Møllehaugen
Tekst: Erling Jensen
På Møllehaugen i enden av Pedersgata sto en gang en stor vindmølle som satte sitt preg på hele området. Haugen ble også kalt Baneberget, men det var møllen som ga stedet sitt mest varige navn. Rundt den vokste det fram både industribygg og små bolighus, mange av dem står der fortsatt som minner fra 1800-tallets Stavanger.
Møllen kom opprinnelig fra Bergen. I 1836 ble den revet ned plank for plank og fraktet til Stavanger, hvor Hans G. B. Sundt d.y. og Ole Baade lot den reise seg på nytt. Med sine fire svære vinger drev den tre par kvernsteiner, og langs en slepebane ble tunge kornsekker dratt opp fra sjøen og inn til mølla.
Etter hvert stilnet kvernen. Kornet sluttet å rulle, og møllen fikk nye oppgaver. Først malte den bark til byens garverier, senere ble den omgjort til et vedskjæreri. Handelshuset Köhler holdt liv i den i mange år, før Brødrene Eriksen tok over og lot hestene trekke rundt i sirkel for å holde maskineriet i gang.
Til slutt kom den siste omdreiningen. I 1951 var møllen eid av Union Canning, som solgte den til nedriving for bare 100 kroner. Men selv da fikk den et nytt liv: materialene ble brukt til å bygge kai, sjøhus og tre hytter på Tangane på Idse. På den måten lever Møllehaugen og den gamle møllen videre – i planker, bjelker og historier som ennå fortelles.
Bilen på øverste bilde er en 1934 modell Ford Sedan Delivery og tilhørte P. Pedersen & Sønn tobakksfabrikk.
Kilde: Diverse aviser fra Nasjonalbiblioteket.
