Marøyene
Tekst: Erling Jensen
Litla Marøy og Stora Marøy ligger i fjorden øst for Breivik og Ramsvig i Stavanger og hører til Storhaug bydel. Navnet stammer trolig fra det gammelnorske marr, som betyr hav eller sjø. I eldre tider bodde det folk på øyene.
I 1809 fikk husmannen Thore Hansen fra Digernes tillatelse til å bygge hus på den største av øyene og rydde og dyrke så mye han klarte på begge Marøyene. Hansen, som bodde i Ramsvig, drev gården fram til 1822. Deretter ble øyene kun brukt til beite.
I 1848 kjøpte Peder Pandevig gården Digernes med Marøyene. I 1871 ble øyene skilt ut fra Digernes og fikk eget gårdsnummer med to bruksnummer. Ommund Andersen står oppført som eier i 1886, og det ble drevet gårdsbruk her fram til 1916.
Stavanger Nattmisjon overtar
I 1916 kjøpte Stavanger Natmission Stora Marøy for 8 000 kroner. Samtidig anskaffet de motorkutteren Ebenezer, som skulle knytte øya til byen. Nattmisjonen var grunnlagt i 1909 av Håkon Storm og Ludvig Monsen – kjent som Storm-Monsen – to kristne idealister som drev sosialt arbeid og evangelisering i Stavanger.
Allerede 23. januar 1913 hadde de åpnet et kursted for alkoholikere på Marøy, men driften lyktes ikke, og virksomheten ble lagt ned. I 1917 ble Stavanger Natmission selv oppløst. (Les mer om dette i boken Skaal Stavanger!)
Kommunal og statlig drift
Stavanger kommune overtok Marøy i 1918 for 9 100 kroner. Fram til 1923 ble gården forpaktet bort, men anlegget forfalt. Deretter kjøpte Staten eiendommen for 10 000 kroner, med mål om å bruke øya som karantenestasjon for husdyr.
Planene ble imidlertid vanskelig å realisere – farvannet mellom Rosenli og Usken var for grunt til at større båter kunne legge til, og det ble upraktisk å frakte storfe i land. Karantenestasjonen var i drift fram til slutten av 1930-årene. Etter andre verdenskrig overtok Stavanger kommune eiendommen på nytt, og gården ble igjen leid ut.
Livet på Marøy etter krigen
I etterkrigsårene drev Wilhelmine Sivertsen, opprinnelig fra Torshavn på Færøyene, karantenestasjon for sau og storfe i privat regi. Hun var gift med en norsk maskinist, og paret fikk fire barn. Etter at mannen omkom i en skipsulykke, ble hun sittende alene igjen på øya. Datteren og svigersønnen bodde også på Marøy. I 1958 flyttet de siste fastboende til fastlandet – og tok dyrene med seg.
Senere leide Rogaland Jeger- og Fiskerforening øya for å drive med hareoppdrett. I 1960-årene plantet de også ut 5 000 sitkagran og buskfuru. Hareoppdretten ble avviklet på 1980-tallet, og siden den tid har Marøy vært brukt til friluftsliv og rekreasjon.
Bevaring og friluftsliv
Ryfylke Friluftsråd har i dag tilsyn med Marøyene. Sammen med parkvesenet, foreninger og frivillige pågår et arbeid for å reparere brygger, hustufter og steingjerder, samt å gjenskape noe av den naturlige vegetasjonen. I påsken 2002 satte Stavanger kommune ut sauer på Marøy, og her finnes også kaniner som overvintrer.
Siden 1999 har Naturvernforbundets dugnadsgruppe ryddet nær to tredjedeler av øya for trær og einerkratt. Veden er kappet og kløyvd til bruk, og lyng og einer er svidd – slik man gjorde i eldre tid. Det er sauene som holder landskapet åpent, og siden 2005 har det beitet villsau på Marøy. Et 200 meter langt sauegjerde med port og to gjerdeklyvere er satt opp nord på øya ved de mest brukte bade- og solplassene.
Sjøfuglreservatet på Litle Marøy
På Stora Marøy er det tillatt å gå i land hele året, men på Litle Marøy er det ilandstigningsforbud fra 15. april til 1. august. I denne perioden må båter også holde en avstand på minst 50 meter fra øya.
Litle Marøy, som er på 38 dekar, ble vernet som naturreservat i 1982 på grunn av sin store hekkekoloni av sjøfugl. Hvert år hekker flere hundre måker her – flest fiskemåker, men også mange gråmåker og færre svartbak. I tillegg hekker tjeld, makrellterne, ærfugl og siland. Øya er et viktig fristed der fuglene kan legge egg og oppfostre unger i fred.
Litle Marøy har i dag den største sjøfuglkolonien i Stavanger, og det er derfor avgjørende at ferdselsforbudet respekteres.
Kilde: Diverse aviser fra Nasjonalbiblioteket.
