Skansen
Tekst: Erling Jensen
Skansen var tidligere et festningsanlegg og sjøforsvar for Stavanger by. Anlegget ble trolig reist av nederlenderen Jan Marselius mellom 1643 og 1648.
Allerede tidlig på 1600-tallet hadde lensherre Jørgen Kaas fått oppført byens første batteri, Blokkhuset på Koholmen. Øya fikk navnet sitt fordi byborgerne brukte den som beitemark for kyr. Blokkhuset ble reist under krigsårene i første halvdel av 1600-tallet og utstyrt med 17 kanoner. Bygningen var av solide tømmerstokker, hadde skuddsikkert tak og smale skyteskår i veggene. Utover århundret forfalt både Skansen og Blokkhuset.
I 1691 ble kjøpmann Jørgen Thommesen stevnet for å ha brukt kongens vakthus på Skansen til trankoking, men han ble frikjent ettersom bygningen var så forfallen at den ble ansett som ubrukelig. Den nordiske krigen i 1709 førte til en gjenoppbygging: nye steinmurer ble reist, vollene utbedret, og Skansehuset satt i stand. Da kong Christian VI besøkte byen 18. august 1733, var anlegget nylig reparert. Ved kongens ankomst i Vågen paraderte borgervæpningen, og 27 skudd ble avfyrt fra Skansen.
I 1773 søkte byfogd Søren Schiøtz riksstyret om nye kanoner og en fast garnison på 50 mann. Han begrunnet det delvis med behovet for å slå ned opptøyer i byen, etter at rundt 200 borgere hadde gjort opprør mot ekstra skatter pålagt i 1770 og 1771.
Forsvarsverket ble ikke oppgradert før i 1801, da kaptein Anton Wilhelm Sceel ledet en større utbedring. Anlegget fikk to meter høye jordvoller, og det ble oppført batterier både ved hovedanlegget – kalt Prøvesteinen – og nede ved sjøkanten, kjent som Hjelperen. I 1806 ble Skansen utstyrt med tolv tolvpunds-kanoner. Apoteker Christian Magnus Zetlitz, bror av dikteren Jens Zetlitz, fikk kommandoen over batteriene, med støtte fra løytnant Knobbe, løytnant Jacob Kielland, 12 underoffiserer og 138 soldater.
Etter det engelske angrepet på København i 1807 ble forsvarsverket ytterligere forsterket. Et nytt batteri med tre tolvpunds- og ti sekspunds-kanoner ble etablert på Kalhammerodden. Både på Skansen og Kalhammeren ble det holdt døgnkontinuerlig vakt under krigen mot England. Utkikksposter ble etablert på Tastaveden, Randabergfjellet, Ullandhaug og Tananger.
Samme år ble det to ganger avfyrt skarpe skudd mot innseilende skip – begge ganger feilaktig. Først ble et dansk handelsskip beskutt, senere et russisk skip. På Kalhammeren ble det da avfyrt to varselskudd foran baugen, men da skipet ikke stanset, traff et tredje skudd stormasten og brakk den. Man trodde fartøyet var en fregatt, men det viste seg å være et fredelig handelsskip, noe som førte til sterke reaksjoner fra den norske losen.
I 1810 ble Skansen lagt under distriktskommandøren i Kristiansand, oberstløytnant Christian Ditlev Adolph Arenfeldt. Anlegget var bemannet for siste gang i 1831.
Fra midten av 1800-tallet ble Skansen et samlingspunkt for byens borgere. Her ble både 17. mai og kongens fødselsdag feiret med salutt fra de gamle kanonene. Innen 1860 var batteriene fjernet, og i 1871 ble festningen formelt nedlagt. To år senere ble det besluttet å bygge kai på området.
Flere av kanonene fikk et nytt liv som fortøyningspåler langs Skansekaien og andre steder i byen. I dag antas det at noen av de gjenværende kanonene fra Skansen eller Kalhammeren står ved Stavanger brannstasjon, på Valberget og ved Natvigs Minde.
Kilde: Diverse aviser fra Nasjonalbiblioteket.