Smuglerferd til Helgoland
Tekst: Erling Jensen, mai 2023.
Det var juli 1986, polstreik i Norge – og tre nervøse menn i en liten treskøyte på vei fra Stavanger mot Helgoland i Tyskland. Planen var enkel: kjøpe brennevin, tobakk og sigaretter til eget bruk – og litt til.
Men nervene lå langt utenpå huden. Avisene hadde nettopp skrevet om en mann fra Sandefjord som ble tatt på samme tur, og ilagt en bot på hele 450 000 kroner.
Jeg hadde seilt samme turen tidligere, og fikk rollen som «erfaren sjømann». Båten gjorde 7 knop, og avstanden fra Stavanger til Helgoland var omtrent 300 nautiske mil. Vi hadde en lang reise foran oss. Allerede ved Tananger lå jeg over rekka og spydde som en gris. Skipperen ble like blek som meg og vurderte i et øyeblikk å kaste meg over bord.
På sjøkartet var Helgoland ikke mer enn en liten prikk midt ute i havet. Navigatøren vår var uerfaren, så for sikkerhets skyld hadde vi leid en svær boks av en GPS. Vi la inn koordinatene og ventet spent. Svaret kom: vi befant oss på Hardangervidda. Full forvirring! Vi pakket ned GPS-en igjen og bestemte oss for å stole på kart og kompass. Etter flere døgn i åpent hav skimtet vi endelig prikken i horisonten. Hurra – Helgoland i sikte!
Langs havnen lå boder tett i tett med brennevin og tobakk til latterlig lave priser. Vi handlet, lastet båten og feiret med en ankerdram. Kvelden ble avsluttet med en ankerdram. Neste dag ble det en ankerdram. Og dagen etter – ja, du kan gjette resten.
Da vi skulle sette kursen hjemover, var vi ikke i toppform. For mye alkohol gjør lite godt for nervene, noe vi fikk merke utenfor Siragrunnen midt på natten. Motoren stanset brått, båten la seg på tvers av bølgene, og jeg – som vanlig – spydde som en gris. Årsaken viste seg å være et tett dieselfilter. Skipperen kravlet rundt i tre meter høye bølger, byttet filter og luftet systemet mens det knirket i gammelt treverk og klirret i flaskene under dekk.
Til slutt steg solen opp, vi skimtet norskekysten, og pulsen begynte å roe seg. Da dukket et stort grått skip opp rett foran oss – Kystvakten! Vi vurderte i panikk å kaste lasten på sjøen. Ingen av oss hadde lyst til å ende i fengsel. I stedet kastet vi ut dorgesnøret, holdt maska og seilte rolig forbi som om vi bare var tre hederlige menn ute etter å fange lyr. Det gikk – med et nødskrik.
NB! Skulle noen fra myndighetene lese dette: Historien er selvsagt ikke verifisert fra uavhengig hold. 😉
