Fiskepiren
Tekst: Erling Jensen
Fiskepiren er et kaiområde ved Verksgata i Stavanger. Området ble tidligere kalt Nye Fisketorv, et navn som var i bruk allerede på 1880-tallet.
På 1890-tallet kjøpte Stavanger kommune det gamle verftsområdet til Peder Valentin Rosenkilde og anla kaier og en liten båthavn. Rosenkildeverven ble etablert i 1840, og frem til 1875 ble det bygget 14 skip her. Anlegget besto av to store sjøhus og en bedding.
Fiskepiren ble et livlig handelstorg for fisk. I 1889 ble det oppført et kommunalt slakteanlegg, som var i drift til 1900. Da overtok et nytt slakthus på Kjeringholmen, og bygningen på Fiskepiren ble revet i 1913 da en ny og større pir ble anlagt.
Den nye piren ble fra 1913 mottakssted for råstoff til hermetikkindustrien. Herfra ble fangsten sendt videre til små hermetikkfabrikker uten direkte tilgang til sjøen. I sesongene yrte området av aktivitet når fiskebåtene la til med skjeppekassene fulle av brisling.
Under andre verdenskrig ble Fiskepiren rekvirert av tyskerne og brukt som sjøflyhavn. Området var avsperret og strengt bevoktet.
Båthavnen var i bruk frem til 1971, da den ytre piren ble utbygget. Her ble det etablert en moderne ferjeterminal med tre ferjeleier, oppstillings- og parkeringsplasser samt venterom for passasjerene. Ferjene gikk blant annet til Tau og Finnøy–Nedstrand-sambandet.
I 2000 ble passasjertrafikken med hurtigbåter til Bergen, Haugesund og Ryfylke samlet på Fiskepiren sammen med ferjene til Tau og Lysefjorden. Området ble da utvidet og modernisert som Fiskepirterminalen.
Kilde: Diverse aviser fra Nasjonalbiblioteket.
