavene og kampen om koloniene økte på denne tiden. I 1619 ble det fortollet 183 utenlandske skuter som hentet tømmer fra Nedstrand. Handelen gikk så bra at Nedstrand fikk status som eget tollsted 24. mars 1630. Dette ble kalt Ryfylke tollsted, og besto av en toller og en tollbetjent.
Flere av de handlende kom tilbake hvert år, og kunne ligge med skutene sine i flere uker. De hadde med seg forskjellige varer som de solgte til bøndene, og de kjøpte tømmer og skinn som de hadde med seg tilbake til hjemlandet. Tømmeret brukte de til hus- og skipsbygging. Ofte kom de til den samme lasteplassen og handlet med den samme bonden år etter år. Det ble kjennskap og vennskap, ofte for resten av livet. Ofte hadde de både koner og voksne sønner og døtre med seg på reisen. Amors piler rammet skotske, hollandske og norske hjerter, og ofte endte det i ekteskap.
I 1662 fikk Stavanger stadfestet sin enerett på all handel i Stavanger len. Alle varer skulle føres til byen og omsettes der. Handelen mellom bøndene i Nedstrand og de utenlandske skipperne ble forbudt. I ly av disse privilegiene maktet Stavangerborgerne å tilrive seg trelasthandelen.
Etter at Ryfylke tollsted ble lagt ned og flyttet til Stavanger i 1686, begynte kampen om å få bystatus. Byen skulle hete Fredrikstrand, og på Kleibergsfjellet skulle det bygges en festning. I forbindelse med søknaden om bystatus fikk Nedstrand besøk av kong Fredrik IV da han foretok sin norgesreise i 1704. Innbyggerne spanderte middag på kongen, men han dro uten å oppfylle deres ønsker, og hverken bystatusen eller festningen ble en realitet.
Etter besøket i Nedstrand reiste kongen til Kopervik for å besøke historieskriveren Tormod Torfæus. Kongen besøkte også Stavanger, Bergen, Trondheim og Christiania. Hans reise var nærmest i militært øyemed. Den store nordiske krigen sto for døren, og kongen hadde vel en forutanelse om hva som ville komme.
Krigen førte til at han fikk behov for mer kapital, og i perioden 1724–1727 solgte han mer enn halvparten av landets kirker. Nedstrand kirke ble solgt i 1725 til en del almuemenn for 300 riksdaler. Den gamle kirken ble bygd i 1656, men ble revet og solgt på auksjon en gang i 1870-årene. I 1868 ble en ny kirke bygd, og en del av inventaret fra den gamle kirken ble brukt. Mesteparten er nå borte, men altertavlen er bevart.
Denne artikkelen ble også publisert i Gatemagasinet Asfalt nr. 3 2014.
