Lindøy
Tekst: Erling Jensen
Lindøy ligger omtrent én kilometer nordøst for Stavanger sentrum, mellom Vassøy og Hellesøy. Øya har i mange år vært brukt som barnevernsinstitusjon, der barn og unge både har bodd og gått på skole.
Samtidig er Lindøy et populært utfartssted med båt. Den lune havnen gjør øya til et attraktivt reisemål, og her finnes en 2,8 kilometer lang turvei fra Sørvik. Ved Sørvik er det også et stort bryggeanlegg med stupetårn, badestiger og grillplass.
På 1600- og 1700-tallet lå Lindøy antakelig under gården Hundvåg, som igjen hørte inn under Husebø. Øya ble da kalt Lyngøen og ble brukt til sauebeite om sommeren og til beite for stuter året rundt. Det bodde også tidlig folk på Lindøy. I 1733 slo Mikkel Mikkelsen og hustruen Ellen Larsdatter Langeland seg ned her med sine fem barn, og familien ble boende fram til 1744.
På 1770-tallet kjøpte kjøpmann Fredrik Dokkedal øya, som da gikk under navnet Lindøen. Sørvikhagen ble i eldre kart kalt Dokkedalen, trolig etter ham. Da Dokkedal døde i 1782, arvet hustruen Helena Rebekka Westlye øya. Etter hennes død i 1787 gikk den videre til broren, sjøkaptein Ivar Gjøde Westlye. Han ble offiser i den nederlandske marinen og fikk Lindøy fredet i 1791. Det ble tinglyst at jakt og hogst på øya var forbudt.
Westlye fikk i 1793 en datter med Ingeborg Sørensdatter. Datteren, Elisabeth, ble tatt hånd om økonomisk, og i 1808 arvet hun både Lindøy og farens verdier. Bare 15 år gammel giftet hun seg året etter med den danske Jens Rudolf Dreyer. De bosatte seg på Lindøy og fikk ti barn. Sønnen Paul Terchelsen Dreyer, født i 1819, grunnla senere det kjente Dreyer trykkeri i Stavanger.
I 1861 overtok Henrik Fasting Tonning eiendommen. Hans datter, Anna Othilie Tonning, født på Lindøy i 1865, ble senere en pioner innen frivillig sosialarbeid i Norge. Hun er kjent som mangeårig leder for Slumsøstrene og som oberst i Frelsesarmeen.
Barnevernsinstitusjonen på Lindøy
Bakgrunnen for institusjonen på Lindøy var at presten, politikeren og lederen for Bethaniastiftelsen, Lars Oftedal, kjøpte den 280 dekar store øya i 1887. Året etter åpnet Lindøen Oppdragelsesanstalt for Vanartede og Forvillede gutter. De startet med sju gutter, men innen året var omme bodde det allerede 30 der. Institusjonen var nært knyttet til Bethania Waisenhus i Stavanger og fungerte som skolehjem for gutter som ikke kunne bo der.
Slike institusjoner ble også opprettet andre steder i landet, ofte på isolerte øyer som Bastøy og Ulvsnesøy.
I 1900 kjøpte Stavanger kommune Lindøy. Fra 1907 fantes det to institusjoner på øya: skolehjemmet Håpet i Nordvik og tvangsskolen Tvangen i Sørvik. Håpet tok imot de vanskeligste tilfellene og hadde plass til 30 gutter, mens Tvangen, som ofte tok inn elever for skulking, hadde plass til 12. Tvangen brant ned i 1946, og i løpet av sine 45 år hadde om lag 1500 gutter vært der. På Håpet hadde rundt 1000 gutter oppholdt seg i løpet av 120 års drift.
Vergerådsloven og kritikk av skolehjemmene
I 1896 kom Lov om Behandlingen af forsømte Børn – den såkalte vergerådsloven. Dette var den første barnevernloven både i Norge og internasjonalt. Lovarbeidet ble ledet av riksadvokat Bernhard Getz, som i samtiden ble høyt beundret. Kritikken mot loven var derfor beskjeden, selv om den i praksis åpnet for harde disiplineringsmetoder.
Læreren Bjørn Evje, som jobbet på Bastøy, var den første som offentlig rettet kraftig kritikk. I boken Under loven (utgitt under pseudonymet Stolpe) beskrev han grov vold, sult og mishandling. Boken skapte stor oppsikt og førte til at Stortinget nedsatte Skolehjemskomiteen. I 1909 la komiteen fram en innstilling som slo fast at forholdene ved skolehjemmene var sterkt kritikkverdige. Likevel uteble reformene.
Guttene på Lindøy var i utgangspunktet mellom 10 og 16 år, men det var ikke uvanlig at barn ned i sju–åtteårsalderen ble sendt dit, til tross for at loven forbød plassering av barn under ni år. Mange ble værende helt til de fylte 18. Årsakene til plassering var ofte nasking, skulking eller lærevansker, gjerne i kombinasjon med fattigdom eller omsorgssvikt i hjemmet. Oppholdet skulle vare minst tre år, men kunne forlenges etter institusjonens skjønn.
Vergerådene ble avskaffet med barnevernloven av 1953 og erstattet av barnevernsnemnder. Skolehjemmet på Lindøy ble da kalt spesialskole, og fra 1992 Lindøysenteret. I 1994 ble det åpnet for jenter, og året etter ble Lindøy en ren barnevernsinstitusjon.
Granskingsutvalget
I 2005 ble det oppnevnt et uavhengig utvalg for å granske barneverninstitusjoner i Rogaland i perioden 1954–1993. Rapporten, som kom året etter, avdekket flere alvorlige forhold ved Lindøy.
Utvalget slo fast at mange av guttene som bodde der på 1960-, 70- og 80-tallet manglet individuell omsorg. De opplevde at få voksne brydde seg om hvordan de hadde det. Personale og elever hadde sjelden nære relasjoner, og institusjonens hovedfokus var på skolegang og adferdsregulering. Mange gutter var dessuten langt hjemmefra og fikk liten støtte eller oppfølging i feriene.
Det ble avdekket at yngre gutter hadde blitt utsatt for seksuelle overgrep fra eldre gutter uten at de ansatte grep inn. Mangelen på tilsyn og forståelse for den interne gjengkulturen ble karakterisert som sterkt kritikkverdig. Utvalget fant også at fysisk avstraffelse hadde forekommet, om enn i begrenset omfang.
To tidligere beboere fortalte om seksuelle overgrep fra ansatte, men dette kunne ikke verifiseres nærmere.
Lindøy i dag
I dag drives Stavanger ungdomssenter, avdeling Lindøy, som et behandlingssenter for ungdom med atferdsutfordringer. Oppholdet varer inntil ett år, før ungdommene flytter hjem eller videre til et annet tiltak. Senteret var planlagt nedlagt i 2010, men ble likevel videreført og har i dag fire plasser.
Kilde: Diverse aviser fra Nasjonalbiblioteket.
