Kjeringholmen
Tekst: Erling Jensen
Kjeringholmen i Stavanger besto opprinnelig av to små holmer som lå i havnebassenget mellom Børevika og Jorenholmen. Det er uklart når holmene ble bundet sammen gjennom utfyllinger.
Navnet har hatt flere varianter – Kjæringholmen, Kjærringholmen og Kjerringholmen. Gatenavnkomiteen har bestemt at skrivemåten skal være med én r, fordi navnet trolig stammer fra ordet tjære. Holmen ble nemlig brukt til tjærebreiing av båter. Andre teorier finnes også: at en kjerring eide holmen, at kvinner satt her og ventet på sine menn som kom hjem fra sjøen, eller at «kjerring» ble brukt som betegnelse på et skjær.
Rundt 1860 ble Kjeringholmen landfast og fikk et bryggeanlegg. Frem til 1890-årene var den et sentralt møtested for byens befolkning. Ytterst på holmen hadde man godt utsyn til Byfjorden, og stedet ble et naturlig samlingspunkt for sjøfolk som tilbød fløtt eller arbeidskraft. Her kunne også vaskekjerringer tilby vask og bleking av klær. Kjøpmennene brukte Kjeringholmen som byens første åpne børs.
I klarvær kunne man se helt til Skudeneshavn, og tollvesenet oppførte derfor en vaktbod på stedet. På 1780-tallet ble holmen kjøpt av handelshuset Ploug & Sundt, som hadde både ankringsplass og skipsverft her. Handelshuset sysselsatte over 50 personer, og flere store seilskip ble bygd på verftet – blant dem Imperator, som ble omtalt som Nordens vakreste seilskute. I nesten hundre år var Kjeringholmen Stavangers viktigste verftsområde.
Det første skipet som ble sjøsatt fra holmen, var briggen Henricha Maria i 1782. Skipsbygger Christian Knudsen bygde Ole Smith Ploug i 1871, mens det siste skipet, skonnertbriggen Norden, ble sjøsatt i 1880. Kort tid etter gikk Ploug & Sundt konkurs, og området ble overtatt av tollvesenet. Senere ble verftsområdet brukt som kulltomt.
Kjeringholmen har også vært et sted for fornøyelser. Da det første tivoliet kom til Stavanger på 1840-tallet, ble det lagt hit. I 1880–1890-årene var holmen sentrum for store høstmarkeder med karuseller, gjøglere, skytebaner og salgsboder. Blant attraksjonene var klovnen Møbius, sverd- og flammeslukeren Be-Ne-Zaid, slangedronningen Alexsandrowna, «den eneste levende havfrue» og Tykke-Mina, som kunne bære fire menn på sin barm.
I 1900 vedtok bystyret å bygge Stavanger kommunale slaktehus på Kjeringholmen, ettersom det gamle slakteriet på Fiskepiren var blitt for lite. Beliggenheten var gunstig for bønder som kom med slakt fra Ryfylke. Det nye anlegget sto ferdig i 1902, først med en avdeling for saue-slakt. Slakteriet ble senere utvidet, og første byggetrinn sto ferdig i 1908. I 1933 kom et eget eksportslakteri til. På slutten av 1960-årene ble virksomheten flyttet til et nytt anlegg på Forus.
Ferjetrafikken til Buøy og Nyhavn startet i 1912 fra Breialmenningen ved østsiden av Kjeringholmen. I 1954 ble det anlagt ferjestø for bilferge til Buøy. Holmen ble knyttet til Steinkarkaien i 1975, samme år som kystterminalen åpnet.
Et nytt kapittel startet 28. april 1998, da grunnsteinen til Norsk Oljemuseum ble lagt på Kjeringholmen. Museet ble åpnet av kong Harald i mai 1999.
