Drama ved Ferkingstadøyene
Tekst: Erling Jensen - november 2025
Den 18. februar 1884 steg losene Lars Valentinsen, Iver Rasmussen, Johannes Sivertsen og Tobias Tollefsen ombord i sin losskøyte i Skudeneshavn. Morgenen var tung og stillferdig, men under det blygrå havblikket lå en uro – som om sjøen holdt pusten.
De satte kursen ut mot storhavet, på jakt etter skip som trengte losing. Da horisonten forble øde og ingen seil viste seg, kastet de garn og drev med sildefiske mens sjøen langsomt bygget seg opp. Først var det bare en kald vind som krøp nedover nakken. Men så reiste havet seg.
Vinden økte – som et villdyr som hadde våknet – og snart sto stiv kuling fra sørøst. Bølgene vokste, mørke og frådende, og slo mot skøyten med en kraft som fikk skroget til å knake. Tunge skyer samlet seg over dem, og dagslyset bleknet. Losene forsto faren, og med bestemte hender vendte de baugen mot Utsira for å søke ly.
Forut skimtet de to andre båter som også kjempet mot sjøen. De så dem løftes opp på toppene av bølgene som mørke silhuetter. Da de nærmet seg Ferkingstadøyene, skjedde det uten forvarsel: Den ene båten var plutselig borte.
Et mektig brøl – en bråttsjø tordnet inn over båten og fylte den med vann. På et øyeblikk kantret den og fem unge menn ble kastet i det iskalde vannet. De klamret seg desperat til esingen, mens havet slo og vred seg rundt dem som en levende fiende. Den andre båten måtte fortsette – hjelpeløs i uværet, ute av stand til å vende om.
Losskøyten gikk for seil; vinden hylte i riggen, sjøen pisket over dekk. Mennene visste at et feiltrinn kunne bety døden for dem alle. Men de nølte ikke. Med rasende bølger som kastet dem hjelpeløst hit og dit, styrte de mot de forulykkede. Skøyten danset faretruende på brenningene – først hevet mot himmelen, så kastet inn i mørket mellom bølgetoppene.
Så, med en dristighet som grenser til vanvidd, tok de en manøver som kunne ha knust kjølen. De presset seg inn i kaoset av skum og brottsjø. Et tau ble kastet. Rop forsvant i vinden. Én av de forulykkede var i ferd med å synke, halvt bevisstløs, holdt oppe kun av kameraten som – nesten uten krefter igjen – svømte ved siden av ham mens bølgene gang på gang skyvde dem fra hverandre.
Men losene ga ikke opp. Med iskalde fingre og blodbankende hjerter dro de mennene om bord, én etter én, mens sjøen fortsatte å slå mot skøyten som ville den rive dem tilbake. Da den siste var reddet, lå alle fem utslitte og skjelvende på dekket – livredde, men i live.
Losskøyten satte kursen mot Utsira, gjennom uværet som fortsatt raste rundt dem. Først da de nådde ly og trygge hender, var dramaet over.
6. august 1884 fikk Lars Valentinsen tildelt belønningsmedalje av kong Oscar II.
"Belønning for fortjenstlig Virksomhed i Sølv til Lods Lars Valentinsen Lahammer af Skudesnæs, som Anerkjendelse saavel af hans lange og hæderlige Virksomhed, som navnlig for at have reddet 5 Menneskers Liv den 18de Februar 1884".
Tilstede ved overrekkelsen var også de tre andre losene som var med på redningsdåden.
Lars Valentinsen ble født 19. oktober 1822 på Vaholmen/Lahammer og døde 11. april 1912 av et slagtilfelle. Han tilhørte en av de eldste slektene i Skudeneshavn.
Iver Rasmussen ble født på Høynes i 1846, og døde i 1935.
Johannes Sivertsen ble født på Høynes i 1853, og døde i 1938.
Tobias Tollefsen ble født på Høynes i 1846, og døde i 1918.
Kilder: Skilling-Magazin, 1884. Digitalarkivet.
