Alderdommens lydspor
Tekst: Erling Jensen - oktober 2025
Jeg har en tilbakevendende mareritt om alderdommen, en scene som spilles av i hodet mitt: Jeg sitter på et gamlehjem, i en slitt lenestol, med en kopp lunken kaffe i hånden og en rutete teppe over knærne.
Hendene mine, som en gang grep om en Fender Stratocaster, hviler nå resignert i fanget. Ørene mine, som i ungdommen vibrerte til Led Zeppelin og Deep Purple på maks volum, må nå tåle en endeløs loop av Vera Lynns «We'll Meet Again». Jeg kaster et desperat blikk mot sykepleieren og trygler om noe annet, noe med sjel, noe med liv. Men høyttalerne svarer med å spy ut «En liten pike i lave sko…». Det er da jeg skjønner det: Jeg er fortapt.
For mens jeg vokste opp med gitarvegger som ristet grunnmuren, riff som fikk naboene til å ringe politiet og låter som kunne snu verden på hodet, ender jeg altså mine dager med å bli vugget inn i evigheten av svisker som var gamle allerede da jeg ble født. Det er ikke bare musikalsk tortur; det er en slags kosmisk fornærmelse. Hvor ble det av opprøret? Hvor ble det av energien som drev oss til å skrike ut tekster om frihet og kaos? Skal alt dette viskes ut av trekkspill og sukkersøte melodier?
Jeg frykter ikke alderdommen i seg selv. Jeg frykter lydsporet. Å måtte bruke rullator er én ting – det er kroppen som svikter, men sjelen kan fortsatt rocke. Men om jeg må trilles gjennom sterile korridorer til lyden av «Når kastanjene blomstrer i Bygdø allé», da er det ikke rullatoren som knekker meg. Det er musikken. Den sakte, nådeløse kverningen av alt jeg en gang sto for, erstattet av noe som føles som en parodi på livet jeg levde.
Så jeg sender en bønn til fremtidens sykehjem: Husk oss, vi som er Woodstock-generasjonen, vi som danset i gjørma, som skrek oss hese til Black Sabbath og headbanget til Metallica. Vi vil ikke dø til trekkspill og sentimentale viser. Gi oss fuzzgitarer som svir i ørene, trommesoloer som får hjertet til å hamre, og riff som vekker selv de mest slitne bein til live. Spar meg for «En liten pike i lave sko». Sett på «Smoke on the Water». La oss forlate denne verden med feedback i ørene, med verdigheten i behold og et smil som sier: «Jeg levde. Jeg rocka.»
Og hvis dere absolutt må spille noe rolig, noe for å dempe pulsen, så finn frem Pink Floyds «Comfortably Numb». La oss sveve ut i evigheten til David Gilmours gitar, ikke til en polka fra 50-tallet. For oss er musikk ikke bare lyd – det er livet selv.
