Sigrunn Bjørseth
Tekst & foto: Desember 2013 - Erling Jensen
Enkelte mennesker har en helt spesiell utstråling, Sigrunn er en av dem. Øynene hennes viser både sorg og hjertevarme. Selv om livet har vært vanskelig har hun valgt å hjelpe andre mennesker.
Sigrunn Bjørseth fikk Rogaland fylkeskommunes Frivillighetspris 2013 for sin mangeårige innsats i Sandnes Frivilligsentral og sitt engasjement som dag- og natteravn. Brynekvinnen ble også utnevnt til Årets natteravn i Norge på den nasjonale Natteravnkonferansen i Bergen. Sigrunn er aktiv i Selv-hjelpsgruppen i Sandnes, og sammen med Rosalina Chirico driver de nå sin egen terapigruppe.
– Da jeg mistet den yngste sønnen min måtte jeg vente i nesten fire måneder før jeg fikk lov å komme til psykolog. Jeg var helt alene og hadde behov for noen å snakke med. Det er uhørt at det skal være slik. Tenk på alle de menneskene som sitter alene med problemene sine.
– Vi følte det var et stort behov for en privat terapigruppe, det er ikke alle som ønsker å snakke med psykolog, sier Rosalina.
– Her kan hvem som helst komme, det er ingen ventetid og tilbudet er helt gratis, sier Sigrunn.
– Føler du at ditt arbeid i terapigruppen har hjulpet andre mennesker?
– Ja. To av medlemmene som virkelig møtte veggen er nå i full jobb igjen.
– Hva har det gjort med deg som person etter møtet med alle disse menneskene?
– Jeg har blitt mer ydmyk, og har fått mer forståelse og innsikt i andres problemer.
– Du har jo selv hatt det ganske tøft i livet?
– Jeg har mine nedturer, men det er mange som har det verre enn meg. Slike ting kan ikke måles.
Sigrunn er også aktiv i gruppen Snakke norsk som ble startet i 2009 av Frivilligsentralen i samarbeid med Flykningenheten.
– Gruppen er åpen en gang i uken og er for innvandrere som ønsker å praktisere norsk. De får tilbud om å delta som dagravn, og kontakten med nordmenn hjelper dem å snakke det nye språket.
Den aktive 68-åringen har også startet kvinnegruppen Sunshine. En gang i måneden møtes inn-vandrerkvinnene som kommer fra Eritrea, Sudan, Syria, Burma, Afganistan, Iran og Irak. Alle med-lemmene kommuniserer på norsk. På tross av diverse kriger og ulike religioner samles de nå i fred og fordragelighet i Sandnes.
– Dette er veldig spennende, her lærer jeg mye om andre kulturer og religioner. Jeg tenker ofte at vi har det veldig godt her i Norge, sier Sigrunn.
– Hvorfor bruker du så mye tid på frivillighet?
– For meg er det en stor glede å gjøre andre glad. Bare det å gi et smil til et menneske kan være nok til at dagen blir god for dem.
– Hva får du igjen for innsatsen du gjør?
– Jeg får mange positive tilbakemeldinger og får mer igjen enn hva jeg gir. En gang fant vi en ung-dom som lå døddrukken og sov ute. Det var iskaldt, og han hadde frosset ihjel om vi ikke hadde funnet ham. Moren takker meg hver gang jeg treffer henne.
Sigrunn er utdannet helsefagarbeider. Men det skulle gå 50 år før hun tok videreutdannelse ved Dalane videregående skole i Egersund.
– Jeg var sikkert den verste eleven de hadde. Når man begynner på skole i så høy alder blir man veldig ærekjær. Jeg ble skikkelig sur om jeg ikke fikk toppkarakterer.
Sigrunn Bjørseth ble født på Undheim på Jæren og vokste opp på gården hos sine besteforeldre. Det var et lite samfunn, og det var kun 14 elever på barneskolen. Etter hun fullførte framhaldskolen på Bryne måtte hun finne seg arbeid. Hun flyttet på hybel og fikk jobb på Nærlandsheimen. Her fikk 17-åringen på nært hold se hvor komplisert det menneskelige sinn kan være.
– Det ble en tøff start på arbeidslivet, det var forferdelige forhold for pasientene den gang.
Sigrunn har mistet tre barn. Jan Kristian druknet 20 år gammel mens han var i tjeneste i Sjøforsvaret. Datteren Nina døde i bilulykke 22 år gammel. Den yngste sønnen Aleksander døde av overdose kun 19 år. Sigrunn har i dag en datter og fire barnebarn.
– Du har opplevd mye vondt i livet, er det årsaken til ditt engasjement?
– Jeg har alltid vært glad i mennesker. Men det at jeg har hjulpet andre har også bidratt til å gjøre min egen hverdag lettere. Livet går videre, jeg må leve med sorgen etter tapet av mine tre barn uansett. Slik vil jeg ha det resten av livet, og kunsten er å klare å leve med det. Men det er et fryktelig savn. Jeg har følt livet på kroppen, sier Sigrunn Bjørseth.
Denne artikkelen ble skrevet i 2013 for Gatemagasinet Asfalt.