Eg bare spør
Tekst: Erling Jensen - august 2025
Kem e du som står der å vifte med kroppen din, som om vinden sjøl har valgt deg, og som ikkje har medynkt med oss som ikkje har någe å vifta med. Eg bare spør.
Eg bare spør, for du står der som ein vinnar, mens me andre står fast i stillheten og lure på ka me gjekk glipp av.
Så kem e du som kan vifta sånn, uten å bry deg om oss som ser på – me som bare kan vinka forsiktig og håpa at ingen merke kor stive me e?
For ka med oss som har et hjerta som banke i takt med frykt, mens ditt hjerta slår i takt med jubel? Me som står her som statuar i et tomt museum, mens du e kunsten som adle ser på.
Så kem e du som ser deg sjøl i adle speil, men aldri ser oss som står i skyggen din?
Eg spør igjen – ikkje med bitterhet, men med håp: Kan du visa oss koss ein bevege seg uden å be om unnskyldning?
For kanskje då, neste gang musikken begynne, står me ikkje lenger som frosne figurar. Då vifte me. Me vifte med alt me har. Og kanskje, bare kanskje, e vinden store nok te oss adle.